Til tross for at nær samtlige statistikker viser det motsatte, kom E24s redaktør Per Valebrokk på banen tidligere denne måneden med en artikkel hvor han gjentok dokumenterbart feilaktige og for lengst tilbakeviste påstander.
«Flyktninger og innvandrere truer ikke Norges og Europas velferdsmodell. De er redningen», åpnet Valebrokk, og man må lure på hva han kan ha lest i det siste. Tall og rapporter fra Statistisk sentralbyrå, Brochmann-rapporten eller lignende statistikker og rapporter fra våre naboland er det ikke.
I forrige uke høynet tidligere arbeidsminister og professor i samfunnsøkonomi ved Norges Handelshøyskole (NHH) Victor D. Norman innsatsen, og tok til orde for at Norge burde ta i mot 100.000 syrere:
Norge bør tilby seg å ta imot 100.000 flyktninger fra Syria. Vi har plass nok; vi har råd til de investeringene det vil kreve; vi har de siste ukene vist at det ikke skorter på nordmenns hjertelag – og på toppen av det hele vil vi i det lange løp selv tjene på å bli litt flere.
Finansavisen har imidlertid regnet på hva Normans 100.000 flyktninger kan komme til å koste. 
Dersom de nye syriske migrantene og flyktningene får samme lave sysselsetting som de tidligere ankomne, vil belastningen for den norske velferdsstaten bli enorm.
Det er for øvrig grunn til å minne om at syrere er den lavest sysselsatte gruppen fra Midtøsten og at ingen europeiske land etter over 40 år med innvandring fra Midtøsten og Afrika har lykkes i å knekke integreringskoden.
Ifølge Finansavisen – som baserer sitt regnestykke på tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) – vil nettokostnadene til Normans forslag i beste fall beløpe seg til 430 milliarder norske kroner. Regnestykket er basert på at 54 prosent av dagens syriske flyktninger kommer i arbeid. Den faktiske situasjonen i dag er, slik som HRS har dokumentert tidligere, at syrere har en sysselsettingsgrad på 26,3 prosent. Finansavisen skriver:
Ifølge SSB vil hver ikke-vestlig i gjennomsnitt gi opphav til statsfinansielle nettoforpliktelser på 4,3 millioner kroner.
I så fall vil 100.000 syriske innvandrere bety en nettokostnad på totalt 430 milliarder kroner.
Men siden sysselsettingen faktisk bare er på 26 prosent, og man legger denne grunn vil endrer bildet seg betraktelig.
Dersom man anvender enkel regresjon med den sysselsettingsgraden, vil nettoforpliktelser pr. syrer kunne havne på 10 millioner kroner i gjennomsnitt.
Da vil regningen for Victor Normanns scenario bli 1.000 milliarder kroner.
SSB forteller at den mest sammenlignbare gruppen er irakere, som også er sammenligningsgrunnlaget i Danmark, jamfør HRS-artikkel lenket ovenfor. Irakere i Norge har en sysselsettingsgrad på 45 prosent, altså på omtrent samme nivå som syrerne før krigen (43 prosent). Med en sysselsetting på 43 prosent blir nettokostnadene havne over 6 millioner kroner per hode, skriver Finansavisen, altså til sammen 600 milliarder for Normans 100.000 syrere.
Nettavisen mener at hvis Stortinget vedtar å ta imot så mange, må de også si hvor pengene skal tas fra. Ved kostnader på 430 milliarder snakker vi åtte ganger mer enn samferdselsbudsjettet for 2015, fortsetter Nettavisen, som legger til ytterligere en anskueliggjøring av hva slags beløp det er snakk om: det tilsvarer all skatt på formue og inntekt de neste to årene.
For å gi et inntrykk av belastningen på velferdsstaten, kan regningen også sammenlignes med totale ytelser fra Folketrygden. Regningen for 100.000 syriske flyktninger vil koste vesentlig mer enn alle utbetalinger fra folketrygden på ett år.
Hvis Norge skal åpne grensene for en ubegrenset strøm av nye innvandrere med rett til norske sosiale ytelser, så vil velferdsordningene bryte sammen, avslutter Stavrum som mener at ledende politikere må forholde seg til de totale kostnadene ved permament syrisk innvandring og fortelle det norske folk i klartekst hvordan det skal finansieres.
Det er allerede 25,5 millioner arbeidsledige i Europa og nærmere 123 millioner befinner seg i risikosonen for fattigdom. Den siste gruppen har for øvrig økt svært raskt, fra 116 millioner i 2008 til 123 millioner i 2012. Nær alle innvandrergrupper fra Midtøsten og Afrika i Europa har en sysselsettingsgrad på enten litt over 50 prosent eller under – i Norge er sysselsettingen for innvandrere fra Midtøsten og afrikanske land hhv. 55,2 og 41,9 prosent ifølge SSB – så at disse skal bli økonomiske bidragsytere til staten innen overskuelig fremtid er lite sannsynlig. I tillegg går utviklingen feil vei, for sysselsettingsgraden blir lavere, ikke høyere. Avhengigheten av offentlige sosialytelser blir da også større, ikke mindre.
Det gjenspeiles blant annet i SSBs tall fra norske kommuner i 2012, der innvandrere nå utgjør 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Bruken av sosialhjelp går tilbake for den øvrige befolkningen, mens den øker for innvandrere og norskfødte med innvandrerbakgrunn. Tallet økte ifølge KOSTRA (Kommune-Stat-Rapportering) til 37 prosent i 2013. Dette tilsier at over 80 prosent av veksten i sosialhjelpen i perioden, en vekst på nærmere 540 millioner kroner, er kommet i innvandringsgruppen.
Tall fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) viser at bare en av fire asylsøkere får jobb etter avsluttet introduksjonskurs, som består av to års kursing i norsk og samfunnskunnskap. I dette tilfellet regnes arbeid som èn times lønnet arbeid eller mer. I statsbudsjettet for 2015 er det er satt av 8.4 milliarder til introduksjonsprogrammet med norskopplæring.
Også her går det feil vei: I 2007 kom 51 prosent i en eller annen form for arbeid etter avsluttet kurs, men andelen falt til 35 prosent i 2012. De siste tre årene er bare en av fire kommet i lønnet arbeid etter det såkalte prestisjeprogrammet, som gir deltagere rett til introduksjonsstønad på 176.000 kroner.
Skriften på veggen hva gjelder de økonomiske kostnadene ved innvandring fra Midtøsten og Afrika generelt er så tydelig at når innvandringsliberale ikke ser den, må det enten skyldes at de ikke vil se eller at de er inkompetente. Det er lett å si seg enig med Document.nos Christian Skaug at innvandringsliberale begynner å utvise likhetstrekk med en sekt.
Som Document-lesere vil vite, er denne troen blitt grundig tilbakevist av en rekke økonomer, ikke minst forfatteren, Weekly Standard-redaktøren og Financial Times-skribenten Christopher Caldwell.
Hvis innvandrerne skal hjelpe velferdsstaten, må de og deres etterkommere betale mer inn til velferdskassen enn de tar ut. De hverken jobber nok eller tjener nok til å gjøre det. Grunnlagsmateriale viser at innvandrere tar mer ut av velferden enn de betaler inn. I Nederland mottar for eksempel 40 prosent av innvandrerne en eller annen form for statlig bidrag. Ifølge Institute for the Future of Work betaler innfødte tyskere mellom 20 og 65 år mer i skatt enn de mottar av tjenester, mens tyrkerne bare gjør det mellom 28 og 57 års alder.
En av de mest forbausende statistikkene i europeisk innvandringshistorie, viser at mens antall utenlandske innbyggere i Tyskland steg jevnt og trutt fra 3 millioner til ca. 7,5 millioner mellom 1971 og år 2000, skjedde det ingen endring i antall sysselsatte utlendinger i arbeidsstyrken. Det stod bom fast på ca. 2 millioner personer. I 1973 var 65 prosent av innvandrerne til Tyskland i arbeidsstyrken; i 1983, altså ti år senere, var prosentandelen bare 38.
Men velferdsstatens sammenbrudd er bare èn side av saken og vi som bor i Norge lever tross alt godt nok som det er.
Legg til at FNs matvareprogram har måttet stanse nødhjelpen til nærmere 230.000 mennesker i flyktningeleire i Jordan og i Libanon hvor opptil 270.000 mennesker er avhengige av nødhjelp på grunn av pengemangel. Ifølge FN koster det 210 millioner NOK i uken å skaffe de millionene syrere som er på flukt i nabolandene de aller mest nødvendige matvarer.
Under halvparten av de nødvendige midlene er så langt kommet inn:
»Vi håber, at alle landes regeringer hører vores appeller og støtter os, så vi kan fortsætte med den basale indsats, nemlig at folk har adgang til mad«.
Under halvdelen af behovet er dækket
Samme opråb kommer fra Anders Ladekarl, generalsekretær i Dansk Røde Kors.
»Vi har behov for Marshall-hjælp i den størrelsesorden. Vi snakker programmer, der ligner det, man har hjulpet Grækenland med, for at det virkelig for alvor skal batte noget. Knap halvdelen af alt det, der er behov for af bare humanitær overlevelsesbistand, er ikke finansieret. Det kan Danmark ikke løse alene. Det handler om, at alle i verden snakker om nærområde, men ingen har for alvor taget konsekvensen af det,« siger han.
FN anslår at det i 2015 vil være behov for 24 milliarder kroner til nødhjelp i Syria, hvorav bare en tredjedel av beløpet hittil har kommet inn.
I tillegg kommer nærområdene Tyrkia, Egypt, Irak, Libanon og Jordan hvor mer enn fire millioner syrere har søkt tilflukt. Nødhjelp for 2015 her er anslått av FN til å beløpe seg til 37 milliarder kroner, men så langt i år er det bare kommet inn 40 prosent av det nødvendige beløpet.
Det ser kanskje ut som godhet og humanisme her hjemme i andedammen, men på denne bakgrunnen er de to smilende økonomenes forslag til disposisjoner og pengebruk regelrett perverse.