Etter kritikk fra den borgerlige opposisjonen fjerner den sosialdemokratiske regjeringen to omstridte deler av den foreslåtte antiradikaliseringsplanen: imamer trekkes helt ut av innsatsen og det blir ikke opplæring av såkalte nøkkelpersoner for å «bekjempe ekstremisme på nettet».
Regjeringen ville opprinnelig at en del av de avsatte 60 millionene til å la Politiets Etterretningstjeneste (PET) inndra imamer i innsatsen, men understreker nå at det ikke skal anvendes midler til å understøtte «dialog med religiøse forkynnere».
Regeringen fremlagde den 19. september 2014 en plan mod radikalisering og ekstremisme.
Partierne bag satspuljen (alle undtagen Enhedslisten) er enige om at bruge 60 mio. kr. på indsatsen. Hidtil har de dog ikke været enige om, hvordan pengene skal bruges.
I fredags kritiserede eksperter og borgerlige partier, at regeringen endnu ikke har landet en aftale.
Fokus på imamer
»Vi er positive over for, at man tager imamerne ud og i højere grad bruger de institutioner, vi kender, dvs. politiet, PET og kommunerne, i antiradikaliseringen. Det er ikke det samme som, at det muslimske samfund ikke skal spille en rolle. Det synes jeg, at det skal,« siger integrationsordfører Martin Geertsen (V).
Som i de fleste land som sliter med islamsk radikalisering, har imamenes rolle i årevis stått sentralt i debatten om antiradikaliseringsarbeidet.
Politiet i Århus har gode erfaringer med å samarbeide med den beryktede Grimhøj-moskeen, hvis representanter støtter ekstremisteorganisasjonen Den islamske staten (IS) og bruken av terror. Av 27 kjente århusianere som har reist til Syria for å slutte seg til IS, har hele 22 i perioder benyttet Grimhøj som sin faste moskè.
Etter en rekke rabiate uttalelser fra Grimhøj-moskeens representanter er imidlertid målet fullt, og samtlige danske partier – bortsett fra Rødts søsterparti Enhedslisten – vil nå ha moskeen stengt.
»Imamerne har været et hovedpunkt for os. Det er helt ude i hampen at høre politiet og politikerne sige, at samarbejdet med Grimhøj er et foregangsbillede. Det er et skræmmeeksempel på, hvad man ikke skal gøre. Derfor var det vigtigt for os at få nedtonet i den nye aftale, så der i hvert fald ikke går satspuljemidler til, at PET skal samarbejde med imamer. Så hvis regeringen imødekommer os på det punkt, er vi tættere på en aftale,« siger udlændingeordfører Martin Henriksen (DF), der dog stadig gerne vil have strammet regeringens forslag om at inddrage pas fra de såkaldte hellige krigere.
Regjeringen går også bort fra sin opprinnelige plan om å ruste familiemedlemmer til radikaliserte unge og nettdebattører til å «aktivt ta del i debatten, stille spørsmål ved ekstremistisk propaganda og fremstille konstruktive motforestillinger».
Partiet Liberal Alliance synes derimot ikke at det er statens oppgave å utdanne offentlig betalte leserbrevskribenter:
»Vi synes ikke, at man skal uddanne offentligt betalte læserbrevsskribenter på Facebook eller i Jyllands-Posten. Så det er sådan set min forventning, at vi bliver enige på mødet i næste uge,« siger politisk ordfører Simon Emil Ammitzbøll (LA).
Danske og norske politikeres fremherskende ide om at religiøs forkynning er godt tiltak mot antiradikalisering minner for øvrig sterkt om britiske myndigheters nå allment erkjent feilslåtte antiradikaliseringsprogram «Prevent».
Denne hadde som mål å takle radikalisering ved å tilby et “mot-perspektiv” til al-Qaidas og andre ekstremistgruppers perspektiver. I stedet for å f.eks. undervise i britiske verdier og overbevisninger og ellers tillate relevante myndigheter å håndheve loven, involverte Prevent imamer og muslimske organisasjoner for å forkynne sin islam. Tusenvis av skattebetalernes penger gikk til de underligste ting, som hadde lite med antiradikalisering å gjøre, som en multikulturell matfestival og et foredrag om «profetisk medisin». Ekstremistiske predikanter ble likevel gitt plattformer i moskeer og på universiteter i hele landet, attpåtil på Prevent-sponsede arrangementer.
Men de største summene gikk rett og slett til undervisning i islam. Blant annet fikk en enkelt konservativ muslimsk organisasjon to utbetalinger på 20.000 pund for å drive misjonsvirksomhet for islam.
Danske myndigheter har ellers holdt seg med den såkalte Århusmodellen, som har vekket tilsynelatende ukritisk begeistring i apparatet rundt statsminister Erna Solberg og leder for Stortingets justiskomitè, Hadia Tajik (Ap), som mener at Århus-modellen bør importeres og brukes i norske kommuner.
– I regjeringens handlingsplan mot radikalisering og ekstremisme er dette et av de tiltakene vi kommer til å gjennomføre.
Århus-modellens grunnleggende perspektiv er imidlertid at unge, radikaliserte muslimer reiser til Syria og slutter seg til Den islamske staten (IS) fordi de er ofre for diskriminering:
Hellige krigere – unge, der er blevet radikaliseret og rejser til Syrien eller Irak for at kæmpe for islamister – er ofre for diskrimination, og det er det, der gør dem yderligtgående.
Det er grundlæggende det perspektiv, som Aarhus Kommune og Østjyllands politi anlægger på indsatsen mod radikalisering. Det fremgår af de papirer, som beskriver indsatsen, og som Radio24syv har fået aktindsigt i.
Århus kommune og Østjyllands politi hevder at diskriminering er den største medvirkende enkeltfaktor som skaper vekstgrunnlag for radikalisering. Århus-modellen arbeider derfor ut fra begrepet «institusjonell diskriminering»:
«Det drejer sig om organisationer og myndigheders svigtende evne til at yde en service på grund af hudfarve, kultur eller etnisk tilhørsforhold – herunder medarbejdernes »ubevidste fordomme, uvidenhed med mere,«
Men da også etnisk danske konvertitter til islam har sluttet seg til IS, har Århusmodellens grunnleggende perspektiv et par forklaringsproblemer. Det er da heller ikke alle som reiser som er arbeidsledige eller marginalisert på noe vis.
Forskere som den svenske sosialantropologen Aje Carlbom har sett på radikaliseringsprosessen, og deres funn motsier i stor grad Århusmodellens perspektiv.
De har funnet at mange muslimske ekstremister har vært velintegrerte hva gjelder arbeid, utdanning og språkkunnskaper. Viktigere faktorer synes å være vanskeligheter med å håndtere forskjellene mellom vestlig og tradisjonell muslimsk kultur, skrev Carlbom i artikkelen Radikalisering av muslimska ungdomar beror inte på utanförskap på den nå nedlagte nettsiden Newsmill i 2010.
Og det er faktisk ikke sånn at det er noen mangel på forskning på dette området, for årsaken til at unge muslimer som er født og/eller oppvokst i Vesten blir radikale islamister har vært gjenstand for forskning og debatt siden terrorangrepet på USA i 2001. En vanlig forklaring er såkalt utenforskap – et hendig ord som i dagens Sverige fungerer som forklaring på nær sagt alt – vanligvis definert som at vedkommende har falt utenfor storsamfunnets arbeidmarked eller andre institusjoner. Forskningsfunnene viser imidlertid at de aktuelle personene har vært velintegrerte iht gjeldende kriterier for integrasjon. Det vil si at uavhengig av etnisk eller nasjonal bakgrunn har flere av dem gjort det bra på skolen, de har hatt et etablert sosialt nettverk, tatt ansvar for seg selv og andre og mange har vært i arbeid. De har med andre ord fremstått som om de har lykkes i å tilegne seg en moderne livsstil med alt det innebærer.
I en amerikansk doktoravhandling fra 2009 viser Scott E. Mulligan til de fem unge, somaliske mennene som tilsluttet seg den voldelige islamistbevegelsen al-Shabaab i årene 2006-2008. Det var ingen ytre tegn på at noen av dem skulle være mottagelige for en radikalisering; de holdt seg med en liberal islampraksis og passet arbeidet sitt, ingen var eller hadde vært gjengmedlemmer og alle hadde rent rulleblad. Men til tross for at de oppviste alle ytre tegn på integrasjon i det amerikanske samfunnet gjennomgikk de altså en radikaliseringsprosess, fortsetter Carlbom:
Intellektuellt och känslomässigt verkar förändringen ha ägt rum gradvis där männen var socialt positionerade mellan amerikansk och somalisk kultur. Kanske kan man säga att de somaliska ungdomarna levde i ett “mentalt” utanförskap på så vis att de kände sig utanför både i det somaliska och i det amerikanska samhället.
Här handlar det om unga somaliska män, men den här typen av processer verkar vara vanlig hos andra generationen muslimska ungdomar oavsett vilken bakgrund deras föräldrar har. Många av de här ungdomarna har kommit till västvärlden som små barn och har alltså präglats av västerländsk kultur och livsstil i tidiga år på ett sätt som deras föräldrar inte har gjort och troligen aldrig kommer att göra. Men även om de socialiseras in i ett västerländskt normsystem är muslimska barn tvungna att förhålla sig till familjernas och den större muslimska gruppens sociala förväntningar och ofta strängare normer.
Særlig påtagelig for unge mennesker er spørsmål som dreier seg om seksualitet og synet på relasjoner mellom kvinner og menn, skriver Carlbom. Sammenlignet med ungdommer som er oppdratt i en vestlige, liberale normer, er muslimske ungdommer bundet av betraktelig mer konservative ideal rundt relasjoner med det motsatte kjønn. Muligheten for å prøve seg frem i kjærlighetslivet er meget begrenset for unge muslimer, og det er følelsesmessig slitsomt å forholde seg til to normsett i hverdagen, hvilket kommer frem i studier basert på intervjuer med muslimske unge.
Siden de konservative idealene i stor grad fremmes av nettopp religiøs forkynning, er det heller tvilsomt at staten bør legitimere og finansiere det i større grad enn de allerede gjør idag.