Da Ayaan Hirsi Ali i 2006 forlot både den nederlandske politikken og Nederland, var det antakelig med en viss bismak i munnen. Som parlamentariker i Nederland hadde hun satt innvandrerkvinners og – barns rettigheter på agendaen, og de siste årene hadde hun også kritisert islam. Det skulle hun ikke gjort. For islamkritikere, i motsetning til islamister, er det tydeligvis ikke plass til i Europa.
Etter at Hirsi Ali og Theo van Gogh gikk sammen om filmen Submission, som med utgangspunkt i koranen formidlet kvinners underkastelse (herav tittelen), og van Gogh brutalt ble myrdet av en islamist, ble Hirsi Ali en krevende person for Nederland. Og hun ble krevende på flere måter. For det første var hun i livsfare. På liket til van Gogh festet morderen en lapp, med kniv, der budskapet var at Hirsi Ali var nestemann. Nederland måtte iverksette strenge sikkerhetstiltak overfor Hirsi Ali, faktisk torde de ikke de første månedene etter drapet å ha henne i landet, men flyttet henne i all hemmelighet til en militærbase i USA. Da hun kom tilbake måttehun av sikkerhetsgrunner flyttes med jevne mellom, noe hun selv til slutt nektet å være med. For Hirsi Ali så galskapen i det som ble drevet – hun måtte skjule seg, mens de som potensielt var farlig for henne nøt friheten. Hirsi Ali tok så tilbake deler av friheten, dog med flere sikkerhetsvakter rundt seg døgnet rundt.
Derimot visste Hirsi Alis motstandere råd. Med velkjent taktikk beskyldte de henne for både det ene og det andre, ikke minst ble det hevdet at hun drev et korstog mot islam. Det ble også laget en dokumentar om Hirsi Ali, som «avslørte» det hun selv fortalte allerede flere år tidligere – nemlig at hun hadde løyet om identiteten sin for å få opphold i Nederland. Dette for å unnslippe og bli sendt tilbake til Kenya, der hun hadde vært først. Og selv om «alle» sentrale aktører i Nederland hadde visst dette i flere år, så klarte den nederlandske regjeringen øyeblikkelig å frata Hirsi Ali sitt nederlandske statsborgerskap. Den direkte løgnen besto i at Hirsi Ali oppgav sin bestefars etternavn (Ali) og ikke det navnet hun var registret med i Kenya (Magan). Men så kom det frem at dette var tillatt etter somalisk lov, og Hirsi Ali fikk likevel beholde sitt nederlandske statsborgerskap.
Hirsi Ali valgte likevel å forlate Nederland etter denne erfaringen. Og det første Hirsi Ali gjorde på plass i sin nye jobb i USA, i den politiske tenketanken American Enterprise Institute, var å rette kritikk mot Europa. I en kraftsalve av en artikkel tok Hirsi Ali et oppgjør med Europas neglisjering av overgrep mot muslimske jenter og kvinner, og den veritable sløsingen som derav pågår med kvinnenes ressurser. Hennes budskap var klinkede klart: Kvinnene er frihetens fremtid. For kvinnene er forbilde for barna og kan lose dem inn i de europeiske demokratienes frihet og muligheter. Hirsi Ali gikk også i rette med organisasjonslivet innen feltet. Ikke bare politikerne har sviktet jentene og kvinnene, men også organisasjonene, hevdet hun. Hirsi Ali pekte dog på ett hederlig unntak i Europa, Human Rights Service, og spesielt vår informasjonsleder Hege Storhaug, noe vi satte, og fortsett setter, svært stor pris på.
Men så kom Nederland til den beslutning at de ikke lenger ville være delaktig i å sikre Hirsi Ali sin frihet. De ville ikke lenger være med å betale for Hirsi Alis sikkerhetsvakt, siden hun fikk tildelt sitt Creen Card i USA. Hirsi Ali ble igjen frihetsberøvet, hun er ikke økonomisk bemidlet til å sikre sin egen sikkerhet, og mente seg tvunget tilbake til Nederland.
Dette har fått prominente debattanter i USA til å se rødt. I USA, hvor ateistisk religionskritikk er blitt mer synlig i den offentlige debatt, er Hirsi Ali blitt ønsket velkommen som en heroisk forkjemper for vestlige verdier, skriver Kristelig Dagblad.dk. De spør hvordan det kan ha seg at et vesteuropeisk land, som var en av opplysningstidens vugger, får seg til å svikte den forsvarsløse Hirsi Ali. De lurer rett og slett på om saken er enda ett eksempel på at europeernes frykt for islam får dem til å svikte grunnleggende frihetsidealer?
Er prominente, veltalende kritikere av ytterliggående islam – kritikere, som tilfeldigvis er statsborgere i et europeisk land eller USA – berettiget til samme ytringsfrihet som nytes av andre borgere i samme land? Juridisk er de selvfølgelig det, for de kan si hva de vil – og så bli drept for å gjøre det. Dette betyr at vestlige regjeringer har et særlig og usedvanlig ansvar for dem.
Hun påpeker videre at selv om noen nederlendere foretrekker at Hirsi Ali forsvinner fra overskriftene, og dermed unnlater å gjøre terrorister oppmerksomme på det unnselige Nederland, så kan de ikke gjemme seg for virkeligheten.
Den nederlandske regjeringen er altså enda ikke kvitt den krevende frihetselskende Hirsi Ali. I denne uken er det innkalt til en hastedebatt om vilkårene for den landflyktige borgeren. Da blir Nederland tvunget til å ta grunnleggende moralsk stilling, sier Applebaum.
Denne debatten oppfordrer jeg spesielt Dagbadet’s Marte Michelet til å følge med på. For i debatt på NRK Dagsnytt 18 med Hege Storhaug i tilknytning til Storhaugs nye bok Tilslørt. Avslørt, 8. oktober 2007, klarte Michelet å uttale følgende: