Islam

Om løgn og et brev

Alle som har vokst opp i kulturelle norske omgivelser, kjenner det dypt skamfulle ved å lyge. Å lyge er nemlig bevisst å fremsette feilaktige påstander. Dette faktumet skulle man derfor tro toneangivende medier også hadde under huden. Like fullt tillot Aftenposten er 19-åring å fremme påstand om at jeg lyger, uten at vi engang fikk vite hva løgnen skulle handle om. Etter henvendelse fra oss til redaksjonsledelsen, har avisa ”løst” problemet. Nå er den angivelige løgnen konkretisert to uker etter at innlegget stod på trykk. ”Løgnen” handler om et brev som gikk ut fra diverse islamske lærde i fjor og som norske bokstavtro muslimer bruker i den offentlige debatten – uten at mediene ser seg nødt til å sjekke brevets innhold.

løgn

 

Aftenposten har tilbudt meg flere ganger å svare på 19-åringens utspill om at hun er mer norsk enn meg. Det ligger i sakens natur at skulle jeg svart henne faktuelt, eksempelvis om hvor lite norsk hijab er, enten den er på hodet frivillig eller ufrivillig, kunne det raskt endt med følgende overskrifter i mediene: ”Hege Storhaug angriper ei jente på 19 år!”. I tillegg bærer innlegget preg av ren personsjikane. Det er ikke første gang Aftenposten kjører ut tenåringer mot oss som har passert middagshøyden og som startet opp jobben innen innvandringsfeltet før disse tenåringene var født. Eksempelvis opplevde Christian Tybring-Gjedde det samme like før jul i fjor.  Aftenposten ville endog at Tybring-Gjedde skulle stille i fjernsynsdebatt hos dem med denne 18-åringen. Som det heter i avisens bemerking under innlegget: (Christian Tybring-Gjedde har takket nei til å møte Fatema Al-Musawi)

Man settes i en umulig posisjon. Umulig i den forstand at hvis man prioriterer å plukke fra hverandre de banale påstandene, hjelper man (ytterligere) til med å dytte de unge inn i den vante offerrollen, mens man selv blir stående igjen som den ubehøvlede.

Etter vår henvendelse til Aftenposten om det problematiske presseetisk sett, og også det injurierende, ved å la folk fremme påstander om løgn, og dertil ukonkretisert løgn, har Aftenposten lagt inn følgende i innlegget i går:

18. februar hevdet Hege Storhaug på Dagsnytt18 at sunniteologer i den anerkjente erklæringen Letter to Al-Baghdadi påstår at IS står fritt til å benytte seg av Sharia-straffemetoder og bruke voldelig jihad mot uærlige journalister. Spaltist Mohammad Usman Rana fulgte i kjølvannet av Dagsnytt18 opp på Twitter og avslørte at sannheten er en helt annen. IS sine straffemetoder er sterkt kritisert i brevet, ikke noe steder gis IS frie tøyler til å benytte seg av straffemetodene. Videre blir det erklært forbudt å drepe journalister. Ingen steder heter det at uærlige journalister kan drepes.

I debatten i Dagsnytt 18, der jeg også utfordret Usman Rana om hans syn på islamske straffelover og –metoder, fikk jeg ikke svar. Usman Rana, og også Bushra Ishaq, har brukt dette brevet til Al-Baghdadi, IS-kaliffen, i debatten siste om lag halve året. Før debatten i Dagsnytt 18 i forrige måned (18.februar), sjekket jeg derfor hva som faktisk står i dette brevet fra over 100 såkalte lærde.

Lenken til brevet, som nå er lagt inn i 19-åringens innlegg, går til et punktvis, kort, sammendrag av en langt lengre uttalelse, der punktene utredes ett for ett. Denne utredelsen er altså ikke vist oss av norske debattanter.

Av de 24 punktene er det særlig tre punkt som er relevante i denne sammenhengen. Punkt 7 handler om blant andre journalister. Her skriver de lærde: ”Journalister – hvis de er ærlige og selvsagt ikke spioner”, så er det galt å drepe dem. Jeg tror enhver norsk journalist vil betakke seg for at IS skal vurdere om de er ærlige eller kan plasseres i spionkategorien. Spørsmålet er: Hvorfor legger de lærde inn dette mellomleddet? Gir de ikke da carte blanche til å drepe journalister som er uærlige og spioner i deres optikk?

I punkt 16 slår de lærde fast at hudustraffemetoder (amputasjoner, pisking, drap), er en uløselig del av Koranen og hadith: ”Hudud punishments are fixed in the Qur’an and Hadith and are unquestionably obligatory in Islamic Law.” Spørsmålet for de lærde er hvordan og hvor raskt straffene skal innføres. IS er altså i sin fulle rett til å følge islamsk lovverk.

I punk 22 støtter de lærde konseptet om det islamske kalifatet ett hundre prosent: “There is an agreement (ittifaq) among scholars that a caliphate is an obligation upon the Ummah. However, a new caliphate requires consensus from Muslims and not just from those in a small corner of the world.” Kritikken er altså mot Baghdadi som er en selverklært kalif, ikke mot kalifat. Baghdadi hadde eksempelvis ikke spurt signaturene av dette brevet om tillatelse til å bli kalif.

Dette brevet er nyttig, for det understreker at også for de lærde som fremstilles som ”moderate” i vestlig offentlighet, er det å avvise klassisk islamsk tankesett og lovverk, en uoverkommelig øvelse. Derfor avviser heller ikke norske sentrale muslimske debattanter islamsk lov og ideen om et kalifat basert på blant annet barbariske hududstraffer. Sistnevnte er jo kanskje noe man snart kunne forvente at mediene fikk med seg?

Følgende bør også bemerkes i lys av Aftenpostens prioriteringer og presseetikk (eller mangel på sådan): I æreskultur, som er utbredt i svært mange land der islam dominerer som religion, er løgn et akseptert virkemiddel. Ayaan Hirsi Ali har beskrevet inngående hvordan en kultur tuftet på ære og skam medfører sladder, mistenksomhet og regelrette løgner, i boken Krev din rett! Om kvinner og islam (2006): ”I en skamkultur er nemlig det å ignorere eller til og med fornekte det som har skjedd, meget vanlig. Dette går hånd i hånd med en kraftig utviklet følelse av mistenksomhet, ikke bare overfor utenforstående, men også overfor egne familiemedlemmer eller klanmedlemmer. I gruppen er det en så stor grad av sosial kontroll, hvor mistenksomheten først og fremst kommer til uttrykk i endeløst sladder om (påståtte) overtredelser av regler opprettet for å verne om gruppens ære.” Hirsi Ali slår så fast at løgn helt inn i den innerste private sfæren er vanlig: ”Det lyves altså kontinuerlig om dette mest intime. Det er en overlevelsesmetode, det er en livstil.” Slik lærer barna av mors opptreden i dagliglivet at hvis de ikke vil bli straffet, så må de lyge. Barna lærer at ”Løgn lønner seg,” sier Hirsi Ali (2006:62, 118).

Jeg tror vi nok vil oppleve at begrepet løgn vil sitte løsere og løsere hos personer med bakgrunn i æreskultur i den offentlige debatten i Norge. Så kan vi jo håpe at mediene prøver å opprettholde det som har vært genuin norsk kutyme og kultur.

Les gjerne også Clarion Projects omtale av brevet til Al-Baghdadi