Rita Karlsen, HRS
»Det må vi da kunne gjøre – som verdens rikeste land«
Hvis du enda ikke er sluttet å bruke denne frasen, bør du nøye overveie hvordan du i fremtiden skal belegge den. Vel er Norge er rikt land, målt i BNP, men det er dessverre ingenting som tyder på at selv Norge kan ha et kostnadsnivå som overstiger inntektene.
– Men, vi har jo oljen!
Hadde, tenker jeg vi sier, i alle fall hvis vi tenker lengre enn vår egen nesetipp.
– Uten innvandringen stopper Norge! Vi trenger nye arbeidshender. De gjør det arbeidet vi selv ikke lenger vil gjøre. De skal pleie oss når vi i hopetall kommer på syke- eller aldershjem.
Norge stopper ikke uten innvandring. Vi måtte bare gjort det samme arbeidet selv. Og vi kan sikkert leve godt med at vi i dag importerer arbeidskraft for å pleie oss når vi blir gamle, men hvorvidt staten Norge overhodet kan finansiere en syke- eller aldershjemsplass når dagen opprinner, ja, se det er et helt annet spørsmål.
Og nei: Dette er ikke innlegg mot innvandring av noe slag. Det finnes innvandrere i Norge som jeg ikke rekker til anklene hva gjelder deres bidrag til samfunnet, om vi så snakker utdannelse, dannelse, lønn, innbetalte skatter, trygdeforbruk, sosiale bidrag og annet. Så finnes det de som vi altså ikke må snakke for høyt om: de som koster mer enn de bidrar til staten Norge. Selvsagt skal Norge ta imot mennesker i nød som kanskje aldri vil kunne bidra økonomisk til samfunnet, men den bitre sannheten er at hvis hoveddelen av innvandringen er økonomiske konsumenter heller enn produsenter, altså ikke er bærekraftig, så vil festen ta slutt.
Noen er begynt å innse at festen har tippet, mens andre sitter i en krok, kanskje med den beste vinen som man har rappet og ikke lengre vil dele, og synes fortsatt festen bare er i stigning.
Dommedagsprofetier? Tja, kall det hva du vil. Jeg velger å kalle dette en realitetsorientering. Er du uenig, utfordrer jeg deg gjerne: Motbevis meg.
Følelsestank
I en av festens kroker sitter Civita-gjengen, anført an av deres leder, Kristin Clemet. Der mangler det intet, det skåles i den beste vinen og Clemet har en flaske til på lur under bordet. (Hun har altså klart seg godt denne Kristin, statsråd har hun også vært, og det til tross for at hun hadde sine første tre leveår i Nord-Norge, nærmere bestemt Harstad, og kom med familien til Oslo i en tid da nordlendinger i hovedstaden var å anse som samfunnets bunnfall).
Clemet vil gjerne at det skal komme flere på festen. Ikke akkurat fordi at hennes prioritet er å bli kjent med flere, få nye inntrykk og nye meninger, men fordi nye festdeltagere betyr mer vin og kanskje litt underholdning – magedans, for eksempel? Det er jo ikke så usannsynlig, det er jo ikke helt uvanlig å bringe med seg en skjerv til et felles lag eller bidra til litt underholdning. Men vertinna er ikke like positiv. De siste som har kommet har nemlig ikke hatt med seg noe å drikke, og hun synes festen allerede begynner å halte. Hun ser tomme glass ved flere av bordene, og de som har kommet sist har minst.
Eller for å si det med Finansavisens ord (23. juni 2012, ikke på nett): ”Kristin Clemet og Marius Doksheim prøver seg som heiagjeng for økt innvandring. Innvandrerne fortjener bedre.”
Finansavisens (FA) ord faller i en anmeldelse av Kristin Clemet og Marius Doksheim (fagsjef i Civita) sin bok om innvandring, med tittelen ”De nye seierherrene”. Ifølge FA er formålet med boken todelt. Dels skal boken vise at det går bedre med innvandringen enn mange tror, og dels argumenterer de for en mer liberal innvandringspolitikk.
FA karakteriserer således bokens uttalte formål som ”ensidighet”. Selv ville jeg kanskje valgt ”appreciative inquiry», altså fokus på det positive og gjenskape det i stor skala, men om det hadde vært mer treffende er jeg usikker på. Rett og slett fordi det igjen ville ha krevd at det positive var faktuelt riktig.
Ifølge FA er det nettopp det faktuelle som er mangelvare i ”De nye seierherrene”.
Her og der har forfatterne funnet statistikk. Den blir klippet og limt inn. Stort sett forteller statistikken at innvandrerne arbeider mindre, studerer mindre og er mer forbryterske enn nordmenn.
Men Clemet og Doksheim klipper så inn statistikk som viser at i andre generasjon så går alt så mye bedre – nesten like bra som med nordmenn – at vi ikke skal uroe oss unødig.
Dessverre for Clemet og Doksheim er prosaen de skriver gjennomført knusktørr og pasjonsløs. Med slike venner, behøver innvandrerne ingen fiender.
Boken er statistikk etter innfallsmetoden. Et mylder av tall, fritatt fra kontekst og analyse. Trolig har all klippingen og limingen skapt så mye indre kaos i Clemet og Doksheim at de ikke har maktet å ruge på tallene.
Det har da heller ikke vært hensikten. Doksheim og Clemet er veldig opptatt av å fortelle at de er liberale mennesker, og liberale mennesker er tydeligvis positivt innstilt til innvandring uansett hva statistikken måtte fortelle. Gitt hvor uinteressert de grunnleggende sett er i statistikk, og den manglende evnen til å sette tallene inn i en meningsfull kontekst, burde de kanskje ha brukt litt mindre tid til å klippe og lime tall, og litt mer tid til å tenke?
Civita er tydeligvis en følelsestank, ikke en tenketank.
Politisk dynamitt
Likevel finner FA at boken inneholder politisk dynamitt. FA viser i denne sammenheng til Brochmann-utvalgets NOU og de siste pensjonsberegningene til SSB: innvandring er et pyramidespill som fordrer stadig påfyll av nye mennesker, og fastslår at det er åpenbart at de statsfinansielle utfordringene ved dagens innvandring vil bli betydelige. De legger så til at den nye fremskrivningen fra SSB viser at brorparten av innvandrerbefolkningen i 2050 vil bestå av ikke-vestlige innvandrere. Men dette er ikke noe som passer inn i ”De nye seierherrene”. Det forstyrrer det glade budskapet.
Og mer har vi å glede oss til. For Clemet har gjentatte ganger forsikret oss om at hun er for velferdsstaten. Men FA fastslår at det må være en velferdsstat som er noe helt annet enn dagens, med følgende kraftsalve: ”Først og fremst viser boken null forståelse for de statsfinansielle utfordringene ved dagens innvandring.” FA forklarer at Norge nyter godt av en grunnrente fra oljen, og at Oljefondet er et forsøk på å gjøre den grunnrenten evigvarende. Men ifølge FA blir Clemet og Doksheims konklusjon at siden også nordmenn nyter godt av grunnrenten, så er ikke innvandringen noen statsfinansiell utfordring. Og det er jo en merkelig konklusjon, gitt at innvandrere i fremtiden kan bli en majoritet.
Deretter mener FA at ”De nye seierherrene” er å betrakte som en søknad om lavere lønn, dertil en vellykket søknad:
For det andre er det tydelig at forfatterne gjerne ser et mye større spenn i det norske lønnssystemet: «For å få en fruktbar debatt om arbeidsinnvandring, må vi innse at det faktisk er mulig å leve gode liv med lønn under norsk tarifflønn.»
Valg
For FA forteller boken at vi står overfor et valg: ”Enten en gjenkjennelig velferdsstat eller et mer amerikansk system hvor hver enkelt blir sin egen lykkes smed.”
Men for FA er valget allerede tatt: ”Gitt dagens innvandring har Norge på mange måter valgt. Innvandring snarere enn en gjenkjennelig velferdsstat.”
FA finner det ikke underlig at dette er et logisk valg for Civita-sympatisører:
For dem betyr innvandring billigere tjenester, høyere eiendomspriser og bredere kulturtilbud, i hvert fall på kort sikt. At velferdsstaten vil måtte krympe i fremtiden bekymrer neppe dem som tror at de vil kunne klare seg godt på egenhånd.
Så si da det rett ut, oppfordrer FA, heller enn å pakke inn budskapet i så mange lag med kopiert statistikk.
Clemet/Doksheim svarer – eller ikke
Slik kritikk lar selvsagt ikke Clemet og Doksheim (CD) passerer. Eller det er vel akkurat det de gjør, i alle fall er det påfallende hvor lite av kritikken de finner (eller klarer?) å svare på.
I Finansavisen 27. juni (ikke på nett) hevder CD (igjen) at innvandringen har vært en vinn-vinn-situasjon for norsk økonomi. Og i kjent politikerstil fastslås følgende:
Vårt formål har imidlertid vært å vise frem fakta, fordi så mye av innvandrings- og integreringsdebatten er emosjonell. Vi mener dessuten at det går bedre med integreringen i Norge enn mange tror, at det går bedre over tid, og at det går bedre enn i mange andre land. Det er positive nyheter som fortjener å komme frem.
CD må gjerne vise troskap til ”appreciative inquiry», men det selvmotsigende i utsagnet er likevel det mest slående. For det nytter lite med fakta, hvis ikke de samme fakta behandles faktuelt, men, øh, ja emosjonelt. Og CD må gjerne mene at integreringen går bedre enn ”mange tror” (hva er det for øvrig mange tror?), men det hadde jo vært en fordel om de prøvde å belegge påstanden nettopp med fakta. CDs svar er således:
Den norske velferdsstaten er ikke fullfinansiert. Gjennomsnittsinnbyggeren er et tapsprosjekt, fordi vi tar mer ut av enn vi bidrar inn til offentlige kasser. Dette kan gå en kort stund, siden vi har petroleumsinntekter. Men på lang sikt har Norge, slik SSB flere ganger har påpekt, et uløst finansieringsproblem. Og problemet er, etter vår oppfatning, større enn den såkalte Perspektivmeldingen legger til grunn.
Er du med, du gjennomsnittsinnbygger? Ja, CD, gjennomsnittsinnbyggeren er et tapsprosjekt. Men tør dere si hvilke grupper som virkelig trekker gjennomsnittet ned?
Og så:
Vi mener at velferdsstaten bør være fullfinansiert. Derfor bør det gjennomføres tiltak som gjør velferdsstaten bærekraftig også på lang sikt. Det krever ingen revolusjon, men det krever reformer som kan styrke verdiskapingen og skattegrunnlaget, redusere utgiftene og stimulere flere til å arbeide mer. Civita har over flere år lagt frem ulike forslag til slike tiltak.
Gadd vite hvem som orker å se til Civitas forslag når de ikke vil innse problemet? Skal velferdsstaten Norge gjøres bærekraftig på lang sikt er det kun en ting å gjøre: Vi må ha en befolkning som kan styrke verdiskapningen og skattegrunnlaget, redusere utgiftene og arbeide mer (om ikke mer, så i alle fall arbeide). Altså en befolkning som bidrar mer enn vi forbruker av trygder, pensjoner og andre velferdsgoder.
Intet med innvandring å gjøre
Men er en fastlåst i et hjørne med de samme menneskene rundt seg, synes det å være lite som får en til å endre syn:
Ett av de spørsmål SSB nylig har stilt seg, er om innvandring vil gjøre det lettere eller vanskeligere å løse disse finansieringsutfordringene. Konklusjonen er at innvandring ikke endrer bildet, hverken til det bedre eller verre, av at velferdsstaten har et uløst finansieringsproblem. En viktig grunn til at bildet på lang sikt ikke endres, er at SSB legger til grunn at innvandrernes barn og barnebarn, uansett hvor opphavet kommer fra, vil bli «perfekt» integrert og derfor ha samme adferd som nordmenn. De blir altså like ulønnsomme som vi er i dag, gitt at vi ikke gjør noe for å reformere velferdsstaten. Om det er en realistisk spådom kan diskuteres. Det finnes forhold som både trekker i mer positiv og i mer negativ retning, men dette er altså den forutsetningen SSB har lagt til grunn.
At velferdsstaten, slik den i dag er innrettet, er et underskuddsprosjekt, er altså et generelt problem og ikke et innvandringsproblem.
Jeg er slett ikke sikker på om CD forstår hva de selv skriver. SSB ”konkluderer” ikke med at innvandringen ikke endrer finansieringsutfordringsbildet, men de har derimot i sin fremskrivning vært så greie at de har gitt innvandreres etterkommere akkurat de samme betingelser som oss andre: Altså de betaler like mye skatt, tar ut samme pensjon, får samme antall barn osv. Da er det vel ikke så underlig at ”de” får samme utfall?
Men så til dette ”like ulønnsomme som vi er i dag”. Hvor ulønnsomme er ”vi”? Og hvem er ”vi” – snakker vi fortsatt gjennomsnittsnordmannen? Sist jeg sjekket (og det er ikke lenge siden, notat kommer fra HRS) viste tallene at husholdninger med norsk bakgrunn betalte i gjennomsnitt 165 000 kroner i skatt i 2009, mens tilsvarende tall blant husholdninger med innvandrerbakgrunn og ikke-vestlige innvandrerbakgrunn var henholdsvis 108 000 og 86 000 kroner. Men så kommer trygd og pensjon: Husholdningene med norsk bakgrunn fikk utbetalt 161 000 kroner i trygder og pensjoner, mens de med innvandrer eller ikke-vestlig bakgrunn mottok 110 000 kroner. De høye trygdeutbetalingene til personer med norsk bakgrunn skyldes at de har tre ganger så høy andel personer i pensjonsalder som innvandrerbefolkningen. Men til tross for at innvandrerhusholdninger har få personer i pensjonsalder hadde de et underskudd i skatte- og trygderegnskapet på nærmere 3 000 kroner, mens de med ikke-vestlig bakgrunn hadde et underskudd på 24 000 kroner. Husholdninger med norsk bakgrunn hadde et overskudd i skatte- og trygderegnskapet på 4 000 kroner.
Men slike tall er vel bare ræl for CD. Velferdsstatens problemer er generelt. Punktum.
Og hør så her hva CD hevder:
Mange innvandrere er lønnsomme, også for velferdsstaten og offentlige kasser. Både arbeidsinnvandrere og særlig gjestearbeidere er lønnsomme for velferdsstaten, fordi de betaler mer inn til offentlige kasser enn de tar ut.
Gjør de? Bevis det.
Bevis også i samme slengen denne:
En enda bredere analyse måtte også ta hensyn til at innvandring høyst sannsynlig er lønnsomt for avsenderlandet og helt sikkert for innvandrerne selv. At migrasjon er lønnsomt for verden betyr nemlig at innvandring skaper utvikling, reduserer fattigdom, øker velstanden og bidrar til nye og mer balanserte migrasjonsmønstre i fremtiden.
Det er i beste fall en sannhet med modifikasjoner. Selv i Verdensbanken er man ikke enig med seg selv om påstanden står seg. Mine begrensede erfaringer tilsier det motsatte. Da jeg besøkte Pakistan i 2004, og det såkalte ”Little-Norway” (der de fleste av våre pakistanere har sitt opphav) var det stor enighet om at migrasjon til Norge skapte dårligere forhold for dem som var så uheldig å måtte bli igjen. Først og fremst handlet det om dyrere eiendomspriser. Med en lønn fra eksempelvis Posten i Norge kan du bli landherre i Pakistan og bygge deg store palasser. Hvilket da mange også gjør. Å ti- eller hundredoble tomteprisen for det du vil ha, koster deg bokstavelig talt ingenting med norske penger. Det samme gjelder skolepriser. Kort sagt: de som har penger i Pakistan får det de vil. De som ikke har penger må ta til takke med det de får. Elendig lønn, for eksempel.
Vi humane og snille
Deretter skal CD igjen minne oss om at vi ikke bare må være opptatt av økonomi og lønnsomhet, vi må også ta humanitære hensyn. Og vi må ikke være overrasket over at grupper har lavere sysselsetting enn befolkningen generelt. Jeg er sikker på at jeg kan betrygge CD med at det nok ikke er mange som er overrasket over det. Mer overrasket er vi kanskje heller over CDs konklusjon, som fortsatt ikke består av annet enn synsing ikledd de ”riktige” følelser:
Siden 2004 har det kommet stadig flere gjestearbeidere og arbeidsinnvandrere til Norge. Etter vår mening har det vært en vinn-vinn-situasjon for norsk økonomi, for landene de kommer fra og for de menneskene det gjelder.
At velferdsstaten må reformeres er en annen sak, som gjelder enten vi har innvandring eller ei.
Med silkebånd og sløyfe for billig arbeidskraft
Personlig er jeg overrasket over at CD i et tilsvar til en bokanmeldelse i Finansavisen, dertil en knusende kritikk, velger å ignorere innvendinger og heller gjenta sitt glade budskap. Jo da, den politiske metoden er tjenelig i tilmålte tv- og radiodebatter, men i skriftlig form er den ikke bare trettende, men fordummende.
Hva er det så CD vil med ”De nye seierherrene”? Jo, de forfekter en politikk som betyr en velferdsstat som skal være noe helt annet enn dagens. Det argumenteres for billig arbeidskraft til norske bedrifter og hver seg sin egen lykkes smed, ført i føleriets språkdrakt og pent innpakket med silkebånd og sløyfe. På vestkanten skal det tjenes (kortsiktige) penger, på østkanten skal vi kulturberikes.
Gitt CD’s manglende presisjonsnivå i innvandringsdebatten, er det kanskje på sin plass å spørre:
Påstanden er at ”innvandring kan være lønnsomt for Norge” (egentlig er det vel mer riktig å si ”er”, men jeg opplever å måtte beskytte dem mot egen unnfallenhet). Uansett er utsagnet så generelt, at det er meningsløst. CD mener tydeligvis at innvandring lønner seg så lenge innvandringen øker BNP. Én million flyktninger til vil trolig øke BNP i dag, men vil det øke velstanden for nordmenn som lever i Norge over tid? BNP per capita er et mer interessant mål. De siste årene har Norges BNP per capita utviklet seg svakere enn veksten i BNP, og produktivitetsveksten er avtakende. Samtidig har innvandringen vært rekordhøy. År etter år.
Forstår CD hva tidsinkonsistensproblemer er? En innvandrer som arbeider i dag bidrar, men hvis (mest typisk) hans ti år i arbeidslivet etterfølges av tretti år som pensjonist, eventuelt tidlig ufør, er han et statsfinansielt tap. Den (relativt) lange statistikken man har for arbeidsdeltakelsen til ikke-vestlige arbeidsinnvandrere er lite oppløftende i så måte.
CD’s forvirring synes komplett når de skriver ”velferdsstaten bør være fullfinansiert”. Tanken er lite gjennomtenkt, hvor lite gjennomtenkt avsløres best ved å spørre CD: Hva skal vi gjøre med grunnrenten vi får fra oljen? Skal vi aldri noensinne bruke denne? Har CD forstått hensikten med handlingsregelen?
Hvis CD lurer på hvordan fremtiden kan fortone seg, så kunne de jo for eksempel studere kommuneøkonomien i Oslo: Her vokser befolkningen, men kommuneinntektene øker ikke takt. Gitt at CD mener at innvandring gir positive bidrag som ikke fanges opp av dagens system, burde løsningen være klar: Oslo bør øke skattene og avgiftene? Er det et forslag fra Civita? Eller er forslaget å redusere tilbudet? (Sistnevnte er for øvrig allerede en realitet).
Mark Twain (han siterte Disraeli) skrev som kjent at det fantes løgn, forbannet løgn og statistikk. Hos CD forenes disse formene for løgn i en høyere enhet: virkelighetsfornektelse.
CD mener at lønn lavere enn norsk tarifflønn må til for å få arbeidsinnvandringen til å fungere. At norske bedrifter ønsker seg arbeidere på lavere lønn er forståelig, men hvordan den påfølgende lavere levestandard skal kunne kombinere med en velferdsstat som minner om dagens, blir kanskje straks verre.
Så fortell oss CD hvordan ”deres” velferdsstat ser ut.
Da kan jo CD begynne med å studere den nye undersøkelse, presentert i Klassekampen, som avdekker at velferdsstaten slik vi kjenner den svekkes med tettheten av innvandrere fra ikke-OECD land (altså ikke-vestlig innvandring). Her innrømmer også Grete Brochmann at man lenge avviste innvandringens konsekvenser for velferdsstaten. Ja, for det vel slutt på slike avvisninger nå?