Hege Storhaug, HRS
Den private samtalen på Stortinget med en Ap-topp i 1998 handlet om min dype bekymring for den manglende friheten til muslimsk ungdom. Jeg publiserte nemlig boken Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (Aschehoug) dette året. Møtene mine med både muslimske gutter og jenter som lå til grunn for boken og forslag jeg fremla til tiltak for å sikre disse unge grunnleggende menneskerettigheter, lå også til grunn for flere møter med ulike politikere, som Kristin Khron Devold, den gang leder av Stortingets justiskomité, og Kristin Halvorsen, leder av SV og også Stortingspolitiker. Og altså også en Ap-topp. Alle tre kvinner. (Nei, jeg hadde ikke møte med FrP-ere, da jeg var proppfull av fordommer mot dette partiet den gang.)
Jeg tok altså disse møtene fordi hodet rant over av tanker om hvordan Norge måtte sikre ”den frie kjærligheten”, likeså rant hjertet over av fortvilelse. Ja, jeg følte at jeg nådde frem med mine tanker til de tre nevnte politikerne. Men jeg var nok en overdose naiv politisk den gang. For meg var det umulig å forstå at ledende politikere ville være rede til å ofre menneskets ukrenkelighet i et partipolitisk spill. Totalt uforståelig.
Det er like uforståelig for meg den dag i dag. Forskjellen er at jeg i dag har ganske lang erfaring med lobbyvirksomhet og således har blitt tvunget til å forholde meg til partipolitisk spill som går på helsa løs til de aller mest sårbare.
Tenk bare på hva Audun Lysbakken skrev på bloggen sin i 2008, året før han entret statsrådsstolen som ansvarlig for barns ve og vel. ”I dårlig selskap”, ynket Lysbakken seg. Det dårlige selskapet handlet om politisk selskap med meg. Både han, SV og jeg (og HRS) ønsker oss obligatoriske underlivsundersøkelser av jentebarn for å bekjempe kjønnslemlestelse. For Lysbakken var det altså overmåtelig viktig å markere at hans moral er på et langt høyere nivå enn min. Åpenbart viktigere enn å bruke makten han året etter dette innlegget fikk til å prøve å realisere eget og SVs forslag om underlivsundersøkelser. Lysbakken gjorde, så langt jeg vet, ingenting for de aktuelle barna som statsråd. Ingenting.
Dette uverdige partipolitiske sirkuset så vi nok en gang i går. Denne gangen i Østfold, der Østfolds FrP-leder for fem år siden foreslo følgende:
«Østfold fylkeskommunen innfører forbud mot bruk av heldekkende plagg som skjuler ansiktet på våre videregående skoler»
Samtlige parti gikk på autopilot imot forslaget. Det er altså helt greit at elever ikler seg finnlandshetter, eller for den saks skyld en strisekk over hodet og overkroppen, kan man forledes til å tro.
Uansett: forslaget til FrP den gang ble latterliggjort og parkert i skammekroken av de samme partiene som i går vedtok følgende:
«Elevene skal ikke bruke plagg som helt eller delvis dekker elevenes ansikt»
Den observante leseren vil merke seg at sistnevnte forslag faktisk går lengre enn FrPs forslag fra 2007. Nå heter det ikke bare heldekkende plagg, men også plagg som delvis skjuler ansiktet.
At dette partipolitiske spillet medvirker til å undergrave demokratiet, er et uomtvistelig og alvorlig faktum. Det mener også FrPs Erlend Wiborg, som har skrevet dette på bloggen sin i dag, som jeg med glede kunne signert sammen med han:
Det er ingen hemmelighet at de andre partiene ofte stemmer ned forslag som kommer fra Fremskrittspartiet, kun fordi det er Fremskrittspartiet som kommer med forslaget. Ofte ser vi at de andre partiene kommer med lignende forslag 10-15 år etter. Det er selvfølgelig gledelig at våre forslag til slutt blir vedtatt, men jeg synes det er patetisk at de ikke kan støtte forslagene våre med en gang hvis de er enige. I dag fikk vi nok et eksempel i Østfold der man behandlet en sak om forbud mot niqab, burka finnlandshette osv. da de dekker til ansiktet.
Det burde være en selvfølge at elever i skolen ikke skal få lov til å dekke til ansiktet sitt både av hensyn til undervisningssituasjon, sikkerhet og ikke minst normal skikk og bruk. Enda et argument som også er veldig viktig er at niqab, burka og andre plagg som har til hensikt å undertrykke kvinner ikke har noe å gjøre i vårt samfunn. For ca. 5 år siden fremmet jeg følgende forslag i fylkeskommunen:
«Østfold fylkeskommunen innfører forbud mot bruk av heldekkende plagg som skjuler ansiktet på våre videregående skoler»
Dette forslaget skapte ramaskrik og det manglet ikke på latterliggjøring fra de andre partiene på hvor unødvendig og håpløst dette forslaget var. Forslaget mitt fikk derfor kun Fremskrittspartiet sine stemmer, mens resten av partiene stemte imot. Det var derfor overraskende når følgende i dag ble vedtatt:
«Elevene skal ikke bruke plagg som helt eller delvis dekker elevenes ansikt»
Som man ser er de to forslagene mer eller mindre identiske, det ene ble nedstemt og latterliggjort mens det andre ble vedtatt. Den eneste forskjellen er at det første forslaget kom fra FrP og da stemte de imot av refleks. Dette er etter min mening uheldig for demokratiet da man som politiker selvfølgelig skal støtte forslag man er enig i uavhengig om det er FrP, AP, H eller Rødt som fremmer forslaget. Selv har jeg alltid vært klar på at alle partier har noe fornuftig i seg og jeg bryr meg ikke om hvem som har fremmet et forslag, jeg vurderer innholdet og er jeg enig i forslaget stemmer jeg for.