Den årlige høstjakten på Human Rights Service (HRS) og vår statsstøtte er i gang. Først forsøkte Antirasistisk senter (ARS) seg som vanlig med den såkalte skyggerapporten til FN, men fikk klart svar på tiltale av barne- og likestillingsminister Solveig Horne.
Skuffelsen var til å ta og føle på.
Men når det ikke fungerer å påkalle FNs hjelp i form av egenproduserte rapporter, kan man alltids ringe sitt nærmeste Rødt-kontor. Partileder Bjørnar Moxnes står følgelig frem som Den bolde røde ridder i NRK og «vil kutte støtten til den omstridte og islamkritiske tenketanken».
På saken har vår statlig finansierte rikskringkasting merkverdig nok satt journalist Fouad Acharki, som på sitt vis er en gammel kjenning av HRS.
NRKs oppslag består dermed av følgende:
Rødt-leder Bjørnar Moxnes, som for tiden er tiltalt i en straffesak og må tilbringe neste torsdag i retten.
NRK-journalist Fouad Acharki, som sannsynligvis har en høne å plukke da vi kom i skade for å glise litt av ham på grunn av en gråtkvalt artikkel om en burkakledd konvertitt som ikke holdt ut å leve som forfulgt og undertrykket i Norge og derfor truet med å flytte til Marokko. Like gravalvorlig som ukritisk gjenga NRKs fryktløse journalist kvinnens skrullete påstander om at det f.eks. ikke finnes religionsfrihet i Norge – det finnes jo blant annet menn på kafé her! – og alle lo av Acharkis sak, selv de som trodde at det hele var en spøk fra NRKs side.
Og selvfølgelig leder for Antirasistisk senter Rune Berglund Steen, som tilbrakte forrige uke med å hevde at FN stiller spørsmål ved HRS´eksistens og statsstøtte, når det i realiteten dreier seg om en rapport han og ARS selv har skrevet og så oversendt FNs rasediskrimineringskomité for at de skal fremføre den. 
Til tross for et ganske romslig budsjett hadde man tydeligvis ikke råd til å føre sine private politiske kamper for egen regning, så de fikk altså 200.000 offentlige kroner for å skrive sin helt egen FN-rapport.
Hensikten med de såkalte skyggerapportene er å «gi det sivile samfunns fremstilling av hvordan man vurderer Norge sin etterlevelse av konvensjonene og fremtidige utfordringer». Dermed står det klart at ARS og Berglund Steen forveksler «sivilsamfunnet» med «ARS, ARS´ meningsfeller og bare dem» – på resten av sivilsamfunnets regning. Det finnes ikke en meningsmotstander å se i mils omkrets.
Det finnes det til gjengjeld på nettet, i form av nettsidene Document.no og HRS. Førstnevnte har også fått besøk av den mangfoldige norske pressen idag og blir forsøkt mistenkeliggjort over en helside i Budstikka. Som ventet svarer både redaktør Hans Rustad og styreleder Trond Ellingsen godt for seg.
Men når det gjelder denne fordømte statsstøtten, hvorfor er ARS så ute etter HRS´ sin når de selv får over tre ganger så mye? Det kan nok igjen skyldes at d`herrer antirasistene forveksler «sivilsamfunnet» med seg selv. Det later til at de er av den oppfatning at det bare er deres meninger som bør høres og finansieres. Statsstøtten er ellers ganske grei sånn; det finnes de i sivilsamfunnet som avskyr HRS/digger ARS – og omvendt – og slik får alle skattebetalerne noe for pengene sine. ARS ønsker og driver derimot lobbyvirksomhet for at sivilsamfunnet ikke skal ha noe valg; skattebetalernes penger skal gå i én retning. Det forteller vel sitt om det demokratiske sinnelaget på de kanter.
Og hva får så sivilsamfunnets skattebetalere for summene de gir til ARS? Ikke mye, skal vi tro Berglund Steens egne uttalelser. Hvis to små nettsider – hvorav den ene ikke engang får statsstøtte – med ditto budsjetter har så stor påvirkningskraft at de «svekker fellesskapet», hvorfor har ikke ARS med sitt store budsjett enda større påvirkningskraft og kan kontre de grufulle unoter slik ARS er ment å gjøre? Når ARS føler at de trenger FNs hjelp til å frata en enkelt meningsmotstander en beskjeden statsstøtte, sier ikke det ganske mye om deres evner til å utbre sitt eget budskap?
Når ARS så tydelig ikke greier å argumentere for sin sak og skaffe seg oppslutning for sine meninger og holdninger på egenhånd, er det fort gjort å mistenke at de ikke duger stort i sitt statsfinansierte arbeid. I stedet fører de en politisk kampanje som bare vitner om deres egen utilstrekkelighet.
Kanskje er det på tide at det virkelige sivilsamfunnet begynner å ringe sitt nærmeste partikontor også?