Hege Storhaug, HRS
”Når en person sprer usanne rykter, sier ting som gjør deg vondt, så bli man lei seg. Jeg personlig, Oslo politidistrikt, politiet Norge, samfunnet Norge, vi tar sterk avstand fra den filmen som er laget via en person i USA. Jeg blir veldig lei meg når noen mennesker kan gjøre noe sånt. Jeg vil vise litt til hva vi pratet om sammen etter 22.juli i fjor, hvor vi ble en sterk enhet. Vi ble ett forslag, dere som muslimer, vi som nordmenn, kom mye sterkere sammen. Vi løste den tragedien på en fantastisk flott og rolig måte. Det gjorde meg glad, det gjorde dere glad, og når vi opplever sånn ting som har skjedd de siste dagene, så tror jeg det er veldig viktig at vi tenker på hva som skjedde i fjor. For vi var rolige, vi pratet sammen, vi skapte en god dialog, og vi løste ting rolig utad.
Jeg kan godt skjønne, for å si det litt sterkt, forbannet på det som har skjedd, men jeg vil oppfordre dere til å bruke fornuft, riktig kommunikasjon og gjøre ting som er lovlig. Løs det sammen, stå sammen, så går det nok bra. Vi skal ikke akseptere, men det finnes faktisk noen personer som ødelegger så mye som den personen her har gjort. Heldigvis er det ikke så mange av dem. Dere skal vite at, som jeg sa til å begynne med, at, dere har vår dypeste medfølelse og største respekt, og vi tar sterk avstand fra det som har skjedd.”
Ikke ett ord om volden og drapene som har herjet Midtøsten den siste uken, som har tatt livet av 12 uskyldige i et selvmordsangrep i Afghanistan, som har fått demonstranter i vesten, som i Sydney,til å kreve halshugging av dem som fornærmer Muhammed, med mer. Filmen parallellføres til ondskapen 22.juli som tok livet av 77 personer og skadet hundrevis av mennesker. Hva skal man si?
Én konklusjon er at politiet med dette smører offerrollen til de ”krenkede”. En annen er at ytringsfriheten er satt på glattcella på politihuset. En tredje er at frykten knuste fornuften. Stort verre kan det vel ikke gjøres?
Politiets tale må ha vært søt musikk i ørene til generalsekretæren i Islams Rås, Mehtab Afsar, som ikke orker å sitte rolig lenger å bli utsatt for ”mobbing” og ”mental tortur”. Denne Afsar som er en ideologisk venn av Tahir ul-Qadri, lederen av verdensomspennende Minhaj ul-Quran, som Afsar var talsperson for i en årrekke her på berget. Ul-Qadri som vil at de som begår blasfemi skal ”henrettes som en hund”, og langt mer til.
Afsar sier til VG at han og Islamsk Råd vil ”få frem et positivt bilde av vår profet og vi håper at alle står sammen for å vise solidaritet mot den type krenkelse”, for ordens skyld, altså krenkelsen av Muhammed, ikke alle drapene vi har sett den siste tiden.
”Vår profet er hånet, i et forsøk på å krenke ham,” fortsetter Afsar. ”Vi mener dette er uakseptabelt og umulig kan forsvares ut fra prinsipper som demokrati og ytringsfrihet. Dette er rett og slett en hån og latterliggjøring,” sier han videre.Så tar han en ”Oslopolitiet”: vi er ofre: ”- Jeg kaller dette en sandkassementalitet. Hvorfor skal muslimer med jevne mellomrom plages? Vi føler oss som mobbeofre. Dette er en markering mot filmen og mobbingen, men også en markering for å presentere et bredt bilde av profeten.”
Et bredt bilde? Det tviler jeg sterkt på at vi vil se på fredag. Eller kanskje det, forresten? Hvis den radikale gruppen opptrer som i Sydney, som i Paris, som i København, og slik viser Muhammeds sanne ansikt ved makten, og Islamsk råd tar seg av Muhammeds ansikt uten makt, så kan det jo faktisk bli et bredt bilde.
Afsar sier videre at drapene vi har sett er ”uislamsk adferd”. Nå, ja, han om det. VG spør betimelig:
– I 2010 valgte Islamsk råd å oppfordre til ikke å delta i demonstrasjoner mot karikaturtegningene av profeten Mohammed. Hvorfor vil dere avholde en markering nå?– Vi har arrangert markeringer før og vi foretrekker dette som aksjonsform der det er ønskelig med aksjon.- Tidligere har man også prøvd å bruke andre virkemidler, men det ser ut som denne mobbingen fortsetter. Nok er nok, man kan ikke sitte med hendene i fanget og gjemme seg bak begreper som demokrati og ytringsfrihet. Dette er mental tortur og det er vår plikt å formidle dette, med fredelige virkemidler. Våre moskeer har denne gangen indikert et sterkt ønske om en reaksjon med et positivt budskap.
Da ser vi frem til et positivt budskap på fredag: et udiskutabelt forsvar for ytringsfriheten og det ukrenkelige: et menneskets rett til liv.