I et Europa i krig med seg selv føler folk at en fundamental del av livene deres er truet. Det er dette som ligger bak protestene mot islamisering, skriver sosiologen Frank Furedi i nettmagasinet Spiked.online.
De spontane demonstrasjonene av solidaritet med ofrene i Charlie Hebdo-massakren viser at folk intuitivt forstår at det står mer på spill enn det tragiske tapet av 12 liv – folk føler også at en fundamental del av livsførselen deres er truet. Det fremgår imidlertid klart at både europeere generelt sliter med å sette ord på nervøsiteten sin, mener Furedi, som også oppfatter Pegida-bevegelsen som en uunngåelig reaksjon på fraværet av en fornuftig debatt om islam og det europeiske samfunn..
Og det er ikke bare mannen i gata som har problemer med å få noe fornuftig ut av den forferdelige hendelsen. Politiske ledere og kommentatorer finner det også vanskelig og fremstår som forvirret og unnvikende. Når det gjelder spørsmålet om hvem som er ansvarlig har nyhetsmedier valgt å spekulere om rollen til eksotiske, utenlandske forbindelser. Jemen, Syria og til og med Pakistan har alle blitt nevnt som steder hvor planen ble lagt. Noen skylder på al Qaida. Andre insisterer på at det var Den islamske staten (IS). Og drapsmennene blir fremstilt som godt trente, disiplinerte soldater med betydelig erfaring fra krigsskueplassen. Selv om narrativet om drapsmennene stadig er utvikling, antyder rapportene i stadig større grad at det var en trussel som kom «utenfra», fortsetter han.
Men den virkelige trusselen kommer ikke utenfra. Drapsmennene snakket flytende fransk. De kan ha tilbrakt tid i Midtøsten, men det er like mye et produkt av det franske samfunnet som menneskene de myrdet.
I likhet med mange andre vest-europeiske samfunn, finner Frankrike det vanskelig å erkjenne det faktum at millioner av dets borgere føler seg frakoblet fra de kulturelle tradisjonene og livsførselen i deres hjemland. At denne frakoblingen i noen tilfeller har krystallisert seg i forakt og hat for fedrelandet er enda vanskeligere å innrømme – særlig i offentligheten. Som et resultat velger europeiske ledere å unnvike, eksternalisere eller avvise spørsmålet om hvorfor så mange føler seg fremmedgjort i sine egne samfunn.
Den offisielle responsen på slik innenlandsk fiendtlighet mot Europas samfunn og kultur er å si: la oss ikke snakke om det. Dette skyldes at det offentlige frykter at en åpen diskusjon om den kulturelle trusselen Europa står overfor vil styrke støtten til både radikale islamister og høyreorienterte nasjonalister. Det er hovedårsaken til at det var så lite diskusjon om implikasjonene av ICM-målingen som viste at 16 prosent av franske borgere hadde et positivt syn på IS – blant aldersgruppen 18 til 24 år økte dette tallet til 27 prosent. Målingen avslørte også at syv prosent av britiske og tyske borgere støtter IS.
Meningsmålinger er selvsagt ofte upålitelige og forteller bare en del av historien. Men det krever bare noen få samtaler med unge muslimer til å oppfatte deres psykiske avstand fra levemåten i deres vertssamfunn. I noen tilfeller har denne avstanden resultert i fiendtlighet og hat. Lovgiverne og kommentatorer forsøker ofte å skylde denne fremvoksende fiendtligheten på jihadistiske nettsider og andre islamistorganisasjoner som opererer i Midtøsten eller Asia. Men problemet er i realiteten ikke «derfra». I stedet er anti-vestlige holdningers appell til mange unge europeiske muslimer et resultat av at samfunnet har mislykkes i å sosialisere disse unge menneskene, fortsetter Furedi og stiller spørsmålet:
Og hvorfor mister samfunnet i stadig større grad evnen til å sosialisere deler av ungdommene sine?
Fordi samfunnet har mistet troen på Europas intellektuelle og moralske arv, mener han. Derfor har skoler vansker for å undervise Opplysningens verdier til sine muslimske elever. Den franske historikeren Georges Benoussan noterte seg at lærere på 90-tallet begynte å «støte på verbal vold når de forsøkte å undervise om Holocaust på skoler med store konsentrasjoner av nordafrikanske elever». Benoussan sa at «elever ville stoppe lærerne og si «dette er oppspinn». Jeg kjenner til saker hvor læreren har nevnt Auschwitz og Treblinka og elevene klappet.» [sitat fra Teaching Controversial Issues in the Classroom: Key Issues and Debates, Paula Cowan, Continuum Press, 2012, s. 139.]
At relativt unge elever allerede hadde en mot-fortelling til det franske samfunnets versjon av nær fortid viser at det er konflikter innad i Frankrike. Men i stedet for å konfrontere problemet, har det franske establishmentet bestemt seg for å omgå det. Følgelig er det mange flere ungdommer som nå klapper når Auschwitz blir nevnt.
Britiske skoler har fulgt den samme veien som deres franske motstykker. En rapport som ble publisert etter de raserelaterte opptøyene i Bradford i 2001 viste at «noen lærere i Bradford finner det vanskelig å undervise muslimske elever i Holocaust». Det historiske forbundets rapport Undervisning i emotiv og kontroversiell historie ga til og med eksempelet hvor historisk seksjon i en nord-engelsk by som «unngikk å velge Holocaust som tema for GCSE-kurs i frykt for å konfrontere antisemittiske holdninger og Holocaust-fornektelse blant noen muslimske elever.» Den nevner også en annen historieseksjon hvor det «ble undervist i Holocaust til tross for antisemittiske holdninger blant noen elever.» Til gjengjeld lot den samme seksjonen med hensikt være å undervise i korstogene fordi lærernes «balanserte behandling av temaet ville direkte utfordre det som blir lært bort i noen lokale moskeer.»
Disse rapportene viser at skoler altfor ofte nøler med å utfordre muslimske elevers kulturelle og ideologiske holdninger. Bare det faktum at selv en «balansert» behandling av korstogene må unngås for ikke å krenke kulturelt følsomme temaer undertreker det defensive moralske og intellektuelle klimaet som hersker i europeiske skoler. Hvis en diskusjon om Holocaust kan bli skjøvet vekk, hvilke andre temaer er åpne for forhandlinger? Det disse rapportene antyder er at sekulære skoler har mistet troen på sine egne verdier. De er ikke lenger forberedt på å engasjere seg i den kampen om verdier som stille raser i deres samfunn, skriver Furedi.
Til tross for den offisielle tausheten om så grunnleggende kulturelle antagonismer, er mange mennesker klar over at det er noe som ikke stemmer. Og i fraværet av en voksen, offentlig diskusjon om vårt kulturellt splittede samfunn, mangler de fleste ord. Alt for ofte antar reaksjonene på trusselen fra radikale jihadister en forenklet apokalyptisk form. I fjor rammet publiseringen av Le Suicide Francais av Eric Zemmour, som antyder at fransk samfunn og kultur står overfor utryddelse, en rå nerve. I overkant skremmende var Zemmours bok typisk for måten trusselen mot fransk kultur pleier å bli uttrykt. Michel Houellebecq’s nylig publiserte roman, Soumission, tilsvarer Le Suicide Francais. Den forestiller seg et fremtidig Frankrike som en islamisert nasjon som har mistet forbindelsen med Opplysningstidens verdier.
I Tyskland har en ny protestbevegelse mot islamisering, Pegida, vokst frem som svar på offentlighetens frykt for militante islamske grupper. Pegidas påstand om at Tyskland og Vestens fremtid er islamsk har fått stor, offentlig oppmerksomhet. At forutsigelsen om et islamsk Europa trigger så mange menneskers forestillingsevne avslører en dyp usikkerhet på meningen med Tysklands levevis. Pegidas grunnlegger, Lutz Bachmann, påberoper seg attpåtil tradisjonene fra humanismen og Opplysningstiden.
Pegida er den uunngåelige reaksjonen på fraværet av en fornuftig debatt om islam og det europeiske samfunn. Det later til at den offisielle tausheten bare har oppmuntret usikkerhet, forvirring og fryktsomme dramatiseringer av trusselen fra radikal islam. Europa mangler ganske enkelt ord når det kommer til å si noe fornuftig om trusselen det står overfor.
Tanken om en islamisering av Europa er akkurat like unnvikende som den offisielle retorikken om multikulturalisme. Den reelle trusselen mot Europa er ikke eksterne krefter eller islams uimotståelige tiltrekningskraft. Det virkelige problemet er at de politiske og kulturelle eliter strever med å oppdatere innholdet i sin kulturelle og historiske arv. Europas omfavnelse av multikulturalisme skyldes en rekke forskjellige beregninger og hensyn. Men den primære driveren har vært europeiske samfunns vanskeligehter med å tilføre sitt levesett positive og fremadskuende verdier. Å gå for «multi» har spart regjeringer for den vanskelige oppgaven å utvikle og opprettholde et felles grunnlag for samfunnslivet.
Multikulturalisme har dermed tjent som en slags politisk unnvikelse. Men den har også oppmuntret den destruktive prosessen kulturell segregering er. Slik segregering betyr at dialog nå bare finner sted mellom parallelle samfunn.
Ikke overraskende vil ungdommer som vokser opp i miljøer som er relativt uberørt av offentlighetens verdier får sine holdninger og fordommer bekreftet av andre. Poolen millioner av unge muslimer nå drar sin kunnskap fra er svært annerledes enn andre miljøers. Men fremveksten av synspunkter og holdninger som står i motstrid til vertssamfunnets blir sjelden langt merke til av mediene fordi det ikke finnes noen dialog som går utover den multikulturelle splittensen.
Holdningene som driver tusenvis av europeiske unge til å krige i Syria er produsert av forvirring og spenninger som genereres i Europa. Meningsmålinger viser at IS støttes av en langt høyere prosentandel av unge muslimer i Frankrike og andre deler av Europa enn i Midtøsten. Det viser at kilden til anti-vestlige holdninger er lokalisert i Europa, ikke «der borte».
Hendelsene som ledet til massakren i Paris kan like gjerne ha blitt startet av en diskusjon i et klasserom i en forstad til Paris eller Marseille. Noen elever var utvilsomt sikre på at Holocaust var en myte. Og den defensive måten lærerne deres taklet synspunktene deres på vil bare ha styrket deres overbevisning, som i seg selv stammet fra deres voksne foresatte hjemme. Gjennom tenårene har deres fremmedgjøring fra det franske samfunnet økt i styrke. Så har de truffet på radikal islam, en kanal til å uttrykke deres fremmedgjorthet gjennom og resten er historie, fortsetter Furedi og avslutter:
Men hvis Europa våkner opp vil det ikke nødvendigvis være fremtiden.