Sensommerens migrantkrise har mange sider ved seg. Det er vanskelig å oppsummere hele bildet og hva som kommer til å bli iverksatt av tiltak. Men alle skjønner, tror jeg, at norsk innvandrings- og integreringspolitikk har endret både farge og fasong.
Jeg mener å ha identifisert følgende ugjendrivelige fakta:
Årets asylstatistikk kommer til å bli interessant lesning. Hvor mange som kommer til å ta seg til Norge er i skrivende stund anslått til 16 000 av Utlendingsdirektoratet. Justis- og beredskapsdepartementet er blitt orientert om at UDI nå iverksetter beredskapstiltak. Resultatet er at 20 000 personer (men sannsynligvis blir tallet høyere) blir huset på ulike mottak. Dette tilsvarer omtrent befolkningen i Alta.
Dagens situasjon vil få ringvirkninger i saksbehandlingen. Alle de som nå kommer til Norge, etter å ha passert Hellas, Serbia, Bulgaria, Romania, Ungarn, Kroatia, Italia, Østerrike, Tsjekkia, Tyskland, Danmark og Sverige etter å ha marsjert ut fra Tyrkia, tatt seg over Middelhavet eller kommet på andre måter, skal følges opp. Hvordan vil saksbehandlingen ta form i en situasjon der Schengen-avtalen og Dublin-avtalen i praksis er satt til side? Hva hvis norske utlendingsmyndigheter begynner å utferdige avslag?
Resultatet av behandlingen av disse asylsakene vil vi tidligst se på nyåret 2016. Saksbehandlingen vil bli ekstremt tidkrevende, dyrt og – muligens lemfeldig. Hvor grundig og rettssikker blir saksbehandlingen? Hvor lang blir saksbehandlingstiden?
Dette er spørsmål som kommer til å plage den sittende regjering. I tillegg kommer opposisjonen (inklusive «støttepartiene» KrF og Venstre) som klapper takten til fremtidige demonstrasjoner for dem de mener må få asyl. Kravene om at syriske borgere skal omfattes av § 34 i utlendingsloven – altså kollektiv beskyttelse i massefluktsituasjon – vil sannsynlig bli fremmet av asyllobbyistene som sjelden har hatt mer rikelig tilgang til mikrofoner og vennligsinnede journalister enn nå. Dette til tross for at det blant de som oppgir at de er syriske borgere er personer som har kjøpt seg syriske pass.
Identifiseringen av alle disse vil være krevende, for å si det forsiktig. Risikoen for at det blant migrantene kan være personer som er med i IS eller andre terrororganisasjoner er reell, selv om en – selvsagt – ikke skal dra alle over en kam.
Ikke alle er flyktninger. I realiteten er mange migranter. At sivile som har kommet ut av krigssoner med rette kan omtales som krigsflyktninger, er relativt uomstridt. De som nå tar seg inn i Europa via Tyrkia-Egeerhavet eller fra Libya over Middelhavet, antas å bestå av et mindretall krigsflyktninger. Vi må innse at det er mange som søker seg til mer velstand, slik som for eksempel Mahmoud Farahmand har skrevet om.
Statlige myndigheter har også en annen utfordring når det gjelder de mange ankomstene: kommunene. Sammenfallende med at finansminister Siv Jensen og hennes hjelpere skal regne på ekstrakostnadene og nysaldere budsjettet for 2015, må regjeringen komme med en egen proposisjon til Stortinget som sier noe om hvordan merforbruket under Justis- og beredskapsdepartementets kapitler som omhandler UDI og UNE, samt tilsvarende for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementets underenheter, skal dekkes inn. Dette flyr som regel under radaren til mediene og folk flest, men bør følges med argusøyne. Denne proposisjonen vil si mye om kostnadene for 2015, men faller kanskje ikke i medienes interesse i like stor grad som statsbudsjettet Siv Jensen legger frem i Stortinget i oktober.
Samtidig som stortingspolitikerne skal finne på spillopper når det gjelder statsbudsjettet, skal tusenvis av kommunestyrepolitikere saldere sine budsjett. «Dugnadsånden» har slått rot i mangt ett kommunestyre og formannskap for å finne plass til alle flyktningene (?) som har kommet og som «alle» er enige om å bosette.
Normalt er et kommunestyre et forum der politiske blokkgrenser er lite relevante, det er helst personkjemi som angir retningen for den politiske virkeligheten. I noen kommunestyrer finnes det definerte, tekniske flertall bestående av de mest forunderlige konstellasjoner. Fokus er som regel å fastslå hva man har å rutte med og lande på et eller annet punkt som ikke er langt unna rådmannens utgangspunkt. Kommunepolitikere liker å bli kalt profesjonelle amatører. Fakta, økonomi og langsiktige linjer er her nøkkelord. Dette later til å være en saga blott i en lang rekke kommuner. Følgende beskrivelse av en lokalpolitiker er kanskje beskrivende når det gjelder ekstraordinært mottak av flyktninger.
Alle bor i en kommune. Jeg tror befolkningen vil ha stor interesse av å se hvordan deres ferske folkevalgte resonnerer når ekstraordinære mottak av asylsøkere skal settes opp mot andre lovpålagte oppgaver som kommunene har.
Sentralt bestemt bosetting står for fall. Et annet element som det har vært bred politisk enighet om, og som kan stå for fall, er sentralt bestemt bosetting av flyktninger. Denne bestemmelsen er politisk vedtatt og gjennomført i mer enn ti år. Men som denne lederen i Dagens Næringsliv 11/9-2015 påpeker kan dette nå stå for fall.
Hvordan stortingsflertallet stiller seg, er i skrivende stund ikke avklart. Men i kjølvannet av sensommerens «dugnad» er privat bosetting kommet på bordet igjen. Årsaken til at flere tusen med bosettingsvedtak bor i mottak er kommunenes utfordringer bl.a. med å finne egnede boliger. Dette har kommunesektorens interesseorganisasjon KS også pekt på – selv om de ikke sier det rett ut. Det er ikke samsvar mellom antall personer og kommuner med egnede verktøy, inklusive boliger, velferdstjenester og oppfølging.
Det later til at det politiske flertallet på Stortinget ikke tar innover seg at det for mange kommuner blir en kostnad som kan bli vanskelig å håndtere, noe sjeføkonom Per Richard Johansen i KS påpeker i dette innlegget. Det står i sterk kontrast til DNs leder om at «frivillighetsprinsippet fungerer i hvert fall ikke». DNs lederskribent burde således plukke ut en helt tilfeldig kommune og sette seg inne hos rådmannen og hans stab når de skal regne på kostnadene av ekstraordinære mottak.
Hjertevarme koster. Det er ingenting galt med å være solidarisk overfor andre mennesker, tvert om. Solidaritet er noe som er privat og personlig. Men når «dugnadsånden» erstattes av hverdagslivets strabaser for alle som har lagt fornuft til side, er det fortsatt et ekstraordinært stort antall mennesker her i landet som venter på å gå videre i livet og som skal forvandles til bidragsytende samfunnsborgere.
Den regningen kommer til å svi.