I Moss Avis forteller Janet Marleny Ortiz Arquinigo om muslimske medelevers atferd ved Moss Voksenopplærings- og kvalifiseringssenters norskkurs. De har tatt styringen ved skolen og pådytter andre elever sin oppfatning av korrekt levevis, blant annet gjennom forsøk på å diktere hvordan kvinner skal kle seg og te seg under deres felles undervisning.
Arquinigo, som selv er gift med en nordmann, mener at språket er avgjørende for god integrering og meldte seg derfor på norskkurs. Språket har det ifølge Moss Avis gått utmerket med; verre er det med opplevelsene fra undervisningen. Arquínigo beskriver dem som både diskriminende og trakasserende.
Hun synes det er en påkjenning å delta i kursene, fordi hun gjentatte ganger har blitt irettesatt for sin kultur og identitet.
En av de mannlige kursdeltagerne kommanderte Arquinigo til å bruke burka eller hijab og opplyste at det var et krav – ettersom han personlig ikke ønsker å se kvinner uten full tildekning. Selv på pauserommet påtvinger de muslimske mennene medelevene sitt syn på tilværelsen: spiser hun svinekjøtt, hagler kommentarene.
I følge Arquinigo synes skolen likeglad med mennenes oppførsel. Tvert i mot synes det som om skolen er «mer opptatt av å imøtekomme muslimenes religiøse krav». Det fører i praksis til at gruppen med muslimske menn får flere privilegier enn oss andre, sier hun til Moss Avis – og har et poeng.
Atferden og skolens manglende evne eller vilje til å konfrontere den ligner et tilfelle som ble kjent i svensk offentlighet i 2010. Da anmeldte Miriam Quan Johansson fra Guatemala Hjalmar Strömerskolan i Strömsund til Diskrimineringsombudet (DO) fordi skolen gjorde for lite med den diskrimineringen og trakasseringen muslimske menn utsatte sine kvinnelige medelever på voksenutdanningen for innvandrere for.
De mannlige elevene fikk ved hjelp av skolen tvunget kvinnene til å sitte lengst bak i klasserommet. Samtidig tvang de muslimske kvinner til å iføre seg niqab og forbød dem å snakke for seg selv.
Skolen forklarte at de aktuelle mennene over flere år hadde påberopt seg religionsfriheten for å kreve «særskilte klasser for menn og respektive kvinner», at «deres kvinner skulle få bære ansiktsslør» og at «kvinnene ikke skulle snakke når andre menn hører på». Skolen lot være å konfrontere mennene og gikk bare ut fra at de nok ville endre seg med tiden.
Hvordan man kan gå ut fra at slike menn vil endre seg når offisielle institusjoner understøtter det de mener er deres mannlige kulturelle og religiøse rettigheter og endatil hjelper dem med å utøve dem på bekostning av alle andre, kan man jo bare lure på.
Høsten 2006 ble klassene kjønnsdelt, men våren 2008 fant de muslimske mennene plutselig at de kunne tenke seg et kompromiss: felles klasserom under forutsetning av at skolen delte opp klasserommet på langs med skjermer og plasserte kvinnene, også de ikke-muslimske, bak dem. Skolen etterkom kravet og satte opp skjermene. Imidlertid var skolens lærere misfornøyde: undervisningen ble umulig når kvinnene satt bak skjermer og dertil ikke fikk delta i samtalene. Mennene krevde at samtlige av lærerens spørsmål først ble tatt opp med dem. Muslimske kvinner fikk aldri «være i enerom med mannlige lærere». Ikke-muslimske elever følte seg naturlig nok ille berørt av ordningen.
Skoleledelsen inngikk derfor et nytt kompromiss med de muslimske mennene: skjermene ble tatt bort mot at de kvinnelige elevene ble plassert bakerst i klasserommet.
Dette var situasjonen ved skolen da Miriam Quan Johansson begynte som elev i 2008. Hun satte seg lengst frem i klassen og lot seg ikke bli tvunget til taushet av klassens muslimske menn. Hun følte seg støtt over hvor nedlatende de opptrådte overfor samtlige kvinner, da spesielt de muslimske. Miriam var for øvrig ikke den første som klaget til skoleledelsen; flere kvinner hadde bemerket den pågående kjønnsdiskrimineringen.
Hva i all verden fikk skolen til å gå med på dette? Som vanlig viste det seg at det var såkalte «gode hensikter»: – Min intensjon var at de skulle få tillit til meg og like å komme hit. Undervisningen var det viktigste, sa lærer Elsa Wennberg.
At oppnåelsen de muslimske mannlige elevenes tillit og trivsel gikk utover alle andres tillit, trivsel og undervisning, ser ikke ut til å ha spilt noen rolle for ledelsen ved skolen.
Hva kommer det av?
Det kan skyldes at vestlige demokratier – som Norge og Sverige – har ført, og fører, en politikk som gir det de mener er de mest autentiske muslimene en slags forkjørsrett i samfunnet. Men det offentligheten oppfatter som «autentiske muslimer» i tilfeller som dette er som regel tilhengere av islamisme, hvis misjon er å påtvinge alle sin tolkning av islam og gjøre den til lov. De arbeider målrettet for å utbre islam som samfunnsordning. Kort sagt: proponenter for politisk islam – som i motsetning til hva EUs skrullete «høyrepresentant for utenrikssaker og sikkerhetspolitikk» Federica Mogherini hevder, overhodet ikke bør være «en del av bildet» i Europas demokratier.
Snarere tvert i mot!
Men vestlige land synes i stadig større grad å se en del muslimske menn som de ser seg selv: menn som har krav på respekt i kraft av å være hankjønn, med rett til å kontrollere halvparten av jordens befolkning: kvinner. Ikke sjelden ser det ut til at de – i tråd med islams (som alle andre religioner) påberopelse av å være den eneste sanne tro, overlegen alle andre – oppriktig mener at deres islamske krav skal ha forrang, koste hva det koste vil, og vestlige myndigheter gir dem dessverre alt for ofte rett. Resultatet er at alle andre må vike.
Dessuten er de flinke til å bruke argumenter som treffer korttenkte innvandringsliberalere rett i deres allerede blødende hjerter: det er jo for kvinnenes skyld, alt sammen. Muslimske kvinner kan nemlig ikke ditt og de kan ikke datt, dersom samfunnet ikke føyer seg og tilrettelegger for islamske premisser. Hvem og hva som er ansvarlig for at de ikke kan ditt og datt, sier man ikke noe om.
Tar man islamistenes argumentasjon for pålydende, kan man fort komme til å mene at til og med muslimske menns hersing med og trakassering av en hel skoleklasse er til de trakassertes fordel, for ikke å nevne integreringen. Som rektor Anders Bergman ved Hjalmar Strömerskolan formulerte det: – Risikoen var jo at kvinnene overhodet ikke ville kommet til skolen og da hadde vi jo ikke lykkes med den integreringen som vi faktisk arbeider med i vårt samfunn, forklarte han.
Offisielt heter det fremdeles integrering, men det blir stadig klarere at det egentlig dreier seg om segregering. Det skjer gjennom å omplante og videreføre islamske kulturelle og religiøse samfunnsordninger på europeisk jord og det begynner med kvinnene.
Krav om separate badetider er et eksempel på islamistenes målrettede og systematiske fremferd. I realiteten er det å innføre kjønnssegregering, men det argumenteres med at det er av lutter hensyn til de samme kvinnene som altså forsøkes segregert fra samfunnet. At kravene etterkommes er et bevis på islamistenes makt og evne til å drive gjennom gamle regelverk i de nye landene de har bosatt seg i, mener grunnlegger av foreningen Glem aldri Pela og Fadime (GAPF) Sara Mohammad. Hun har da også observert at det som tilsynelatende kan se ut som en enkel løsning på et praktisk problem – som f.eks. at alle må spise halamat der det religiøse kravet utgjør et logistisk problem – i praksis er en kapitulasjon for dem som ønsker å utøve religiøs undertrykkelse.
Imøtekommenheten av egentlig uantagelige krav blir ofte kamuflert med fine ord som toleranse og inkludering, men i virkeligheten er det å gi etter for en intoleranse som ekskluderer alle andre grupper i samfunnet, inklusive de muslimske kvinnene man hevder å ville hjelpe.
Islamistene mangler på sin side ikke villige hjelpere – som selvsagt aldri ville akseptert slik segregering for sine egne koner eller barn. I 2012 foreslo f.eks. Christin Guldahl Madsen (V) separate badetider for formannskapet i Gjøvik, da muslimske kvinner etter sigende ønsket seg egen badetid fordi «deres religion ikke tillater bading sammen med menn». Jaha ja, så hva med alle de muslimske kvinnene som faktisk klarer å forholde seg til samfunnet de lever i og bader sammen med menn? Er de dårlige muslimer de da, eller?
I Tromsø samme år ga man samme type ordning det geniale navnet Fargerik svømming. Det var imidlertid så som så med fargepaletten, for tilbudet skyldtes at muslimske kvinner ønsket å ha bassenget alene. Kultursjef i Tromsø kommune, Kåre Sørensen mente ikke desto mindre at det fargeløse prosjektet var god integrering.
– Det er mange som ikke har så mange andre tilbud og sitter mye hjemme. Dette aktiviserer dem. Er det bedre at de sitter hjemme enn å være på svømmetrening, undrer Sørensen.
Han peker på at dette kan være veien inn i organisert idrett for enkelte.
– Noen ender opp med å melde seg inn i en svømmeklubb etter å ha vært med på fargerik svømming. Det er god integrering, sier kultursjefen.
Integrering i hva?
Det er ett av to: enten vil ikke disse kvinnene menge seg med andre enn akkurat sine egne og velger derfor å isolere seg fra det øvrige samfunn, eller de har menn som kontrollerer dem og sørger for at de blir isolert fra det samme samfunnet. Hvis det siste er tilfelle, er det en sak for politiet og/eller andre relevante instanser. Men uansett hvilket av de to svarene som er riktig, så kan det ikke kalles integrering. Og intet samfunn med respekt for seg selv burde tilrettelegge for den kvinnefiendtlige praksisen dette i virkeligheten er.
Men den islamistiske argumentasjonen er velkjent, og blir regelmessig brukt hver gang noen forsøker å sette en stopper for islamsk praksis som frontkolliderer med demokratiske verdier. Som i spørsmålet om niqab. Da heter det plutselig at et niqab-forbud bryter med de aktuelle kvinnenes «rett til utdannelse». Eller det heter seg at de da ikke kan eller får gå ut av hjemmet, noe som forhindrer deres integrering i samfunnet.
Igjen: hvis menn holder sine koner fanget i heimen, så bør relevante instanser gripe inn. Hvis menn trakasserer kvinner i det offentlige likeså. Dersom kvinnene selv har valgt det – slik tilfellet er for en rekke islamistiske aktivister her til lands – ja, så har de det og må ta konsekvensene av det på sin egen svarte kappe. En annen konsekvens er at de, eller mennene som påtvinger dem det avskyelige plagget, bør miste alt som sosiale velferdsytelser heter, for religionsfriheten kommer faktisk ikke med noen rett til å lempe byrden av egen religionspraksis over på alle andre.
Sekundært heter det at f.eks. barn ikke lærer å svømme hvis det ikke opprettes separate badetider for muslimske kvinner. Skal dette bety at barnas fedre – som tydeligvis kan gjøre det meste som passer dem – anses som fullstendig fritatt fra foreldrerollen, som bl.a innebærer å lære sine håpefulle den livreddende ferdigheten det er å kunne svømme? Om noe så er det nemlig foreldrenes oppgave å lære barn slike ting og dersom man ikke kan selv; sørge for at de får delta i svømmeundervisning på skolen. Selv det setter enkelte muslimske foreldre seg imot, særlig når det gjelder jenter. Og norske skoleledere jatter med og lar dem få lov til å ta datteren ut av undervisningen eller påprakker hele skoler islamsk kjønnssegrering av hensyn til det ene foreldreparets irrasjonelle og seksualiserte kvinnesyn.
Og det er liten tvil om at det som i utgangspunktet kan se ut som små krav for å ta hensyn til enkeltpersoner/grupper får konsekvenser for resten av samfunnet. Litt etter litt blir islam forsøkt flyttet ut av privatsfæren og inn det offentlige rom. Sekulære institusjoner får et religiøst tilsnitt – med bønnerom og halalregler – til vi i 2015 ikke bare forventes å forholde oss til religiøse institusjoner som moskèer og kultursentre, men religiøse svømmehaller (!):
Separate basseng må til for at muslimske jenter skal lære seg å svømme, mener Jamila Bougraug, miljøarbeider ved Oslo-moské.
– Mitt største ønske er en svømmehall i Oslo spesielt egnet til svømmeopplæring for muslimske kvinner, og ikke minst små jenter. Jentene får sjelden lov til å delta i svømmeundervisningen når både gutter og jenter er med, sier Jamila Bougrag.
Siden 2007 har hun og andre ildsjeler fra Rabita-moskeen i Oslo arrangert månedlige kvinnedager ved badelandet Østfoldbadet i Askim. På fritiden jobber hun frivillig med ulike aktiviteter for moskeens ungdomsgruppe.
…
Jamila Bougraug vet det ikke, men drømmehallen ble tegnet alt i 2012 av arkitekturstudentene Kaja Kittang Kvande og Annette-Irene Berntsen.
Hallen de kom opp med har et sammenhengende basseng, men med en vegg som kan senkes for å skille det i to atskilte deler.
– Taket favner hele bassenget for å skjerme for innsyn. Lyset kommer derfor inn gjennom taket i stedet, sier Kittang Kvande, som i dag jobber ved Dark arkitekter.
Men når hensynet til foreldres religion står mot hensynet til barnet som trenger opplæring i en livreddende ferdighet som svømming, velger norske myndigheter ofte det første. Da kan man ikke i neste omgang argumentere for kjønnssegregerte badetider fordi det er så viktig at kvinner og barn lærer å svømme, for myndighetene har allerede gjort oppmerksom på at man tross alt ikke anser det som like viktig som å understøtte et foreldet og rett ut sagt uspiselig kvinnesyn.
Det samme gjelder niqab. Myndighetene, en rekke interesseorganisasjoner og ledere ved offentlige utdanningsinstitusjoner maner til toleranse, tjater fornøyd i vei om f.eks. niqab-brukeres rettigheter til bl.a. utdannelse og selvsagt: hvor viktig det er for integreringen.
Et eksempel er rektor Kari Toverud Jensen ved Høgskolen i Oslo og Akershus, som mener at «et forbud mot heldekkende ansiktsplagg ville vært uforenlig med prinsippet om lik rett til utdanning». Hun er ikke alene.
Et annet er Eirik Tveiten i Rødt, som mener at Moss kommunes forbud mot niqab for kommunale ansatte «ikke veien å gå for å få til en bra integrering».
Hvis kommuneansatte med niqab er bra integrering, vil jeg nødig vite hva Tveiten og Rødt mener er dårlig integrering.
Alle unnlater de å forholde seg til det alle andre ser: at niqabbrukere, eller i tilfeller der de er påtvunget plagget av deres i såfall kriminelle menn, og deres islamistiske trosfeller er eksponenter for plantens mest intolerante politiskreligiøse ideologi samt et grotesk menneskesyn generelt og kvinnesyn spesielt. Vi må kanskje tåle dem – til nød – men det finnes ikke et godt argument i verden for å tilrettelegge noe som helst for dem.
Men islamister er så sin sak. Takket være disses fremferd verden over, begynner det å gå opp for de fleste – om enn ikke for overvintrede multikulturalister i det offentlige, media og NGO’er – hva islamismen er for en størrelse.
Men mens vi først er inne på svømmeferdigheter; islamister svømmer dessverre godt i et basseng av bokstavtro muslimske ledere og talspersoner samt organisasjoner som det salafistiske Islam Net, som regelmessig fremmer små og store krav til offentligheten om tilrettelegging for religiøse og kulturelle praksiser fra hjemlandene. De støttes igjen av en angivelig velmenende integreringsindustri, som dermed bidrar til å fremme islamistenes politiske prosjekt. Hva verre er: de sistnevnte rekrutterer. Meningsmålinger fra anerkjente institutter som PEW viser at andregenerasjon muslimske innvandrere er mer religiøst nidkjære enn førstegenerasjon.
Å gi denne gruppen «forkjørsrett» og/eller å imøtekomme deres krav vil uvegerlig skje på andres bekostning og er ganske enkelt det samme som å innskrenke alle andres frihet og å bidra til direkte undertrykkelse av andre grupper, særlig andre muslimer som ikke tenker som islamister/de bokstavtro og ikke minst: muslimske kvinner.
Norske såvel som andre europeiske myndigheter må rett og slett slutte å innrømme krav om religiøse særrettigheter. Det er ingen grunn til å rekke ut en hånd til grupper som hverken har vilje eller evne til å integrere seg, men bare arbeider for å endre ethvert samfunn som er stupide nok til å gi dem innpass i islamistisk retning. Det finnes jo andre muslimer, som både er tilpasningsdyktige og et godt bidrag til samfunnet.
Den herrefolksmentaliteten enkelte muslimske menn tar med seg fra hjemlandet bør også slås ned på fra dag èn. Denne mentaliteten hører ikke hjemme noen steder og det er i aller høyeste kontraproduktivt å bidra til at de aktuelle mennene fortsetter å innbille seg at den og medfølgende atferd er gangbart i deres nye land. Likeledes bør det settes inn tiltak mot foreldre som oppdrar sine sønner til å tro de er konger i kraft av sitt kjønn og sin religion og derfor har rett til å kontrollere kvinner. Oppdrar man sønnene sine slik, vil det uvegerlig få konsekvenser for deres muligheter til å oppnå et godt, samfunnsnyttig liv i demokratier som Norge og det bør myndighetene som et minimum informere om.
Med mindre myndighetenes definisjon av integrering er en annen enn den som står i ordboken da, selvsagt.
Men å sette grenser og/eller rettlede ift uhensiktsmessige kulturelle/religiøse trekk er noe regjeringen selv må ta ansvaret for, for det kan ikke overlates til den enkelte skole eller institusjon. Det viser det ramaskriket som lyder hver gang enkeltpersoner i kommune-Norge eller offentlige institusjoner gjør et forsøk. Ufjelge skjellsord hagler, pågangen fra interesseorganisasjoner og presse blir stor og den belastningen kan man ikke med rimelighet forvente at enkeltinstitusjoner eller -individer skal ta alene.
Skulle man trenge ytterligere argumenter for ikke å imøtekomme islamistiske krav og den påfølgende islamiseringen av det offentlige rom, kan man bare ta en titt på organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) 57 dysfunksjonelle og ufrie medlemsstater og spørre seg om man virkelig ønsker slike tilstander i Furet Værbitt.
Men bør jo ikke driste seg til å spå, men mitt stalltips er at svaret fra et overveldende flertall vil være et høyt og klart nei.