I VGs artikkel fremkommer det at PST fremdeles frykter at den norskmarokkanske kvinnen kan gjennomføre et selvmordsangrep. En kilde forteller at de unge kvinnene bosatt i Oslo var bestevenner. Saken minner således om de tre venninnene i alderen 15 og 16 år som forlot London sammen og som antas å ha reist via Tyrkia til Syria tidligere i år, en sak som vakte betydelig oppmerksomhet på de britiske øyene. Jentene ble beskrevet som skoleflinke og ”vanlige jenter“.
Her er en av dem, Kadiza Sultana.
At det å kle seg på denne måten går i kategorien ”vanlig”, sier kanskje sitt om journalisters verdiforståelse og omfavnelse av den multikulturelle kulturrelativistiske drømmen.
PST kjenner til flere unge kvinner som har snudd Norge ryggen og vendt nesen mot Den islamske staten. En av dem har vi tidligere omtalt, Aisha Shezadi Kausar, som før Syria-reisen turnerte i norske klasserom for å fortelle ungdommen om friheten ved å bruke niqab. En av dem som støttet hennes prosjekt sammen med Foreningen !Les og Norsk faglitterære forfatter- og oversetterforening var daværende kultur- og debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, nå direktør i Fritt Ord. Åmås mente vi måtte tenke ”prinsipielt”, hvilket jeg mente var prinsippløst. Åmås var heller ikke helt sikker på om vi kunne kalle niqab kvinneundertrykkende. Nå som Kausar er i Syria, og niqab er IS-uniformen for kvinner, undrer jeg meg om Åmås står for samme syn i dag. Dette er hva han som redaktør skrev:
Aisha Shezadi er en bokstavtro, dogmatisk muslim som tilhører en streng minoritet. Jeg står veldig langt fra henne i meninger. Men hvis man ønsker å arbeide imot meningene hennes, må hun først få uttrykke dem. Jeg har ikke funnet at hun noen steder har oppfordret til vold eller lovstridige handlinger. Likevel trekker kultur- og debattredaktør Hilde Sandvik i Bergens Tidende i går en parallell til massemorderen Anders Behring Breivik. Og de som støtter skoleforedragene «legitimerer vold», mener Sandvik. I det siste tilfellet tenker hun trolig på Shezadis sympati for Taliban i Afghanistan, som er frastøtende.
Men gjør det Aisha Shezadi selv til ekstremist å kjempe for niqab, selv om det kan ses som et kvinneundertrykkende plagg? Hun er ingen fare for det norske demokratiet hvis hun respekterer dets rammer og regler. Et lite forbehold tar jeg om at jeg ikke har full oversikt over alt hun mener.
Her visste altså Åmås at Kausar støtter Taliban. Likevel gikk ikke alarmklokkene.
Det er noe av det samme vi ser i andre saker: Unge kvinner og jenter som reiser fremstilles som ”vanlige”, ”normale”, ingen ytre tegn på at et slikt valg kunne skje. Endog ikke når de har ikledd seg niqab. Eller som Åmås omtalte Kausar:
For øvrig virker hun fullt på høyde med de fleste 20-åringer fra Bærum.
Dette skal være Aisha Shezadi Kausar, ifølge Foreningen !Les, som sendte henne på skoleturne for å normalisere plagget.
Kanskje flere nå begynner å forstå at det er en sammenheng mellom å fremme bokstavtro islam ved hijab og niqab, og motstand mot frihetsverdier og demokrati? (Selvsagt skal de som tvinges inn i plaggene ikke tas i samme kategori.)
Jeg er ganske sikker på at vi ikke ser flere skoleturneer eller liknende med niqab-kledde kvinner. De fleste har formodentlig forstått det HRS har påpekt og fått kjeft for i så mange år: det handler om grunnleggende verdivalg som reflekteres utad, enten det er ”skjeggene” og kjortlene, eller hijab og niqab. Så når foreldre kler hijab på jentebarn, forstår man kanskje også at disse foreldrene har visse verdier som er i full kollisjon med frihetsverdiene? De promoterer sharia. (Hvis de ikke er tvunget til å handle slik av shariastyrte omgivelser.)
Tross den vanvittige utviklingen med Den islamske statens fremvekst og norske bidragsytere, får vi verken debatt igjen om behov for niqabforbud i Norge eller forbud mot barnehijab. Et verdimessig sykdomstegn?