«Inkluderingsministeren kunne også med fordel la være å fremstille kjønnslemlestelse som et utbredt problem i innvandringsbefolkningen. Det er solid forskning på at det ikke er tilfellet,” skrev Marie Simonsen i går i Dagbladet. Nå er det vel ingen som noensinne har sagt at det barbariske overgrepet er utbredt i ”innvandrerbefolkningen”, som rommer alt fra amerikanere, dansker og kinesere, til thailendere og somaliere, sistnevnte dog absolutt aktuell. La oss legge den misvisende formuleringen fra Simonsen til side, og la oss konsentrere oss om ”solid forskning”.
Nå er det slik at i HRS har vi brent ganske kraftig i rundt 15 år for å få på plass en forsvarlig politikk overfor jenter i risikosonen for dette overgrepet. Derfor ble vi (nesten) sjokkert da Institutt for samfunnsforskning (ISF) i et statlig betalingsoppdrag la på bordet sine funn om at det nesten ikke forekommer kjønnslemlestelse i Norge. ”Nesten”, fordi jeg mener at forskningen innen feltet er politisert: Man leverer hva man selv ønsker tilstanden skal være, og hva man vet verdsettes i det politiserte byråkratiet (mer penger til flere oppdrag), og hva den aktuelle statsråden ser seg tjent med.
Ungene, ja, de er jo tause, så…
Jeg ble så opprørt over denne manipuleringen fra makteliten, at jeg jobbet meg grundig gjennom ISFs påstander, som ble til kanskje det beste kapitlet i boken Rundlurt. Om innvandring og islam i Norge.
Du trenger selvsagt ikke føle at du bør lese det følgende, som er den delen av kapitlet som tar opp lureforskningen til ISF, som nå Marie Simonsen (igjen) prøver å lure Norge med. Men da vet du at redelig informasjon er å finne på rights.no hvis du en dag trenger fakta.
Fra Rundlurt, kapitel 5:
I 2008 presenterte regjeringen ved Helse- og omsorgsminister Sylvia Brustad og Barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt, en sensasjonell og svært oppløftende nyhet i både nasjonal og internasjonal sammenheng: Omfanget av kjønnslemlestelse i Norge er mindre enn antatt og kjønnslemlestelse er på retur. Opplysnings- og holdningsarbeid blant berørte grupper fungerer, ble det sagt knyttet til lansering av en angivelig kartleggingsrapport.
Konkret stod disse ordene fra Sylvia Brustad å lese på Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) sin hjemmeside 4.juni i 2008:
«Jeg har merket meg at praksisen med kjønnslemlestelse heldigvis foregår i mindre omfang enn antatt, og at kjente tilfeller ligger lenger bak i tid. Jeg er glad for at rapporten støtter hypotesen om at mange har sluttet med denne praksisen. Dette er en positiv utvikling fordi kjønnslemlestelse er et overgrep og det er ulovlig. Derfor vil jeg takke ildsjeler i berørte miljøer og faggrupper som har gått i bresjen for å endre holdninger til denne praksisen, og forebygge at denne type overgrep mot jentebarn får fortsette. Vi vet nå at holdningsarbeid som er i gang virker forebyggende.»
Hva baserer regjeringen disse konklusjonene på? Utgangspunktet er å finne i NRK. Sommeren 2007 satte NRKs journalist Tormod Strand Norge på hodet med sine reportasjer om kjønnslemlestelse fra Somalia. Strand hadde intervjuet 10 omskjærere i Nord-Somalia, nærmere bestemt i byen Hargeisa i Somaliland, som fortalte at de hadde kjønnslemlestet til sammen 185 somaliske jenter fra Norge de siste to til tre årene.[1] Arbeidet var unikt i europeisk sammenheng og vakte derfor også oppsikt internasjonalt. Nøyaktig én uke etter at Strands første reportasje fra Somalia om kjønnslemlestelse ble kringkastet, lanserte regjeringen 15 hastetiltak for å forebygge kjønnslemlestelse av jenter på utenlandsreise den forestående sommeren. I tillegg utløste Strands reportasje at regjeringen ga Institutt for samfunnsforskning (ISF) i oppdrag å kartlegge utbredelsen av kjønnslemlestelse i Norge.[2] Kartleggingen skulle gi en indikasjon på om tiltak som informasjon, dialog, lovverk med mer fungerte forebyggende, eller om obligatoriske helseundersøkelser av jenters underliv også måtte innføres som ledd i kampen mot kjønnslemlestelse, et tiltak som ikke minst Human Rights Service i mange år har etterlyst som nødvendig.[3]
Det var allerede den gang godt kjent at det pågikk en intern strid i regjeringen om et slikt tiltak, og at hovedkamphønene var de to daværende statsrådene Karita Bekkemellem, Barne- og likestillingsminister, og Sylvia Brustad, Helse- og omsorgsminister. Bekkemellem var for undersøkelser, mens Brustad var imot. For å få et bedre grunnlag for å avgjøre striden, skulle kartlegging utføres og avgjørelse om eventuelle helseundersøkelser skulle tas når rapporten forelå i mai 2008.
Det ligger i sakens natur at for å kartlegge om ei jente er lemlestet, må man foreta en fysikk undersøkelse, såkalt klinisk observasjon. Dette fordi kjønnslemlestelse er en straffbar forbrytelse med en strafferamme på inntil åtte års fengsel, så ved eksempelvis å benytte intervjue av foreldre og andre voksne i aktuelle miljø som metode, er det rimelig god grunn til å forvente at underrapportering av utført lemlestelse vil være svært omfattende. Men ingen av de to overnevnte metodene ble brukt. ISF benyttet seg av to hovedmetoder: Seks nasjonale grupper med høy utbredelse av kjønnslemlestelse i opprinnelseslandet ble valgt ut, og på bakgrunn av befolkningsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB), ble det laget en oversikt over antall jenter i alderen 0 – 19 år.[4] Dernest summerte ISF opp antallet jenter som var i den konkrete alderen da kjønnslemlestelse utføres i opprinnelseslandet. ISF kom frem til at vi hadde 3 800 jenter i risikosonen i 2008. Da er jenter fra over 20 land som er bosatt i Norge ikke medregnet. ISF konkluderte imidlertid at ”anslaget vi gir, dekker den berørte gruppen”.[5]
Den andre hovedmetoden var å kartlegge tilfeller av utført kjønnslemlestelse kjent gjennom et «strategisk» utvalg barnevern, helsestasjoner, skoler og barnehager, legevakter, barneavdelinger, og gynekologiske poliklinikker og fødeavdelinger. På bakgrunn av det innsamlede materialet, kombinert med intervju av berørte grupper, såkalte ressurspersoner og organisasjoner, samt innhenting av forskning og data internasjonalt, skulle ISF foreta en analyse av utbredelsen.
Før jeg går videre er det viktig å poengtere følgende: I tillegg til at utvalget jenter er begrenset, noe som også gjelder for offentlige instanser som bes om å rapportere registrert utført kjønnslemlestelse, er svarprosenten fra det offentlige svak. Eksempelvis responderte ikke 40 prosent av barnevernene, 71 prosent av helsestasjoner for barn, 52 prosent av helsestasjoner for ungdom, 66 prosent av skolehelsetjenestene, 71 prosent av skolene, 56 prosent av barnehagene og 57 prosent av gynekologisk fødeavdelinger. Best svarprosent hadde legevaktene med 75 prosent og barneavdelinger med 86 prosent. Også responsen fra personer og organisasjoner innen aktuelle miljø var lav: «flertallet har (ikke) svart.» Det kommer også frem at de offentlige instansene «ikke har en systematisk rutine med å avdekke og registrere omskjæring og notere dette i journalene».
Resultatene av kartleggingen av utført kjønnslemlestelse ble 15 tilfeller og 111 tilfeller av bekymringsmeldinger der det ikke er påvist kjønnslemlestelse eller kjønnslemlestelse ble avverget.
Disse tilfellene er for årene 2006 og 2007. Hvorfor forskerne ved ISF kun valgte ut to årganger, forteller de ikke.
ISF spør: «Gapet mellom kjente påviste tilfeller og størrelsen på den aktuelle aldersgruppen er svært stor. Hvordan kan dette forklares?» ISF svarer: «Vi har ikke fanget opp alle kjente tilfeller i vår undersøkelse. Vi antar at det finnes flere kjente tilfeller i skolehelsetjenesten, helsetjenesten for ungdom og gynekologiske poliklinikker. Dette er trolig ikke store tall,» konkluderes det.
Videre forklares gapet slik: Bekymringsmeldinger om forestående kjønnslemlestelse, og påfølgende samtale med foreldre, kan ha forhindret kjønnslemlestelser. Folk kan også ha godt over til mindre omfattende kjønnslemlestelser som vanskeligere fanges opp av omgivelsene. I tillegg forklares det lave antallet registrerte kjønnslemlestelser med synspunkt fra særlig to forskere, antropologene Sara Johnsdotter i Sverige og Aud Talle i Norge. De hevder at kravet til jomfruelighet, som er en sentral kjerne i hvorfor kjønnslemlestelse praktiseres, har endret uttrykk ved migrasjon til Europa: Jentene formidler heller dyd ved å dekke seg til med hijab og vide klær. Presset om å kjønnslemleste døtre er mindre i eksil enn i hjemlandet, og ekteskapsmønsteret har endret seg fra arrangert ekteskap til «selvvalgt partner». Jentene er derfor selv opptatt av å bevare jomfruelighet til ekteskapsinngåelsen, sies det. Kjønnslemlestelse er videre forbundet med «sosialt stigma» i majoritetsbefolkningen, og foreldre avstår derfor fra lemlestelse for «å øke fremtidsmulighetene» her. I tillegg er det flere og flere unge kvinner som åpner seg etter å ha blitt sydd igjen, noe som viser at «de har adoptert et vestlig syn på kvinnelig seksualitet».[6] Et siste sentralt argument er at den økende religiøsiteten blant somaliere, gjør at de tar avstand til den tradisjonelle typen kjønnslemlestelse i Somalia som inkluderer gjensying.
Et annet moment som også trekkes frem for å forklare gapet mellom antall jenter i risikosonen og det forsvinnende lave antallet kjønnslemlestelser, er at representanter fra miljøene nesten unisont hevder at kjønnslemlestelse er lite utbredt. Få kjenner til enkelttilfeller, noen kjenner ikke til ett eneste tilfelle. Blant andre ni jenter med somalisk bakgrunn i alderen 17 – 22 år som er intervjuet, kjenner ikke ett tilfelle av kjønnslemlestelse av jenter bosatt i Norge. Et hovedargument som fremheves av somaliere og eritreere for at kjønnslemlestelse ikke praktiseres lenger, er ifølge ISF at praksisen ble forbudt etter norsk lov i 1996. Foreldre forholder seg altså til norsk lov.
Det må også nevnes at det pekes på at Human Rights Service anmeldte og rapporterte om en flere saker frem til 2005, men ingen saker i 2006 og 2007. Dette tas også som en indikasjon på nedgang i omfang.
Konklusjonen er: «Holdningsendringer er i gang, og (at) utbredelsen har gått ned.» Punktvis slås følgende fast: «Opplysningsarbeid og mobilisering i miljøene virker.» «Kunnskap om generell kvinneanatomi og helse virker.» «Utdanning virker.» «Teologisk kompetanse virker.» «Lovverket virker.»
ISF anbefaler derfor at nye tiltak må «tilpasses (…) at omfanget av jenter som vokser opp i Norge i dag som utsettes for kjønnslemlestelse er lavere enn antatt.» ISF fraråder helseundersøkelser av underlivet, og fremhever myke tiltak som kunnskapsformidling og opplysnings- og holdningsarbeid. Eksempelvis «må (alle) få kunnskap om at omskjæring ikke har sammenheng med religion.» Andre «viktige stikkord» er «tillit, tålmodighet, respekt og toleranse».
Her er det mye å gripe fatt i. La oss begynne med noe av det enkleste, som da Sylvia Brustad på bakgrunn av ISFs rapport slo fast at kjønnslemlestelse «heldigvis foregår i mindre omfang enn antatt, og at kjente tilfeller ligger lenger bak i tid. Jeg er glad for at rapporten støtter hypotesen om at mange har sluttet med denne praksisen». Først; rapporten sier ikke ett ord om hva som har vært «antatt» utbredelse av kjønnslemlestelse. Ingen tidligere anslag eller hypoteser fra noe hold nevnes i rapporten. Heller ikke Brustad referer til tidligere anslag. At mange skal ha sluttet med praksisen, er rett og slett ikke dokumenterbart, all den tid vi i Norge aldri har kartlagt utbredelse av utført kjønnslemlestelse. Dessuten er den konkrete kartleggingen ISF har gjort, en kartlegging av avdekkede tilfeller for to årganger i et begrenset utvalg offentlige institusjoner. Hvor mange jenter som ble kjønnslemlestet i 2006 og 2007, vet vi fremdeles nesten like lite om, da praksisen nødvendigvis foregår i det skjulte ettersom det er straffbart.
At «kjente tilfeller ligger lenger bak i tid», med eksplisitt referanse til Human Rights Service (HRS) og ingen andre, kan vanskelig underbygge en nedgang i kjønnslemlestelse. HRS og støttespillere anbefalte en norskgambisk mor å anmelde ektemannen for medvirkning til kjønnslemlestelse av et par norskfødte tvillingdøtre ved årsskiftet 2000 – 2001. Kvinnen hadde selv forklart at de ble lemlestet tre år tidligere som seks måneder gamle spedbarn.[7] I 2005 bestemte vi oss for å prøve å avdekke ytterligere tilfeller av kjønnslemlestelse av norskfødte jenter, som resulterte i anmeldelser av to norskgambiske foreldrepar for å ha lemlestet til sammen fem norskfødte døtre, noe som fysisk er dokumentert i etterkant.[8] Dette var altså et konkret prosjekt som HRS tok initiativ til, og som varte i en begrenset periode på tre måneder. I vår rapportering til ISFs prosjekt pekte vi således på overnevnte tre saker, samt TV2s avsløringer rundt kjønnslemlestelse i 2000, der det fremkom informasjon om over 20 jenter som skulle ha blitt lemlestet fra tidlig 1990-tallet. Altså var ingen av disse tilfellene fysisk dokumentert, og perioden jentene kunne ha blitt lemlestet, strakte seg nesten over ti år, i motsetning til ISF 15 tilfeller over to år, som altså fysisk er dokumenterte i tillegg.
Jeg må føye til her at jeg aldri har opplevd HRS’ og mitt eget arbeid mer misbrukt.
ISFs konklusjoner om at «utbredelsen har gått ned» fordi at opplysningsarbeid, kunnskapsformidling og utdanning «virker», samt at «lovverket virker», faller på egen urimelighet. Loven om kjønnslemlestelse har vært i virke i 13 år nå – uten at rettsapparatet har reist én eneste tiltale. Vel, dette kan jo brukes som argument om at loven har hatt preventiv effekt, slik ISF gjør. Det samme gjelder tiltakene om opplysningsarbeid og kunnskap. Men er det ikke underlig at en så eldgammel og rotfestet tradisjon som kjønnslemlestelse er, nesten skal nesten ha blitt utryddet ved migrasjon til Norge? Eksempelvis har praksisen med arrangert ekteskap innen egen gruppe befestet seg i brede lag blant særlig muslimske grupper i Norge, også muslimske grupper som praktiserer kjønnslemlestelse. Statistikk HRS har innhentet fra SSB i perioden 1996 – 2005, viser at majoriteten i aktuelle grupper henter ny ektefelle i opprinnelseslandet, og at antall ekteskap utenfor egen nasjonale gruppe er forsvinnende få.[9] To moment taler for at dette mønsteret er med på å opprettholde tradisjonen: Ved henting av ektefelle i opprinnelseslandet der utbredelsen av kjønnslemlestelse er høy, som eksempelvis i Somalia der 98 prosent av jenter kjønnslemlestes, medvirker til preservering og videreføring av opprinnelseslandets normer her. At så få gifter seg ut av egen nasjonale grupper, er også en indikasjon på at kjønnslemlestelse videreføres her. Motsatt sagt; hvis eksempelvis somaliere i Norge vred ekteskapsmønsteret over til å gifte seg med personer fra kulturer der kjønnslemlestelse ikke praktiseres, ville dette vært en klar indikasjon om at praksisen har opphørt.
Når det gjelder den somaliske gruppen – som er den desidert mest aktuelle gruppen knyttet til kjønnslemlestelse grunnet gruppens størrelse og den høye utbredelsen – er det også verdt å merke seg at innvandringen fra Somalia til Norge har vært svært høy de siste om lag 10 årene. I 2008 kom eksempelvis 813 somaliere til Norge ved familieinnvandring, og 1017 kom som asylsøkere. Den somaliske befolkningen i Norge var på 6 977 personer i 1999. Den har nesten firedoblet seg det neste tiåret, til 23 633 personer i 2009. Hele 5 488 i gruppen er jenter under 19 år, 3 274 av dem igjen er under ni år. Å endre holdninger – dertil til en tradisjon som anses som en avgjørende forutsetning for å kunne bli giftet bort – med en slik kontinuerlig og høy innvandring, er rimelig vanskelig.
ISF henvisning til den svenske forskeren Sara Johnsdotter om at ekteskapsmønsteret blant somaliere i Sverige har endret seg fra arrangert ekteskap til «selvvalgt partner», dokumenteres ikke statistisk. Dessuten: Hvorfor skulle somaliere i Sverige endre praksis fra arrangert ekteskap til kjærlighetsekteskap, mens dette åpenbart ikke er situasjonen i Norge? Min påstand er dertil at integreringen generelt er betydelig dårligere i Sverige enn Norge. I Sverige har det eksempelvis etablert seg et tresifret beløp sterke parallelle samfunn som lever på utsiden av det svenske samfunnets normer og verdier. [10]
Hvor tabubelagt selvvalgt partner/kjærlighetsekteskap kan være særlig blant muslimer, vitner ikke minst denne hendelsen i 2009 om: Etter at et norskpakistansk par giftet seg mot deler av familiens vilje i 2007, har motstandere av ekteskapet sendt ut 14 000 grovt sjikanerende brev om ekteparet, med trusler om blant annet seksuelle overgrep. Brevene er sendt til privatpersoner, moskeer, innvandringsorganisasjoner, profilerte norskpakistanere og til ekteparet. Også tidligere stortingsrepresentant fra Høyre, Afshan Rafiq, forteller om trusler og sjikane grunnet inngått kjærlighetsekteskap med en norskpakistansk mann.[11] Mens vi har hatt innvandring fra Somalia i om lag 20 år, har vi hatt innvandring fra Pakistan i 40 år. Like fullt er altså kjærlighetsekteskap fremdeles tabubelagt blant pakistanere, noe som underbygger hvor dype røtter arrangert ekteskap har fått i Norge.[12] Hvorfor skulle kjærlighetsekteskap være mindre tabubelagt blant somaliere enn pakistanere, når dertil somaliere er en yngre gruppe og mindre integrert i Norge?
At økende bruk av hijab og vide klær, da som en jomfruelig erstatning for kjønnslemlestelse, finner jeg også urimelig. Bruk av hijab, og eventuelt tilhørende vide klær som jelbab (sid kåpe/kjole), har økt dramatisk de om lag siste ti årene i nesten samtlige muslimske grupper i Norge, altså også i nasjonale grupper som ikke praktiserer kjønnslemlestelse. Dette er en voksende trend i Europa, det samme gjelder i Somalia. I Tormod Strands dokumentarbok, Suaads reise, bekrefter hovedpersonen og norsksomalieren Suaad Abdi Farah, den betydelig økte slørbruken i Somalia siden hun forlot landet på slutten av 1980-tallet: ”I hennes oppvekst dekket ikke unge kvinner til hodet med hijab, slik nesten alle somaliske kvinner gjør i dag. Og niqab, der munn og nese også er dekket til og bare øynene er synlige, fantes heller ikke. Nå ser jeg mange med niqab. Mye har skjedd til det verre i Somalia, også når det gjelder kvinners frihet, mener Suaad.” [13] Den økende tildekningen av jenter og kvinner i Somalia har ikke ført til nedgang i utbredelsen av kjønnslemlestelse. Hvorfor skulle tildekning ved bruk av hodeplagg og annet fungerer som erstatning for kjønnslemlestelse i Norge, når dette ikke er tilfelle i Somalia?
Hvor avgjørende kjønnslemlestelse er som seksuell kontroll, vitner ikke minst denne dommen om: I Sverige i 2006 ble en somalisk mor dømt for å ha kjønnslemlestet datteren 11 år gammel i Somalia i 2001. Moren fikk tre års ubetinget fengselstraff, og hun ble idømt å betale erstatning til datteren på 550 000 kroner. 400 000 kroner dekket kjønnslemlestelsen, mens de resterende 150 000 inkluderte blant annet «seksuelle krenkelser» ved at moren stadig sjekket jentas gjensydde underliv for å forsikre seg at hun var urørt og ikke åpnet.[14] Den samme kontrollen fortalte Safia Yusuf Abdi, sykepleier og norsksomalier, om på et seminar i Oslo i 2005. Da Abdi var barn i Somalia, sjekket moren underlivet hennes hver gang moren returnerte etter en reise. Dette for å forsikre seg om ”at alt var i orden”.[15] Jeg er også fortalt følgende av somaliere i Norge: Når jenter giftes bort, er en av morens siste og viktigste rutiner å sjekke at kjønnslemlestelsen og gjensyingen er inntakt før jenta overleveres ektemannen.[16]
Et annet sentral argument fra ISFs side, også dette knyttet til utsagn fra forskerne og antropologene Johnsdotter og Talle, er at økende religiøsitet har ført til at somaliere forstår at «kvinnelig omskjæring ikke (er) religiøst påkrevd», eller som det også sies: «Teologisk kompetanse virker» i arbeidet mot kjønnslemlestelse. «Dette fordi troende ikke tolker kvinnelig omskjæring som religiøst påkrevd.» Påstanden er ikke kildebelagt ved henvisning til eksempelvis islamske tekster. Kanskje ikke underlig, da påstanden ulykkeligvis ikke stemmer.
La meg først avklare følgende: Kjønnslemlestelse praktiseres ikke bare av muslimer, selv om majoriteten av dem som har adaptert tradisjonen er muslimer. Det er også et faktum at kjønnslemlestelse dateres tilbake til det gamle Egypt på faraoenes tid, altså over 3 000 år før islam ble stiftet av Muhammed, og at Koranen ikke omtaler praksisen. Det ulykksalige er imidlertid at Muhammed ikke tok utvetydig avstand til kjønnslemlestelse – hvis man skal tro flere hadith, altså religiøse skrifter om hva Muhammed skal ha sagt og gjort. Et hadith forteller at Muhammed oppfordret en kvinne som kjønnslemlestet jenter til å begrense inngrepet. Han formante henne altså ikke til å avslutte praksisen.[17] I tillegg skal Muhammed ha omtalt samleie ved å henvise til at ”to omskårne” kjønnsorgan møtes, som igjen kan tolkes til en form for aksept av praksisen. I islamsk tolkningstradisjon er det vanlig å forholde seg til at hva Muhammed ikke gikk imot, det aksepterte han. Dette blir også til en del av Muhammeds sunna, hans sædvane, og derav benevnelsen sunna-omskjæring.[18] Mang en islamsk lærd vil dermed med betydelig religiøs tyngde kunne hevde at det er støtte for kjønnslemlestelse i islam. [19]
I sunni-islam, som rundt 85 prosent av verdens muslimer tilhører, har det utviklet seg fire lovskoler. Én av lovskolene fremholder at kjønnslemlestelse er obligatorisk, den såkalte shafi-skolen.[20] Blant annet derfor er det så vanskelig for somaliere å kvitte seg med denne praksisen, ettersom somaliere følger shafi-skolen, slik også egyptere gjør, der i overkant av 97 prosent av jentene kjønnslemlestes. Også kurdere i Irak, som har strømmet til Norge særlig i dette nye årtusenet, følger shafi-skolen, noe som forklarer hvorfor man finner områder i Nord-Irak med en omskjæringsprosent opp mot 90 prosent.[21] Mens Maliki-skolen, som dominerer eksempelvis Gambia og der 80 prosent av jentene kjønnslemlestes, omtaler kjønnslemlestelse som anbefalelsesverdig, altså som noe positivt, men ingen plikt. Det samme gjør Hanafi-skolen, som dominerer Pakistan, men kun en liten minoritet i Pakistan kjønnslemlester jentene, nemlig shia-sekten Dawoodi Bhora.[22] Dette viser på den ene siden at lovskolene, særlig shafi-skolen, kan ha betydelig innflytelse på praksisen, mens lovskolene som anbefaler kjønnslemlestelse, både kan på sterk påvirkningskraft og ingen påvirkningskraft.
Hvis det virkelig var slik som mange hevder, at islam kategorisk avviser kjønnslemlestelse, så kan man vitterlig hevde med full tyngde at islam har mislykkes radikalt med å stoppe skikken.
Konklusjonen må bli at kjønnslemlestelse er innlemmet i islam i deler av den muslimske verden (og nå også Norge), slik også ortodokse kristne i Etiopia ”velsigner” kjønnslemlestelse, vel og merke uten at det kan vises til konkrete religiøse tekster som omtaler praksisen.
Det uheldige er at forskere lar seg forlede av antropologer, som typisk er kulturrelativistiske, til å tro på mantraet at ”kjønnslemlestelse ikke har noe med islam å gjøre”. Forskerne ved ISF bruker altså antropologer som ikke har religiøs faglig tyngde. Dette stenger for faglig innsyn i praksisen, og det stenger dermed for myndighetenes muligheter til å bekjempe overgrepene.
Det bør også bemerkes at det ikke bare er ISF som med brask og bram ukritisk har fremmet påstander om at kjønnslemlestelse og islam er to helt atskilte størrelser. En annen antropolog, Thomas Hylland Eriksen, skrev i en kronikk i Aftenposten i 2008 at ”De få som slipper unna (kjønnslemlestelse, min merknad) i Somalia, tilhører forresten gjerne dypt religiøse familier. De har fedre som vet at islam ikke sier noe om kvinnelig omskjæring. En sterkere islamisering av den somaliske befolkningen kunne med andre ord være et effektivt virkemiddel for å få slutt på uvesenet”.[23] Det riktige er nok tvert om det motsatte: Dess mer rendyrket islam blir i Somalia, dess sterkere vil shafi-skolens påbud om kjønnslemlestelse befeste seg. Det samme gjelder selvsagt for somaliere i Norge.
Jeg spurte for øvrig Eriksen om kilde til den ganske så ”friske” og udokumenterte påstanden, og svaret var: Aud Talle.[24]
Hva kan så utbredelsen av kjønnslemlestelse være i Norge? Ettersom vi ikke har noen data å vise til, må vi gå internasjonalt for å lete etter en pekepinn. Organisasjonen Forward ble etablert i 1983 på de britiske øyene og er den eldste organisasjonen i Europa som jobber mot kjønnslemlestelse. Lederen Adwoa Kwateng-Kluvitse, tror at langt flere enn halvparten av jenter i Storbritannia som kommer fra høyrisikoland blir lemlestet: ”Jeg tror tallet på lemlestede jenter i virkeligheten er mye høyere enn 50 prosent. Når vi jobber i miljøene er antallet unge jenter som er lemlestet alltid mye høyere. Dessverre har det ikke vært vilje til å se mer inngående på dette.” [25]
I 2007 vakte en regjeringsfinansiert undersøkelse bred oppmerksomhet. Undersøkelsen anslo at mer enn 21.000 jenter under 15 år i England er i alvorlig fare for å bli kjønnslemlestet, og at nærmere 11.000 jenter over åtte år med stor sannsynlighet er blitt lemlestet. Barna blir i hovedsak tatt utenlands for lemlestingen.[26]
På den andre siden av kanalen, i Nederland, fryktes også høy utbredelse av kjønnslemlestelse. Til den nederlandske avisen Trouw, fortalte to sosialarbeidere i 2007, uavhengig av hverandre, at de tror 80 prosent av jenter i Nederland fra høyrisikoland blir lemlestet. ”80 prosent er et veldig realistisk anslag,” som den ene sa.[27] Begge har somalisk bakgrunn og den ene er sosiolog.
I en anonym spørreundersøkelse i 2006 av 120 menn og 130 kvinner i Østerrike, fremkom det at 35 prosent av dem hadde kjønnslemlestet døtrene etter bosetting i Østerrike, og ytterligere seks prosent skulle kjønnslemleste døtrene i årene som kom. Undersøkelsen ble utført av 16 forskere og leger, samt representanter fra afrikansk kvinneorganisasjon i Wien.
Utvalget hadde bakgrunn fra Etiopia (15), Mali (4), Ghana (30), Nigeria (40), Egypt (113), Sudan (10), Senegal (6), Burkina Faso (5), Kenya (7), Somalia (8) og Sierra Leone (7). Utbredelsesprosenten på kjønnslemlestelse varierer stort i disse landene, fra 25 prosent i Nigeria til 98 prosent i Somalia. Hvis vi tar ut land der utbredelsesprosenten er under 40 prosent, minker gruppen med 77 personer.[28] Dette er et argument for at dersom undersøkelsen kun hadde forholdt seg til høyrisikogruppen, ville resultatet vist en høyere prosentandel. Metodisk er det også antatt at selv en anonym spørreundersøkelse, vil føre til underrapportering når undersøkelsen omhandler sensitive og kriminelle tema.
88,5 prosent av de som skulle eller hadde utført kjønnslemlestelsen av døtrene får inngrepet utført i opprinnelseslandet, mens de resterende 11,5 prosentene, sørger for at lemlestelsen utføres enten i Østerrike, Tyskland eller Nederland. Vel så interessant er det at majoriteten av de spurte var i arbeid og hadde høyere utdannelse, de kjente godt til at kjønnslemlestelse er forbudt, og de kjente godt til helseskadene ved inngrepet. Majoriteten av de som var for lemlestelse, begrunnet praksisen med at ”det er bra for kvinners moral”. 50 prosent utførte kjønnslemlestelsen når barnet er i alderen 0 – 7 måneder, mens 13 prosent utførte lemlestelsen når barnet er i alderen 8 måneder til 1 år. 28 prosent av jentene ble/skulle bli lemlestet i alderen seks til tretten år. Det er også verdt å merke seg at 76 av deltakerne i spørreundersøkelsen kjente til kjønnslemlestelse av andre innvandrerjenter, 29 kjente til kjønnslemlester utført i Europa, mens 21 kjente til kjønnslemleste som ble utført i Østerrike. [29]
Denne siste informasjonen er også svært interessant opp mot ISFs undersøkelse blant berørte grupper i Norge, som nærmest unisont avviser at kjønnslemlestelse praktiseres på norske innvandrerjenter.
En siste undersøkelse bør nevnes selv om den går ganske langt tilbake i tid. I det franske fylket nordøst for Paris, Seine-Saint-Dénis, arbeider legen Emanulle Piet. Piet jobber spesielt opp mot helsestasjonene, og på bakgrunn av mistanke om kjønnslemlestelse undersøkte hun i 1987 500 vestafrikanske jentebarn i alderen 0 – 6 år. Samtlige var lemlestet. Piet iverksatte da en rekke tiltak, som rutinemessige helseundersøkelser av alle småbarns underliv, informasjon til foreldrene om helseskadene ved kjønnslemlestelse, informasjon om straffeloven, og i tillegg ble en del foreldre straffeforfulgt. Etter 10 år gjennomførte hun en ny tilsvarende undersøkelse. Av 500 barn var syv lemlestet. Nye rettssaker fulgte, det samme gjorde det forebyggende arbeidet. I år 2000 repeterte hun undersøkelsen igjen, og denne gangen var ingen barn lemlestet.[30]
Da HRS i 2005 ville prøve å avdekke kjønnslemlestelse av norskfødte jenter, gjorde vi det ”så enkelt” som dette: 100 prosent av jenter fra serahule- og mandinkostammen i Gambia lemlestes. Vi fant derfor frem til to familier i Oslo med bakgrunn fra disse to stammene og som har født jentebarn i Norge. Den ene familien hadde ei jente, den andre hadde seks jenter, der fire av dem var sendt til Gambia to år tidligere. I tillegg hadde vi informasjon om at foreldrene verdimessig var dårlig integrert i Norge. Dette var hovedmomentene vi kjente til og som fikk oss til å dra til Gambia for å prøve å få verifisert om de fire søstrene der, den gang i alderen fem til elleve år, var blitt lemlestet. Vi fikk muntlig bekreftet at samtlige jenter var lemlestet, og vi anmeldte begge foreldreparene for kjønnslemlestelse i august 2005, det ene paret med ei jente ble anmeldt kun på mistanke grunnet stammebakgrunn og dårlig integrering.[31] Ved undersøkelse ved Ullevål sykehus viste det seg at denne jenta var blitt lemlestet, og da politiet sørget for undersøkelser av de to jentene i den andre familien, som bodde i Norge, viste det seg at den eldste jenta på da fem år også var lemlestet. Vi meldte altså inn mistanke om fem kjønnslemlestelser i to familier, og det viste seg at seks jenter var lemlestet.[32]
Høsten 2008 bestemt vi oss på ny for å prøve å avdekke konkrete kjønnslemlestelser, i håp om at dette kunne få fortgang i den politiske prosessen knyttet til å få etablert helseundersøkelser for å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse. Denne gangen fokuserte vi på somaliske miljø på grunn av denne befolkningens størrelse, og fordi somaliere generelt er lite integrert i Norge. Prosjektet medførte til sammen ni anmeldelser, som inkluderte ni barn og der de eldste skulle ha blitt lemlestet i en alder av 13 og 14 år.
Det bør nevnes at jenter fra Somalia i denne alderen ikke er med i risikogruppen til ISF, fordi i Somalia lemlestes barna i alderen seks til åtte år.
Norsk politiet har sørget for undersøkelse av to jenter etter våre anmeldelser i overnevnte prosjekt, og begge var lemlestet. Utfordringen for politiet er ikke minst å dokumentere at jentene ble lemlestet etter at de innvandret som barn til Norge. I tillegg anmeldte vi inngått barneekteskap, smugling av barn og voksne fra Somalia til Norge, dumping av barn i Somalia, forestående dumping av barn i Somalia, samt kjønnslemlestelse vi mener skjer i Norge, eksempelvis at gjennsydde jenter og unge kvinner åpnes med kniv før bryllupsnatten. Av hensyn til politiets pågående etterforskning, kan jeg ikke være mer spesifikk her, annet enn å si at en mer dysfunksjonell folkegruppe har jeg aldri opplevd i Norge. Det var periodevis en permanent sjokktilstand å oppleve hvor vergeløse så mange somaliske jentebarn er, hvor godt organisert mange voksne er for å skjule kjønnslemlestelse, og hvor ekstremt lojale jentene er mot familien og klanen når grufulle overgrep som dette utføres til og med når de er i alderen 10 – 14 år.
En annen sjokkopplevelse var at ingen av barna i de sakene politiet har etterforsket så langt, til sammen tre etter det jeg kjenner til, har korrekt identitet, det vil si at barna har multiple identiteter som foreldrene har skaffet dem. Det samme gjelder foreldrene selv. Et gjennomgående trekk er også at jentene er oppført med en høyere alder i folkeregisteret enn de reelt har. Slik kan de lettere giftes bort som barn, da myndigheten besitter feil informasjon om alderen. Vel så rystende var det å erfare at noen somaliere man forventer er godt integrert, da de har utdannelse og er i gode jobber, både medvirker til kjønnslemlestelse og selv praktiserer barneekteskap med kjønnslemlestede jenter. Generelt vil jeg påstå at store deler av den somaliske befolkningen i Oslo (men også i andre større byer) har laget seg egne og helt avsondrede samfunn i samfunnet vårt. I tillegg er trafikken mellom Somaliland og Norge betydelig. Mange har etablert seg med betydelige boligmasser i en by som Hargeisa, ”hovedstaden” i Somaliland. Samlet sett er disse påpekte faktorene foruroligende og underbygger at kjønnslemlestelse kan være svært utbredt blant norsksomaliere.[33]
Verken jeg eller hvilken som helst forsker i Norge kan slå fast hvor mange jenter med somalisk bakgrunn som utsettes for kjønnslemlestelse. Før dette prosjektet knyttet til somaliere fryktet jeg at rundt halvparten av somaliske jenter som fødes i Norge eller som kommer hit som barn før de er lemlestet, blir utsatt for kjønnslemlestelse. Etter å ha kommet nærmere den somaliske befolkningen, frykter jeg at opp mot 70 til 80 prosent rammes. Tre uttalelser bygger ytterligere oppunder mitt inntrykk. Under prosjektet hadde vi periodevis ganske nær kontakt med Oslopolitiet. Denne kommentaren falt fra en ansatt midt under en intens etterforskningsrunde: ”Uansett hvilken somalisk familie vi går inn i vil vi finne kjønnslemlestelse.” I boken Se oss, skriver norsksomaliske Amal Aden kun én setning om utbredelse av kjønnslemlestelse blant somaliere i Norge: ”Omskjæring er ikke et tema blant somaliere, det er en selvfølge at alle skal omskjæres.” [34] Selvsagt mener verden politibetjenten eller Aden at alle somaliske jenter blir lemlestet, men deres uttalelser vitner om et mulig foruroligende høyt omfang, det samme gjør denne mangelen på uttalelse: Den største moskeen som somaliere i Norge sokner til, heter Tawfiiq Islamsk Senter i Oslo, og har 4 000 medlemmer. Denne moskeen ble filmet med skjult kamera av TV2 i år 2000, og det fremkom klar støtte til kjønnslemlestelse. I 2007, altså syv år senere og etter massiv satsning på informasjons- og holdningsarbeid fra myndighetens side, henvendte Dagsavisen seg til moskeen for å innhente moskeledelsens syn på ”omskjæring”, nektet ledelsen å uttale seg og henviste avisen til Islamsk Råd Norge, som de er medlemmer.[35] Moskeens ideologi er forankret i shafi-skolen, som altså påbyr kjønnslemlestelse.
Jeg vil driste meg til å hevde at noen gjetninger er mer kvalifiserte enn andre. Når Sylvia Brustad lener seg på ISF og postulerer at omfagnet av kjønnslemlestelse ”antas å gå ned”, vil jeg således svare tilbake at, nei, det er gode grunner til å frykte at omfanget tvert om går opp, fordi kjønnslemlestelse har befestet seg i Norge og Europa og, ikke minst, fordi befolkningsgruppene som praktiserer denne tradisjonen, vokser hurtig. Dessuten må dette gjentas: det er ingenting å ”gå ned” fra, da ingen noen gang har dokumentert utbredelsen.
Også denne kommentaren om utbredelse bør siteres, en kommentar som tilhører antropologen Inger-Lise Lien, da ISF publiserte sitt funn av 15 utførte kjønnslemlestelser: ”Hvis man er på fisketur og får fem fisk, betyr ikke dette at det kun er fem fisk i havet.” [36]
[1] NRK 22.juni 2007.
[2] Dagsavisen 5.oktober 2007.
[3] Eksempelvis i boken Feminin integrering. Utfordringer i et fleretnisk samfunn, HRS/Kolofon 2003. HRS lobbet også frem et flertall i Kommunalkomiteen på Stortinget i mai 2005 som gjennom ”St.meld. nr. 49 Om mangfold gjennom inkludering og deltakelse – Ansvar og frihet”, påla daværende Bondevik-11 regjeringen å utrede hvordan helseundersøkelser kan innføres for å forebygge og avdekke kjønnslemlestelse, samt gjøre foreldre straffeansvarlige.
[4] I Norge i dag har vi jenter med bakgrunn fra over 30 land der kjønnslemlestelse praktiseres. Det eksakte antallet jenter under 19 år som er i risikosonen, kan ingen nøyaktig estimere, først og fremst fordi det ikke er tillatt å registrere personers etniske og religiøse bakgrunn. Dette betyr eksempelvis at vi ikke vet hvor mange kurdiske jenter fra Nord-Irak som bor i Norge, et område med rundt 60 prosent utbredelse av kjønnslemlestelse. Irakere i Norge har nemlig både arabisk og kurdisk bakgrunn. Tall fra SSB viser imidlertid at vi har over 10 000 jenter i Norge i dag med bakgrunn fra land der kjønnslemlestelse praktiseres (da er ikke de nevnte kurderne medregnet). Se eksempelvis rapporten ”Norskfødte jenter kjønnslemlestes”, HRS 2005, der det blant annet er en oversikt over de fleste land der kjønnslemlestelse særlig er aktuelt.
[5] ”Kjønnslemlestelse i Norge – kartlegging av omfang og forslag til videre tiltak”, 2008:8, Institutt for samfunnsforskning.
[6] Hva som menes med ”vestlig syn på kvinnelig seksualitet”, sies det ikke noe om. Min erfaring er dog at lengsler og behov etter kjærlighet og seksualitet i et stabilt og trygt forhold, er lik i Østen og Vesten, men forutsetningene for å oppnå ønsket, er ikke nødvendigvis de samme, da Østen i stor grad er basert på kollektivistiske samfunn, og individets muligheter for å realisere egne behov dermed begrenses.
[7] Dagbladet.no 8.januar 2001. Om lag trekvart år etter at kvinnen hadde anmeldt ektemannen flyttet hun tilbake til han og trakk anmeldelsen. Oslopolitiet henla da saken, til tross for at det ble dokumentert ved Ullevål sykehus at de norskfødte tvillingene var blitt kjønnslemlestet.
[8] Anmeldelsene er referert i rapporten ”Norskfødte jenter kjønnslemlestes”, op.cic.
[9] Se notatet ”Ekteskap blant utvalgte innvandrergrupper i Norge”, HRS N-1 2006, og rapporten ”Innvadring gjennom ekteskap”, HRS R-1 2005.
[10] Se eksempelvis bøkene Exit folkhemssverige. En samhällsmodels sönderfall, av Ingrid Björkman, Jan Elfverson, Jonathan Friedman og Åke Wedin, Stensö bok 2005, (også tilgjengelig på nettet), og Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser, av Hege Storhaug, Kagge 2006.
[11] Dagbladet.no 17. mai og 19.mai 2009.
[12] Min erfaring etter 17 års arbeid med arrangerte ekteskap blant muslimer, er at det generelt bare er én gruppe som har avvist tradisjonen etter migrasjon, nemlig persiske flyktninger fra den politiske og intellektuelle eliten i Iran. Dette er for øvrig også personer som ofte er svært islamkritiske etter å ha opplevd Ayatollah Khomeinis regime.
[13] Se for eksempel også foto i Tormod Strands bok, Suaads reise. En dokumentar om kjønnslemlestelse, NRK Aktivum 2008, som levner ingen tvil om den sterkt økende tildekningen av kvinner i Somalia.
[14] Dagens Nyheter, 10.januar 2006. Erstatningen innebar 400 000 kr for kjønnslemlestelse, og 150 000 kr for frihetsberøvelse, seksuelle krenkelser ved å sjekke jentas underliv for å se om kjønnslemlestelsen, jomfruhinnen og gjensyingen var intakt, samt grov vold, skriver Norbottens Kuriren, 10.februar 2006.
[15] Seminar om kjønnslemlestelse våren 2005 i regi av Human Rights Service, der Safia Yusuf Abdi deltok i debatt fra salen.
[16] Dette skal ha skjedd i en sak som etterforskes av norsk politi. En norsksomalisk barnebrud skal ha blitt sjekket av moren dagen før hun skulle overleveres den norsksomaliske ektemannen i Oslo. HRS har anmeldt saken og av hensyn til politiets etterforskning kan jeg ikke utdype forholdene her.
[17] “Partial Translation of Sunan Abu Dawud”, 1984. Tilgjengelig på nettet, usc.edu.
[18] Sunna-omskjæring innebefatter stort sett avskjæring av hele eller deler av klitoris, eventuelt også deler av indre kjønnslepper, etter Verdens helseorganisasjons definisjon er dette type 1 og type 11.
[19] Circumcision in Islam, av Abdu’r-Razzaq Abu Bakr, Dar Al Taqwa Ltd 1998.
[20]Se for eksempel «Encyclopedia of Religion», om islam av Peter Antes (Chicago 1990).
[21] ”A report on: Genital mutilation of Southern Kurdistan (Iraq)”, Euro Kurd Human Rights-HER, nr.12A, Stockholm 2009.
[22] La meg understreke at pakistanere i stort monn både her og i Pakistan, er sterke motstandere av kjønnslemlestelse. Det er etter min erfaring heller nesten ingen av dem som kjenner til at det finnes en shia-minoritet i Pakistan som kjønnslemlester jenter. Etter å ha kjent pakistanere i 17 år nå, har jeg kun møtt én person som kjente til at den nevnte minoriteten praktiserer kjønnslemlestelse, en samfunnsengasjert intellektuell kvinne i Islamabad. Det var da også hun som gjorde meg oppmerksom på dette. Ved søk på nettet finner man også svært begrenset informasjon om denne minoriteten og kjønnslemlestelse, ikke stort annet enn at praksisen bekreftes.
[23] Kronikken ”De andre fortellingene”, Aftenposten.no 10.september 2008.
[24] E-post datert 22.mai 2009.
[25] Dagbladet.no 29.august 2005.
[26] Studien er utført av the Foundation for Women’s Health, Research and Development (Forward) i samarbeid med forskere fra City University og the London School of Hygiene and Tropical Medicine. Her referert fra Guardian.co.uk 10.oktober 2007.
[27] Trouw.nl 19.januar 2007.
[28] Da er henholdsvis Kenya med utbredelse på 38 prosent, Ghana, med utbredelse på 30 prosent, og Nigeria med utbredelse på 25 prosent, tatt ut.
[29] “Die Anwendung der FEMAL GENITAL MUTILATION (fgm) bei Migrantinnen in Ôsterreich,“ Afrikanische Frauenorganisation in Wien, oktober 2000.
[30] Denne informasjonen ga Piet meg muntlig i Paris i 2003 i forbindelse med en rettssak om kjønnslemlestelse. I 2005 formidlet hun dette også i Stortinget. Jeg vil legge til her at det er på siden av denne bokens formål på diskutere helseundersøkelser eller ei i skolealderen, med tanke på at foreldre kan utsette kjønnslemlestelse til høyere alder på barnet for ikke å ble avslørt.
[31] Jeg kan ikke av hensyn til sikkerhet fortelle hvordan vi fikk verifisert at jentene var kjønnslemlestet. Oslopolitiet har fått informasjonen muntlig, og på denne bakgrunnen ble foreldrene siktet for kjønnslemlestelse av disse jentene.
[32] Rapporten ”Norskfødte jenter kjønnslemlestes”, HRS R-2 2005. Den ene saken ble henlagt på grunn av foreldelsesfrist på 10 år fra lemlestelsen er utført. Foreldrene hevdet jenta ble lemlestet som spedbarn, en måned gammel, og jenta var blitt 10 år da hun ble undersøkt. I saken med de fem søstrene, foreligger det siktelse av begge foreldrene, og faren ble varetektsfengslet sommeren 2008, som var en historisk fengsling i norsk sammenheng. Politiet sliter imidlertid med å få tilbakeført de fire norske statsborgerne i Gambia, derfor er det ikke tatt ut tiltale foreløpig.
[33] Rapporten om dette prosjektet, som vi ferdigstilte i juni 2009, måtte vi legge i skuffen av hensyn til politiets etterforskning. I løpet av senvinteren og våren 2009, informerte vi imidlertid flere statsråder om funnene våre i møter, som Justisminister Knut Storberget, og Helse- og omsorgsminister Bjarne Håkon Hanssen.
[34] Se oss. En bekymringsmelding fra en ung norsksomalisk kvinne, av Amal Aden (Aschehoug 2008).
[35] Dagsavisen.no 28.juni 2008. Dette var bare et par dager etter at NRKs Tormod Strand avslørte kjønnslemlestelse av norsksomaliske jenter I Somalia.
[36] Sagt i privat samtale til meg. Lien er for øvrig ansatt ved Norsk kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, der hun arbeider på et prosjekt om kjønnslemlestelse.