Rita Karlsen, HRS
Islamsk Råd Norge (IRN) ved generalsekretær Mehtab Afsar er ikke spesielt ydmyk i sitt krav om bønnerom for muslimer ved skolene.
– Slik handling fra byrådens side, og fra noen få skoler, strider faktisk mot grunnleggende menneskerettigheter, sier Mehtab Afsar til NRK.
– Jeg er sikker på at om noen år vil man se tilbake og beklage hvordan man har håndtert slike saker.
Men foreløpig har en slik beklagelse ikke sett dagens lys, og det bør den heller aldri gjøre. Til tross for at IRN og sikkert flere av deres meningsfeller synes å mene at bønnerom er en menneskerett, uansett hvor i verden en måtte befinne seg.
Denne bønneromstriden startet i november i fjor da elever ved Ulsrud videregående skole i Oslo ble nektet å be på skolens område. I protest mot ledelsen på skolen, arrangerte elevene fellesbønn på parkeringsplassen utenfor skolen. Dette fikk IRN, i mars i år, til å sende en formell henvendelse til skolebyråden, der de ba om at det skulle bli tilrettelagt for bønn på skolens område i friminuttet.
Svaret fra skolebyråd Torger Ødegaard er derimot tindrende klart: Han vil ikke pålegge skoler å stille egne rom til disposisjon for bønn. Tvert om.
– Nei, jeg synes man kan overlate til den enkelte rektor og det enkelte driftsstyre å avgjøre dette, sier Ødegaard.
– Men jeg har gitt, og gir, et klart og tydelig signal om at jeg ikke synes det er en naturlig oppgave for skolen å opprette egne bønnerom.
Han vil ikke være med på at det strider mot menneskerettighetene.
– Nei, det er jeg helt uenig i.
Hvorfor det?
– Det synes jeg nesten sier seg selv. Skolen er en kunnskapsinstitusjon og ingen religiøs institusjon. Det er det en lang tradisjon for i Oslo og Norge, og det synes jeg vi skal holde fast ved, sier Ødegaard.
Klarer vi å beholde skillet mellom religiøse og andre typer institusjoner vil vi (som samfunn) etter all sannsynlighet tjene på det. Men jeg antar at det er byråden som må ta imot kjeft her, for religiøse særkrav – som dertil utelukkende kommer fra (noen) muslimer – synes å ha blitt så vanlig at vi knapt reagerer. At det samtidig kan bety at muslimer som slett ikke har noe behov eller ønske om å be på skolen vil kunne føle et press, er visstnok et ikke-problem for IRN.
Kanskje noen kunne spørre IRN om hva de selv mener er grensen for religionsutøvelse i det offentlige rom, og om de selv synes det er en smule pinlig å være den religiøse enheten som stiller flest krav (noen sikher har jo også begynt å røre på seg) i ulike fellesarenaer og det offentlige rom?