Hege Storhaug, HRS
Nordmannen i 30-årene som kan utgjøre en terrortrussel mot vestlige mål har ifølge VG ”blant annet gått til bønn i moskeen til Islamic Cultural Centre (ICC) ved Grønland torg sammen med 500-1000 andre”. Moskeens ledelse avviser at de har kjennskap til mannens identitet.
– Vi har ikke oversikt over hvem alle er. Det er et åpent hus og vi får mange besøkende hele året, sier Ikhlaq Ahmed til VG.
Det er godt mulig at Ahmeds påstand medfører riktighet. Spørsmålet som melder seg i dag er om denne moskeen, som ble opprettet i 1974, nok en gang vil unnslippe et kritisk ideologisk søkelys på seg, som vi eksempelvis vitnet i 2009 da Dronning Sonjas besøkte moskeen? For den antatte potensielle norske terroristen valgte altså denne moskeen for ideologisk stimulanse, som neppe er tilfeldig? La oss se nærmere på ICC.
Vi kan begynne med Det Europeiske rådet for fatwa og forskning, ledet av ekstremisten Yusuf al-Qaradawi, der Norge er representert ved Mehboob Ur-Rahman, imam ved ICC. Rahman og ICC har også i en årrekke vært en sentral dialogpartner for ledende norske politikere i statsrådsposisjoner, der temaene for samtalene eksempelvis har vært kvinneundertrykking og integrering.
ICCs ideologiske basis er udiskutabelt islamistisk: Det handler om den fremste islamistiske tenkeren på subkontinentet gjennom tidende, indopakistaneren Abu Ala Mawdudi (1903 – 1979). Mawdudis ideologi er ICCs ideologi. Mauwdudi er således ICCs åndelige lederstjerne. Og hva var konkret Mawdudis ideologi?
Mawdudis ideologi er nærmest en blåkopi av grunnideologien til Det muslimske brorskapet, og oppstod, som Brorskapet, som en religiøs og politisk protest mot den økende utbredelsen av vestlige frihetsverdier. Mawdudi etablerte partiet Jamaat-i-Islami, som betyr Det islamske forbundet, i 1941. Partiet er det største islamistiske partiet i Pakistan i dag.
(Det islamske forbundet er for øvrig samme navn som Basim Ghozlan har valgt på sin moské i Oslo.)
Mawdudi produserte en mengde religionspolitisk litteratur. Boken Purdah and the Status of Women in Islam (1939), som argumenterer bredt for slørets fortreffelighet, anses som ”et mesterverk” hva gjelder å degradere kvinners status. Boken er eksempelvis omfavnet av islamistiske teologer i Saudi-Arabia. For Mawdudi var kvinne- og familiespørsmålet avgjørende for å realisere den islamistiske visjonen. I Mawdudis berømte bok Purdah, som ordrett betyr gardin og som henspeiler både på atskillelse av kjønnene og tildekning av kvinner, kan man således i detalj lese om hvorfor en kvinnes øyne er en ”erogen sone” som kan lede til hor, derfor skal hun tildekkes i det offentlige rommet. Hennes stemme skal heller ikke høres, det samme gjelder lyden av hennes sko. Hun skal heller ikke kunne luktes, derfor er parfyme strengt forbudt.
Sammen med Sayyid Qutb, er Abu Ala Mawdudi ansett som sunniislamisters største ideolog i det 20. århundret. Mawdudi mente at ”islam er en altomfattende ideologi”. Slik mer enn antyder han at samfunnet først er islamisert når alle livsytringer og alle sosiale og politiske institusjoner styres av islamske prinsipper.
Mawdudis ideer har hatt dyp gjennomslagskraft i Pakistan, og er sterkt mislikt av landets feminister og menneskerettighetsforkjempere. Det virkelige katastrofale og blodige gjennomslaget kom under diktatoren Zia ul-Haq: General Zia ul-Haqs omfattende islamiseringsprosess i årene 1977 – 1988 ble det første forsøket på å virkeliggjøre Mawdudis visjon om en islamsk stat. Den blodige islamiseringen ble særlig krystallisert ved innføringen av hadood-lovverket, et straffelovverk. Lovverket er basert på koranen og hadith, og foreskriver amputasjon ved tyveri, pisking ved inntak av alkohol og gambling, og pisking og steining ved hor. En kvinnes vitnemål teller halvparten av mannens vitneprov.
Grunnideologien til Mawdudis parti Jamaat-i-Islami, er således i full motstrid med alt vi kjenner av frihetsverdier. Ideologien er å arbeide for en verdensomspennende islamsk revolusjon der kvinner underordnes mannen på alle livets sentrale områder, der muslimer hersker over ikke-muslimer, og der sharia er innført på alle områder.
En gjennomgang av litteratur og informasjon i biblioteket til ICC, som HRS gjorde i 2004 (rapporten: To moskeer i Norge – med blikk på kvinners status ) viste at materialet i hovedsak er produsert av hovedfilialen Jamaat-i-Islami i Pakistan. Mawdudi er den mest sentrale figuren i tilgjengelig litteratur og informasjon, sammen med den høyt aktede partilederen i Pakistan den gang, islamisten Qazi Hussain Ahmad. Han besøkte Norge og ICC i 2004, med tillatelse fra Bondevik-regjeringen (og mottatt offisielt av statsråd Erna Solberg i regjeringskontorene!), til tross for at eksempelvis Nederland og Belgia i årevis hadde nektet han å sette foten på deres jord grunnet mistanke om tette bånd til al-Qaida.
Vi er nok mange som husker hyllesten Hussein Ahmad ble møtt med på Gardermoen av de mange fremmøtte mannlige norskpakistanerne. At mannen settes høyt av ICC er det således ingen tvil om.
Arfan Bhatti sier i dag til VG at han kjenner til identiteten til nordmannen som skal ha fått terrortrening i Jemen. Bhatti avviser at nordmannen er en del av hans krets. Samme Bhatti er også observert som vankende i moskeen på Grønland ved navnet ICC. Tilfeldig? Det vil forhåpentligvis tiden som kommer avgjøre.
PS: Det var også ICC som arrangerte demonstrasjon i Oslo sentrum i 1989 der rundt 3 000 menn, først og fremst pakistanere kledd i tråd med islamstifteren Muhammeds kleskodeks, krevde Salam Rushdies hode på et fat. Tilfeldig?