Den utrydningstruede kunstneren Lars Vilks holdt et foredrag i Karlstad, hvilket har gitt sjefredaktør Peter Franke i Värmlands Folkeblad vondt i toleransen sin.
Franke opplyser at den islamofobiske Vilks attpåtil har fått en islamofobisk ytringsfrihetspris av det islamofobiske Trykkefrihedsselskabet, som i Sverige har den islamofobiske avleggeren Tryckfrihetssällskapet som ble opprettet av den islamofobiske Ingrid Carlqvist. Huttetu!
Hva verre er: Med Vilks og Sverigedemokraterne i spissen kan Sverige snart lide Danmarks skjebne. Der har det faktisk gått så langt at anstendighet er blitt et skjellsord, ytrer Franke overrasket, til tross for at han selv er et godt eksempel på hvorfor.
Det har seg nemlig slik at når personer påberoper seg anstendighet, toleranse og respekt for annerledestenkende og ulikheter – som f.eks. danske Carsten Jensen, redaksjonen i svenske Aftonbladet eller Peter Franke – og kritiserer alle andres manglende sådan, men personlig fremstår som åpenlyst uanstendige, intolerante og blottet for enhver respekt for annerledestenkende, da får disse ordene negative konnotasjoner. Honnørordene blir til hånsord – og det er de anstendige selv som har sørget for det.
Vilks` kunst er problematisk fordi den i Frankes optikk sparker feil vei:
I hans fall handlar det inte om att häckla makten utan om att sparka nedåt.
Dette har muligens gått Franke hus forbi der borte i Värmland, men religioner er blant de mest potente maktinstrumentene som finnes på denne planeten og et trosfellesskap på 1,6 milliarder mennesker kan ikke på noen måte hevdes å være en svak gruppe. Lars Vilks fornærmet islam og dens tilhengere og må idag bevoktes døgnet rundt. Han kan ikke returnere til sitt hjem og lever følgelig på flukt. Det forteller litt om maktforholdet her, så Vilks sparker definitivt ikke nedover: islam og dens tilhengere har lange og mange armer.
Men det blir jo så utrivelig med alt dette misbruket av ytringsfriheten:
Men hur skulle världen se ut om alla konstnärer och opinionsbildare hela tiden satsade fullt ut på att provocera och häckla miljarder människor eller som Lars Vilks föreslår missbrukar yttrandefriheten? Det skulle inte bli en särskilt trevlig plats.
Ja, hvordan ville verden sett ut om kunstnere og meningsprodusenter gjorde sitt beste for å provosere eller herje med religion og milliarder av religiøse mennesker?
Vi kjenner forsåvidt svaret på det, for med litt flaks og mye blod ville den sett omtrent sånn ut:
Det er en särskilt trevlig plats.
Nettopp fordi kunstnere og andre risikerte liv og tilværelse på å sønderkritisere eller latterliggjøre religion, dens ledere og troende for å fravriste dem deres maktstilling, samt å separere stat og kirke. Idag går da også flyktning- og innvandringsstrømmen til Europa, ikke fra.
– Jag är inte Lars Vilks, avslutter sjefredaktør Franke.
Nei, det skal være sikkert og visst. For i motsetning til Vilks står Franke på de religiøse makthavernes side.
Hadde alle døde og levende europeere vært som ham hadde vi kanskje stadig levd under religionens utålelige åk. Vi vet også hvordan det ville artet seg, ettersom det finnes mange land som fortsatt gjør det.
Og det är inte en särskilt trevlig plats.