Fredag 26.juni 2015: I Kuwait utsettes en sjiamoské for selvmordsangrep. Minst 27 er drept. I Tunis meies 38 turister ned med skytevåpen i Sousse. Over 50 drepes i Somalia i angrep på en militærbase. I Frankrike utstilles et avskåret hode påskrevet den islamske trosbekjennelsen shahada på et piggtrådgjerde.
For de som orker det, kan sistnevnte ses her.
Yassin Sahli hevder selv at han ikke er terrorist. Hvordan trosbekjennelsen på et avkappet hode utstilt sammen med IS-flagg da skal forklares, er vel en gåte for alle oss andre enn muligens Sahli. Sahli var for øvrig på etterretningstjenesten liste frem til 2008. Flere krever nå ministres avganger fordi myndighetene ikke hadde Sahli på radaren.
Han hevder han ikke er terrorist. På Facebook har han lagt ut dette bildet av seg selv.
IS-talsmann Abu Mohammed al-Adnani gikk ut i forrige uke, tirsdag, med oppfordring til sine trosfeller om å bli ”martyr” i den ”hellige” fastemåneden ramadan. IS antas å stå bak hendelsene i Frankrike, Tunis og Kuwait. Al-Shabab sier deres krigere står bak massakrene på militærbasen i Somalia. Det er lite vi i Europa kan gjøre med terrorstater som Somalia og Den islamske staten. Vi kan til en viss grad beskytte oss mot massakrer som i Tunis, man bare til en viss grad. Dette fordi terrorister kan slå til hvor som helst nå. Jeg antar at de fleste ikke er særlig ivrige lenger på å reise på ferie til land i Midtøsten og Nord-Afrika, der terrorfaren fremstår som særlig stor nå. Jeg tror dog at flere tenker som meg nå: Kan terror også ramme badende turister sør i Europa? Kan den ramme oss her i sommer-Norge? Sagt på en annen måte: Hvorfor skulle ikke terror ramme oss også på vår egen jord?
Terroren som på ny rammet Frankrike på fredag var ventet. Det er kanskje dette som er det aller mest ubehagelige. I flere tiår har europeiske akademikere, medier og politikere ignorert alle varsler, alle statistikker som pekte i alarmerende retning, og man snudde aktivt ryggen til all tilgjengelig kunnskap om islams 1 400 år lange historie med vold og imperialisme. Man oppførte seg dertil som om Europas verdier var uslåelige og at alle som innvandret higet etter å bli oppslukt av vår kultur. Tvinger det seg nå frem realpolitiske løsninger, eller skal dette lederskapet fortsette langs de samme linjene?
Et hode på stake i Opplysningstidens vugge. Mer symbolsk kan det ikke bli i vår nye terrortid. Det mediene og akademikerne ikke kommer til å fortelle offentligheten, er at denne metoden er i ånden til islamstifteren Muhammed. Stoler de ikke på sitt eget folks evne til å se forskjell på monstre og frihetsorienterte muslimer som skyr disse kreftene som pesten? Vel, å fremvise avkappede hoder av sine meningsmotstandere, var Muhammeds oppskrift på å spre skrekk og underkastelse. Og han lyktes. Det er nøyaktig dette Den islamske staten benytter i Irak og Syria, og nå ser vi det samme i Europa.
Det er liten grunn til å tro at hendelsen ved gassanlegget i Frankrike er annet enn opptakten til noe større. De dødbringende kreftene på europeiske og norsk jord, har blod på tann. De ser at de seiler i ideologisk medvind. De vet at det skal uhyre mye til for at vårt politiske lederskap setter inn alt hva de besitter av politi og militær for å passivisere de mange potensielle terroristene på europeisk jord, og også sette i gang deportasjon av wanna be-terrorister. La oss tenke oss at Europa bestemmer seg for å sette hardt mot hardt for å trygge kontinentets borgere. Hvordan vil de som tror på martyrdom, som tror på det lovede paradiset med jomfruer, vin og alt hva hodet og hjertet kan begjære av herligheter, reagere? De opplever seg i utgangspunktet som uslåelige. De er del av et bror- og søsterskap som er en kraft langt farligere enn nazismen, fascismen og kommunismen, som islamekspert ved Aarhus Universitet, Meddi Mozaffari, har formulert det.
Det er her jeg famler etter ord og forståelse for veien videre. Uansett om Europa bestemmer seg for jernhåndens linje eller ei, ligger det i kortene at scenarioene som kommer antakelig blir lite pene. Det har nemlig gått for langt for lenge siden. Man trodde sekkekategorien innvandrere kom for å bli som oss. Eller man mente at de var i sin fulle rett til å videreføre sin kultur på vårt kontinent – i menneskerettighetenes navn, i kulturrelativismens navn.
De som liker å se seg selv som eliten ignorerte hele grunnpilaren i islam, som starter i år 622. Ikke i 570 da Muhammed ble født. Ikke i 610 da engelen Gabriel visstnok åpenbarte seg for første gang. Men i år 622 starter islams tidsregning. Tungt symbolsk. For det var da Muhammed hadde forlatt Mekka, der han som forkynner var meget lite populær, og inntok Medina og startet sin militære og politiske kamp med omgivelsene.
Europa har mislykkes med innvandrings- og integreringspolitikken. De styggeste utslagene ser vi i deler av de nye muslimske befolkningsgruppene. Utslagene i disse gruppene har nettopp blitt særlige negative fordi islam dominerer så manges liv. Derfor har henteekteskapene, de familieavtalte ekteskapene, typisk med folk fra de tilbakeliggende landsbygdene i den islamdominerte verden som ligger lysår unna en Opplysningstid, ført til en umulig integrering. Kontinuerlig påfyll av nye borgere som i stort mon ikke evner eller vil integrere seg.
Mislykket politikk videreføres Europa over. Det er som om lederskapet lister seg rundt grøten i håp om at den snart blir kald nok til å spises: At vinden snur og alt glir over av seg selv. Derfor fortsetter integreringsproblemene i tredjegenerasjon. Derfor snur man fortsatt ryggen til de tusener av barn og unge som i årenes løp er nektet å oppholde seg i nasjonalstatene de er født i. De er «hjemsendt», eller «dumpet», nettopp for optimalt å sikre at de ikke trer inn i frihetsverdiene. Dette har akademia, mediene og politikerne fortalt oss er foreldrenes rett. Barnas rettigheter ble ignorert. Om det så var opphold på koranskole i Mogadishu, spilte det ingen rolle for de overnevnte. Dette for å nevne noe som får fortsette i en tid der jihad er i front.
Vi hadde én moské etablert av innvandrere i 1974. Nå nærmere vi oss 200 stykk. De er snart å se på hvert eneste lille tettsted. Hva de inneholder av ideologi, har myndighetene, mediene og akademikerne heller aldri brydd seg om. Derfor kan eksempelvis Tawfiiq Islamsk Senter innkassere over 5 millioner offentlige kroner årlig til sitt trosarbeid, og eksempelvis gifte bort en narkoman kvinne til en landsforvist IS-sympatisør. Det får ingen konsekvenser. Vi likestiller jo selvsagt et slikt trossamfunn med pinsevenner og dets like.
Tunis har forstått hva moskeer ofte betyr. Derfor har myndighetene nå satt kroken på 78 moskédører. De har ikke ideologisk kontroll på dem, heter det. Et betimelig spørsmål er dette: Har Norge har kontroll på sine moskeer?
Hvor mange milliarder petrodollar Saudi-Arabia, Qatar, Kuwait, Emiratene og Iran har pøst inn i Europa og Norge, er det ingen som vet. Det vi vet er at det er mange, og det har foregått i tiår. Vi vet dog at de vil noe med investeringene sine, som i moskeer. Despotene sprer sin ideologi, og Europas ledere tør ikke å mukke. Pengene styrer, for vi trenger energien deres, visstnok, mer enn vi trenger unge som er ideologisk friske. Derfor ble det heller ikke ramaskrik da HRS kunne avsløre at Basim Ghozlan og hans like har opprettet en stiftelse for å bygge moskeer landet over. Hvilken som helst despot kan sponse stiftelsen. Regjeringen har, så vidt jeg vet, ikke reagert med tiltak for å stikke kjepper i hjulene på dette nyoppdagede smutthullet.
Vårt lederskap har gått så til de grader på tå hev for de nye kulturene de selv har etablert i den multikulturelle ånden, at de endog knapt våger å løfte fingrene når våre nye jenter får skjært av deler av underlivet. Foreldrene kunne ikke bedre. Slik har de samme latt det etablere seg flere og flere områder i Europa som sosialt styres etter prinsipp i Midtøsten og dets like islamske land. Alt dette har gått på helsa løs til ikke minst kvinnene og barna, som ble ofret (igjen) på den falskklingende toleransens alter. Parallelt unngikk man behørig ethvert varsel om at Muhammeds Medina-islam var på fremmarsj. Så når den arabiske «våren» var et faktum i 2011, fikk vi høre at dette var et folkeopprør som ville det samme som oss: etablere liberale demokratiske stater. Enhver som advarte om det motsatte, ble sett som festbremser av verste slag.
Oppsummert: Hele tiden mer av det samme som alle ser ikke fungerer. Men nå er det alvor. Dødsens alvor. Hvor terroren viser seg neste gang, er umulig å spå. At IS er særlig opptatt av å ramme Europa hvis anledningen byr seg, forstår kanskje nesten alle nå.
Hvis ikke Europas befolkning får en klar fornemmelse av at politikerne nå vil ta solide grep for å trygge landene våre, frykter jeg at mistilliten til lederskapet kan bli alvorlig skadet og ende med langtidssykemelding.
Det var mer enn symboltungt at samme fredag som terror drepte rundt 100 mennesker, ble det for første gang kalt inn til bønn over høytalere i lille Sandnessjøen. Ingen politiker sentralt reagerer. Lokalt ønsker Ap-ordføreren bønneropene velkomne. Moskeens ansikt utad, den kvinnelige konvertitten Tanja Brynlund, forstår at noen kan være skeptiske til det nye tilskuddet i kommunen.
– Det er mye negativt fokus på islam i media og urolighetene i verden gjør kanskje at folk blir skeptiske. Folk vet lite om islam, og vi håper de blir mindre skeptiske etter hvert.
Snakker om å bomme på målskiven. Folk forstår – forståelig nok – at noe er galt med islam. Men vi skal tilvennes, skritt for skritt, islams utfoldelse på norsk og europeiske jord? Det er umulig å tolke den manglende politiske motstanden annerledes.
Derfor blir det også nye moské i sørlandshovedstaden Kristiansand. Akmal Ali i Muslimsk Union Agder snakker til politikernes varme hjerter når han sier følgende:
Ungdommer trenger kunnskap. Vi må være en aktiv moské for å kunne integrere ungdommer, som er født her og som har kommet inn, på en bedre måte inn i det norske samfunnet. … Realiteten er at dette er en religion som har samme røtter og fellesskap som kristendom og jødedom. Det er samme gud og moralske lære, sier Ali.
Det er da underlig at kunnskapsløse og marginaliserte unge kristne og jøder i Norge og Europa i så svært liten grad figurerer på sikkerhetsmyndighetenes lister? Samme gud og moralske lære, altså. Kunne ikke Ali da bare sendt ungdommen sin i kirken?
Hvor lenge skal vi forsøkes lurt trill rundt?