Hvorfor er våre folkevalgte så tilbakeholdne når det gjelder å si sin mening om religioner generelt og islam spesielt? Hva er det som får våre politikere til å tro at velgerne helst ikke vil vite hva de mener? Hvorfor lar politikerne media sette agendaen, for deretter å danse etter journalistenes oppfatning av samme sak?
Det politiske spillet er pill råttent, men så lenge vi velgere finner oss i det har vi lite å si. Når hørte du noen forlange av våre folkevalgte at de må fortelle oss sine visjoner for Norge, i et perspektiv som går utover neste budsjett eller valgperiode? Hvor ønsker våre folkevalgte at Norge er om 20-30 år? Aldri, sier du? Nei, og her svikter media totalt. For norsk media er så navlebeskuende at det er latterlig. Var det for eksempel media som trakk opp noen verdidebatt i Norge? Eller sagt på en annen måte: Når registrerte du sist en verdidebatt i norsk media, initiert av journalister, som ikke har en moralsk slagside? Etter Paristerroren har det vært nok av verdidebatter, men de preges av et mer eller mindre forsvar av islam. Forklaringen tror jeg er nærliggende: media er mer opptatt av å opptre som integreringskonsulenter enn å avdekke maktmisbruk og være forsvarere av det frie ord.
Mediaspillet er pill råttent, men så lenge våre politikere finner seg i det vil det fortsette som før. Det finnes noen hederlige unntak, men de står da også forunderlig alene i offentligheten – og sjeldent støttet (aktivt) opp av eget parti.
– Det er lett å være for ytringsfriheten så lenge du ikke må ta noen konsekvenser av det, når det ikke koster deg noe og når det store flertallet er enig med deg, sier Christian Tybring-Gjedde (FrP) til Dagbladet, før han fortsetter:
– Å være kritisk til islam er blitt tabu. Folk tør ikke å ytre seg og pålegger seg en stor grad av selvsensur.
Christian Tybring-Gjedde (FrP)
Tybring-Gjedde har helt rett, noe ikke minst mange av tilbakemeldingene til HRS vitner om. Absolutt flest av henvendelsene til oss er en takk for at vi tør og orker å kritisere det som ikke fungerer i «det nye Norge», samtidig som langt de fleste innrømmer selvsensur. De frykter at å kritisere innvandringsproblemer, spesielt relatert til islam, vil kunne få konsekvenser for jobb, for familie, for nærmiljøet, for venner. Det er ikke ubegrunnet, som vi har flere eksempler på, nå sist lærer og Pegidainitativtaker Max Hermansen, der media ikke akkurat står på den «svakes side». Media har, som Tybring-Gjedde påpeker, et konformt budskap og derav blir (uselvstendige) politikeres debatt konsensusdrevet – de lar seg drive med.
I desember 2011 hadde lengeværende innvandringspolitisk talsperson i FrP, Per-Willy Amundsen, en kronikk i Aftenposten med tittelen «Hvorfor jeg er kritisk til islam». Her påpeker Amundsen at han som folkevalgt føler et særlig ansvar for å tone flagg. Hans kritiske holdning til islam handler nettopp om det som norsk media nå prøver å tone ned – nemlig at terrorisme i islams navn ikke har noe med islam å gjøre. Blant annet skrev Amundsen:
Se deg litt rundt i verden. Hvorfor tilhører majoriteten av landene i den muslimske verden, på tross av sine mange naturressurser og rikdommer, likevel det vi betegner som utviklingsland? Hvorfor har disse landende, med bred pensel, undertrykkelse der vi har frihet? Islamsk fundamentalisme der vi har vitenskap? Nepotisme og sharia der vi har demokrati og rettsstat? Og vel «ingenting» der vi har sekularisme? Se meg inn i øynene og fortell meg at dette ikke har noe med islam å gjøre – og tro på det selv.
Problemet med islam er ikke primært terrorisme og selvmordsbombere, selv om det er skremmende nok i seg selv. Problemet er hvordan islam brukes som en ideologi, juridisk og politisk. Slik endres fundamentale forutsetninger for å videreføre vår samfunnsmodell gjennom en altfor rask innvandring, som integreringstiltak ikke klarer å løse, grunnet en manglende bevissthet fra politisk hold.
Jeg kan ikke erindre at denne kronikken skapte særlig bråk, men den skapte heller ingen offentlig debatt. Tabuet med å være kritisk til islam har fått sterkt fotfeste i det norske samfunnet, og det selv om stort sett hele medie-Norge nå tror de er Charlie. (Sånn apropos: i dag er det Debatten på NRK, en av de få debattprogrammer som er igjen i media, men til tross for at Europa står midt i en verdimessig skillelinje, så velger NRK en debatt om alkohol. Er det Aps forslag om legge ned taxfreeordningen som har vekket journalistenes intellekt?)
Christian Tybring-Gjedde treffer mål når han i dagens Dagbladet påpeker at norske politikere og journalister fremfører et pompøst forsvar av det frie ord, men risikerer selv ingenting. (Innlegget gjengitt her med forfatterens tillatelse).
Ytringsfrihet med bismak
Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant (FrP), utenriks- og forsvarskomiteen
Politikere og mediekommentatorer av alle valører har de siste dagene gitt uttrykk for et standhaftig forsvar av ytringsfriheten. Jeg er selv en av dem. Engasjementet har en bismak. Meningsmangfoldet som ytringsfriheten er tenkt å skulle beskytte har i Norge fått stadig magrere kår. Den kompromissløse hyllesten av det frie ord blir nærmest et ritual. En gjengivelse av den akademiske barnelærdommen. Politikere og redaktører kan sin Voltaire men er usikre på hvordan hans kloke ord skal praktiseres. Medienes budskap er konformt og politikernes debatter konsensusdrevet. Meningsmangfoldet er i realiteten den samme meningen uttrykket mangfoldige ganger. Konsensus og konformitet utfordrer ingen. Journalister og politikere flest risikerer derfor ingenting. Ytringsfrihet på norsk er blitt en teoretisk størrelse best egnet for Blinderns kollokviegrupper og muligens en debatt på Dagsnytt 18 i ny og ne.
Et demokratisk samfunn kjennetegnes ved at mange ulike stemmer høres i det offentlige rom. Skal ytringsfriheten være reell må imidlertid den som ytrer slippe å oppleve kollektiv personlig stigmatisering i etterkant. Meninger og holdninger skal kunne kritiseres og utfordres på sterkeste vis, men en ytring skal alltid møtes med en annen ytring. Ikke ved journalistisk angrep på person. Når man av behagelighetshensyn kollektivt unngår å diskutere sak og istedenfor stempler, karikerer og mistenkeliggjør forsvinner det meningsmangfoldet man hevder å forsvare.
Venstres partileder Trine Skei Grande må gjerne på korrekt ideologisk vis påstå at vi må være villig til å dø for Vestens idealer. Skei Grande har imidlertid valgt å delegere bort dette ærefulle oppdraget til andre. Ordfører Fabian Stang møtte opp på minnemarkeringen for ofrene i Paris i en T-skjorte med påskriften «Je suis Charlie». Nei, min godeste ordfører. Du er ingen Charlie. Knapt noen i folkets tjeneste har utfordret ytringsfriheten mindre enn deg. Du provoserer ingen og derfor har du heller ingenting å frykte.
Det er ubehagelig å stå alene. I ytterste konsekvens kan det bety døden. Det ble satirikerne i magasinet Charlie Hebdos skjebne. Norske politikere og journalister fremfører et pompøst forsvar av det frie ord men risikerer selv ingenting. De har aldri fått råd om å holde seg innendørs eller ikke fått sove om natten grunnet frykt for represalier for sine ytringer. Men de står i kø med sine penner i iver etter å begå det perfekte karakterdrap når en ytring faller utenfor rammen. Da sitter karakteristikkene løst. Og kommentatorene følger opp. Slik strupes meningsmangfoldet og apatien får råde. For dersom invitasjonen til å ytre sine meninger får som resultatet at man støtes ut og kanskje risikerer både jobb og karriere er ytringsfriheten uten reelt innhold.