Islamismen brer seg i innvandrertette forsteder i Sverige. Kvinner og jenter er de første ofrene for fundamentalistene som søker å påtvinge omgivelsene sitt levevis. I noen forsteder går såkalt sedelighetspoliti rundt i boligområdene og sentrum og oppfordrer små jenter til å iføre seg hijab. De stopper jenter og kvinner for å ha på seg «feil klær» eller fordi de viser seg utendørs alene. Likelydende beretninger har i årevis kommet fra forsteder rundt byer i europeiske land som Storbritannia, Tyskland og Frankrike.
Fenomenet har for lengst havnet på dagsorden i Danmark, hvor kriminelle og fundamentalistiske miljøer nå overlapper hverandre. Beryktede islamistiske grupper som f.eks. Hizb Ut-Tahrir bruker innvandrerbander og kriminelle til å utbre shariasoner og påtvinge beboerne i ghettoområder sine ekstreme religiøse synspunkter. Administrerende direktør og integrasjonsrådgiver Mohammad Rafiq fra International Institute of Human Rights er blant dem som har varslet om utviklingen i Danmark. Rafiq har identifisert 17 områder hvor islamister sammen med bandemedlemmer og tunge kriminelle opptrer som selvutnevnt shariapoliti. Blant disse er Tingbjerg, Vollsmose, Gellerup og Nørrebro – forsteder og boligområder som har sterke likhetstrekk med Husby, Rinkeby, Rosengård og Tensta.
I Sverige har noen innvandrerkvinner og -menn tatt kampen opp og varsler om at utviklingen går feil vei. Tilstandene de lever under blir verre og verre.
Det svenske Rikskriminalpolitiet har oppgradert boligområdene hvor de ikke kan opprettholde lov og orden til 55.
Det handlar om stadsdelar som präglas av ”öppen narkotikaförsäljning, kriminella uppgörelser som yttrar sig i grova våldsyttringar på allmän plats, olika former av utpressning och otillåten påverkan samt utåtagerande missnöje mot samhället”. Utvecklingen i områdena har medfört att det är svårt att utreda de brott som begås där.
Dessutom läser vi om fler och fler stadsdelar där poliser, brandkår, ambulanser, brevbärare, parkeringsvakter, budbilar och journalister har fått det svårare att arbeta. Hot och stenkastning har ökat.
– Vi holder på å miste grepet, sier etterforskningsleder Jacob Ekström i politiet.
Men som så ofte før: De som i begynnelsen forsøkte å advare mot den fremmarsjerende islamismen og dens konsekvenser ble beskyldt av kommentariatet og organisasjoner for rasisme og islamofobi, hvilket førte til at problemstillingen aldri kom skikkelig på den politiske dagsorden. Myndighetene og øvrig samfunnselite kunne derfor komfortabelt snu det blinde øyet til og unnlate å iverksette tiltak for å forhindre utviklingen.
En av dem som forsøkte å advare – for å like umiddelbart som forutsigbart bli skreket ned av svenske antirasister – var journalist och forfatter Peter Kadhammar.
Idag får han støtte av den sekulære feministen Zeliha Dagli. I sin barndom flyktet hun fra imamenes jernharde grep og kontroll i hjemlandet Tyrkia, bare for å oppleve at den islamske fundamentalismen fulgte etter og når gjør seg gjeldende i innvandrertette forsteder som Husby i Sverige.
– Jeg kan ikke lenger være meg selv her, skriver hun.
Dagli har allerede flyttet to ganger for å unnslippe islamistene i Sverige. Først fra Uppsala til Rinkeby, siden til Husby som hun nå ønsker seg vekk fra. Årsaken er at hun ikke lenger fritt kan diskutere retten til abort, retten til sin kropp, retten til gjensidig kjærlighet som ikke kan påtvinges, retten til å besøke og anvende offentlige plasser og «utallige andre begrensninger av kjente og ukjente personer» i sine nærmeste omgivelser.
– Er ikke Husby en del av Sverige, gjelder ikke reglene her?, spør Zeliha Dagli.
Men forsker og enhetssjef ved avdelingen for øknomisk og organisert kriminalitet på Brottsförebyggande rådet (BRÅ), Lars Korsell, bekrefter eksistensen av enklaver hvor svensk lov ikke lenger gjelder. Järvafältet i Husby hvor Dagli bor er en av dem.
Dagli støttes av ordfører for Sveriges liberalfeministiske kvinneforbund Gulan Avci: – Radikaliseringen av forsteder som Husby og Rinkeby må tas på stort alvor. Alle gode krefter som tror på det åpne samfunnet må sammen bekjempe den religiøse fundamentalismen som truer vårt sekulære samfunn, skriver hun og oppfordrer samtlige kvinneforbund til å komme på banen.
– Den islamistiske religiøse fundamentalismen vokser seg stadig sterkere i Husby og andre innvandrertette forsteder som begrenser kvinner og jenters frihet. Det finnes barn som fødes og vokser opp med foreldre som har en sterk religiøs tro. Barna fostres inn i tradisjonelle holdninger som ikke passer inn i det moderne og sekulære samfunnet. Gutter og jenter får ulik oppdragelse. Blant mange familier oppstår alvorlige konflikter når barna blir eldre. Først og fremst handler det om døtrenes frihetsvilje som kolliderer med familien sterke krav om kontroll, skriver hun.
– Vi ville aldri akseptert at svenske kvinner eller jenter ble holdt som gisler og fikk sine friheter innskrenket. Hvorfor tillater vi det å skje i Husby, Rinkeby og andre forsteder?, spør Avci.
Det lurer nok de fleste andre på også, men samfunnselitens ivrige deltagelse på toleransens forfengelighetsmarked koster, og å ofre sekulære, ikke-vestlige innvandrerkvinners (og -menns) fri- og rettigheter, later til å ha vært ansett som en billig pris å betale. I hvert fall når eliten ikke betaler den selv.
Sekulære innvandrere fra ikke-vestlige lands rop har ikke blitt hørt over – ikke engang på lik linje med – de islamske og/eller islamistiske organisasjonenes, og har heller ikke hatt den såkalt antirasistiske bevegelsens eller Vi gillar olika-medias støtte.
For hadde de det hatt, hadde vi aldri endt opp her.
Men lokalpolitiker for Moderaterna Benjamin Dousa kjenner seg igjen i de to kvinnenes beskrivelser:
Jag har träffat tjejer som inte får spela fotboll, homosexuella som blivit så mobbade att de tvingats flytta och kvinnor som fått stå ut med hemska etiketter för att de har shorts eller kjolar. I Sverige ska ingen behöva utsättas för det, oavsett om man bor i Husby eller på Östermalm. Vi behöver en ny sorts feminism – en förortsfeminism.
– I august 2014 var jeg i Husby og skrev at bydelen føles som Midtøsten eller Nordafrika. Følgelig ble jeg grundig utskjelt på Twitter, jeg ble kalt rasist, anklaget for å ha et kolonialistisk syn og så videre, skriver Kadhammar i Aftonbladet.
Han møter svensk-tyrikiske Zeliha Dagli og Necla Bora til lunsj. De to kvinnene har bakgrunn som aktive i Vänsterpartiet, men Dagli har sagt opp bekjentskapet med partiet. Begge mener som Kadhammar at Husby er blitt som Midtøsten.
Sedan byter jag några ord med en företagare som säger att Husby är som utlandet. Själv stammar han från Turkiet och bor i Hallunda.
Vad ska man dra för slutsats av dessa uttalanden? Att Zeliha, Necla, företagaren och jag delar samma koloniala syn? Eller att vi alla fyra ur olika synvinklar gjort samma iakttagelse, att Husby är en stadsdel som har utvecklat en identitet som för tankarna till Mellanöstern snarare än norra Stockholm?
Men er det ikke bra med multikulturalisme, da? Dagli spør hva Kadhammer egentlig mener med det. Er det sang og dans er det bra, for ingen har noen motforestillinger mot at tyrkere, somaliere, arabere eller svensker synger de sangene de liker best. Man trenger ikke bygge en ideologi rundt noe så selvfølgelig, konstaterer Dagli.
Men multikulturalisme betyr også noe annet: at samfunnet tillater religiøs og ærekulturell undertrykkelse av noen mennesker i Sverige på grunn av deres etniske eller kulturelle gruppetilhørighet:
– Det var dette jeg flyktet fra, forteller Dagli. – Jeg vokste opp i en kultur der er kvinnen er til for andre. Men jeg ville utvikle meg og bidra til samfunnet. Da jeg kom til Sverige i 1985 sa jeg: Dette er mitt land! Her var det demokrati, her hadde kvinnene rettigheter. Visst var det problemer, men bare småproblemer, sier hun.
De sosioøkonomiske problemene har blitt forsterket av religion. Det kom med de store flyktningstrømmene som kom til Sverige for tre, fire år siden, mener Dagli:
– För tio år sedan var det arbetslöshet och fattigdom som begränsade människornas utrymme, säger Zeliha. Nu har religionen tillkommit. Fundamentalisterna tar över vår stadsdel. Det började med de stora flyktingströmmarna för tre fyra år sedan.
Bora bare fnyser når Kadhammar bringer ordet multikultur frem i samtalen. – Forklar meg hva det betyr. Det er drittprat, konstaterer hun og forteller om utdeling av flyveblader med støtte til massakren på Charlie Hebdo, om barn som oppdras i en strengt religiøs ånd, om unge kvinner som vil flytte for å komme seg unna kontrollerende brødre og om unge menn som leker patriarker og gir mødrene sine ordre.
– Kvinner får ikke arbeide selv om de vil, legger hun til.
– Och Husby som är så fint, säger Zeliha.
Hon ser ut genom pizzerians stora fönster och blicken söker sig längre bort än parkeringsplatsen och hyreshusen.
– Här är grönt och jättevackert. Husen är nyrenoverade. De är lika bra som andra hus i Stockholm. Kanske bättre. Men när jag bjöd hit min systerdotter från Turkiet sa hon: «Moster, du bjöd mig till Sverige men jag kom inte till Sverige. Det är som Mellanöstern här.»
Vi träffas därför att Zeliha publicerade en debattartikel i Aftonbladet i måndags. Hon skrev att hon funderar på att åter söka asyl i Sverige, ett Sverige som finns någon annanstans.
Også tidligere ordfører for Socialdemokraternas kvinneforbund Nalin Pekgul har skrevet om religiøse fundamentalisters innflytelse i svenske forsteder.
De to kvinnene kan imidlertid ikke se at varslene har fått noen praktisk betydning. De blir noen artikler og TV-reportasjer og så blir det stille.
– Alla mina svenska kompisar är rädda för att kallas rasister och islamofober, säger Zeliha.
Hon drev ett projekt för att visa nyanlända flyktingar Skansen, Kolmården, Stockholms stadshus och annat som vi förknippar med det traditionella Sverige bortom förorternas getton.
– Men de aktiva tröttnade. Vi fick inget stöd för verksamheten.
Hon har drivit kvinnokafé och haft möten så att kvinnorna ska ta plats i det offentliga rummet.
– Vi vil ikke ha et multikulturelt samfunn, vi vil være med i det svenske samfunnet!, avslutter Necla Bora.
Det kunne både hun og andre kvinner som henne ha vært. Men i misforstått toleranse har det angivelig antirasistiske Vi gillar olika-segmentet i politikk, NGO`er og særlig media overlatt dem til religiøse fundamentalister og patrialkalske samfunnsnormer fordi de har valgt å se på fundamentalistiske og/eller konservative muslimske innvandrere som de eneste autentiske av slagsen. Den toleransen har nok vært ektra lett å utvise ettersom de selv bor bor helt andre steder. De religiøse fundamentalistenes virksomhet går mao ikke utover dem og deres egne familier.
To nye svenske studier av flyttemønsteret i Sveriges 12 største kommuner i perioden 1990-2007 bekrefter det. Studiene viser at den etniske segregeringen i Sverige øker og forbausende nok er tippepunktet så lavt som 3-4 prosent. Når ikke-europeiske innvandrere når denne andelen i et boligområde, begynner etniske svensker å flytte vekk.
Studiene inneholder derimot ingen overraskelser når det gjelder hvem som flytter først: Det er de med høy utdanning og/eller høy inntekt. Dette er de samme gruppene som vanligvis er positive til og dermed pådrivere for fortsatt høy innvandring.
Men gjort er gjort og spist er spist. Det er på tide at ansvarlige myndigheter forkaster ytre venstres ideologiserte antirasisme med sin totalt misforståtte toleranse for religiøse mørkemenn og øvrig patriarkat og begynner å rulle fundamentalistenes maktutbredelse tilbake.