Det er det ubehagelige spørsmålet, men det avgjørende spørsmålet, vi må stille oss i disse tider etter at røykteppet etter terroren i Paris har lagt seg. Hvem blir vi dersom vi i multikulturens navn går ned på knærne og hiver det frie ordet over bord? Hva står vi igjen med hvis vi vender Dante, Thomas Aquinas, Voltaire, Stuart Mill, David Hume, og vår egen Arnulf Øverland ryggen for å smøre sjelene til religiøse formørkere som insisterer på at Europa skal fornekte sin identitet og historie? Fornekte kjernen som har gjort oss til den fremste sivilisasjonen noensinne.
Å bøye oss i frykt, bøye oss i en falsk streben på å tilpasse oss etablissementets insistering på en multikulturell harmoni, blir det annet enn ytringstyranni? Blir det annet enn en daglig kamp mot den frie sjelen, der vi veier og vurderer våre ord opp mot potensiell vold? Der vi ikke våger å strekke tankene våre, alt for å tekkes dem som har satt som mål å nedkjempe den frie sjelen. Dem som lever og ånder for religiøse dogmer som produserer massiv menneskelig lidelse daglig verden over.
Demografien teller. Hvilken belastning skal lille, vellykkede Europa ta i en stor verden fylt av mislykkede stater – langt de fleste dominert av religionen islam? Da jeg besøkte Pakistan første gang i 1993, var folketallet 120 millioner. Nå 22 år senere har befolkningen økt med 14 ganger Norges folketall til over 190 millioner borgere. Afrikas befolkning forventes å doble seg fra i dag rundt 1 milliard til godt over 2 milliarder i 2050. Med holdningen i EU, ligger det åpent i dagen at strømmen til Europa fra de havarerte statene vil tilta i styrke. Skal man nedsette en kommisjon med oppdrag om å analysere vårt kontinents ideologiske fremtid om vi fortsetter på samme sti?
Tror vårt lederskap fremdeles på «mangfoldets lykke»?
Når vi runder året 2020 har vi nok fasiten på bordet: våget vi å stå opp for sjelen vår – det frie ordet – eller vant truslene fra de voksende rekkene frem? HRS vil fortsette som vi alltid har gjort: i ånden til våre forfedre som la forholdene til rette for det gode samfunnet vi har fått leve i. Alt annet er vår tids sanne blasfemi. Blasfemi mot Dante, Thomas Aquinas, Voltaire, Stuart Mill, David Hume, og vår egen Arnulf Øverland. Det er denne ånden vi må invitere islam inn i. Hvis ikke islams europeiske ledere – i moskeene, i organisasjonene – nå ser kallet fra Europas sjel, åndsfriheten, så er det ikke plass til islam på kontinentet vårt.
Dette kallet fordrer dog et standhaftig politisk lederskap. Har vi det? Det er vår tids mest brennende spørsmål.
For: «alt er tilgitt», som Charlie Hebdo sier det på forsiden av morgendagens utgave etter den vanvittige terroren mot deres høyt skattede medarbeidere.
Alt er tilgitt hvis islam legger ned våpnene.
La oss eksempelvis låne øret til den britiske filosofen, matematikeren, historikeren, sosialisten og pasifisten Bertrand Russel (1872 – 1970), som så betydelig likskap mellom den totalitære bolsjevismen og islam:
«De som aksepterer bolsjevismen blir ugjenomtrengelige for vitenskapelige bevis og begår intellektuelt selvmord. Selv om alle læresetningene til bolsjevismen var sanne, ville dette fortsatt være tilfelle, siden ingen objektiv undersøkelse av dem tolereres… Blant religioner er muhammedanismen å regne som bolsjevismen, heler enn kristendommen og buddhismen. Kristendommen og buddhismen er primært personlige religioner, med mytiske doktriner og en forkjærlighet for ettertanke. Muhammedanismen og bolsjevismen er praktiske, sosiale og kjødelige, opptatt av å vinne verdensherredømmet. (…) Araberne, selv om de erobret en stor del av verden i navnet til en ny religion, var ikke en særlig religiøs rase; motivet for deres erobringer var plyndring og rikdom heller enn religion,» skrev Russel, og understreket at i «moderne politikk» defineres dette som «imperialisme».
Nettopp. Islam i dagens Europa kjemper en kulturell imperialistisk kamp mot den frie sjelen. Kan vi ta dette faktumet innover oss?