Jeg har fått noen reaksjoner på artikkelen der jeg påpeker at «de gode» mangler empati når de avfeier andres fremmedfrykt som irrasjonell og dermed noe de ikke behøver å ta hensyn til. Noen spør meg – bør vi ikke ha mer empati med flyktninger enn med dem som lever trygt og godt her i Norge? Med et slik spørsmål viser de at de forveksler sympati og empati.
På Wikipedia kan vi lese:
Det er viktig å skille mellom empati, å kunne forstå andres følelsesliv, og sympati, å ha en positiv innstilling eller holdning overfor en annen. Man kan ha en positiv innstilling til noen uten å kunne sette seg inn i dennes følelsesliv, og å motsatt kunne sette seg inn i andres følelsesliv uten å ha en positiv innstilling til den andre.
Jeg vil hevde at mange her i Norge har sympati for migrantene uten at den ledsages av den nødvendige empati. De tror at andre tenker og føler slik som de selv og blir forundret/skuffet når migrantene ikke oppfører seg i tråd med forventningene.
Å forstå andres følelsesliv er ikke lett, men har vi litt kunnskap om migrantenes bakgrunn, forstår vi bedre deres reaksjoner. Vi forstår også hvorfor det kan være vanskelig å integreres i et vestlig samfunn. Med en slik kunnskap kan vi også bli mer skeptiske til innvandringen, rett og slett fordi vi forstår hvor vanskelig det er for dem som kommer til Norge.
Vi hører at barnevernet (altfor ofte?) griper inn overfor familier med minoritetsbakgrunn. Når barnevernet finner grunn til dette, er det sjelden fordi foreldrene er «slemme». Noe av årsaken kan være at de har en annet målsetting for barneoppdragelsen enn det vi har i Norge.
I kollektivistisk orienterte kulturer skal barna bidra i familien og ta seg av foreldrene når de blir gamle. Når barna skal fylle en forhåndsdefinert rolle, er man opptatt av at barn skal lære, mens vi i Norge er er mest opptatt av at barna skal utvikle seg på egne premisser. (Se Karsten Hundeides bok «Barnas livsverden».)
I Norge skal barna oppdras til å fungere i et demokrati. I andre land preges barnas oppdragelse av at de skal fungere i et korrupt samfunn som gjerne er fylt av vold og aggresjon.
Barneoppdragelsen blir dermed ulik. I den norske Barnehageloven kan vi lese at barnehagen skal bygge på verdier som åndsfrihet, selvstendighet, tilgivelse, likeverd og solidaritet. Barna skal ha rett til medvirkning, og de skal møtes med tillit og respekt.
Vi tenker ofte at dette er universelle verdier, men slik er det ikke. Hvis vi ser på et kollektivistisk orienterte samfunn uten en fungerende ordensmakt, er det helt andre verdier som er viktige. Oppdragelsen er selvsagt ikke lik i alle familier, men noen fellestrekk vil det være. Her males det med en bred pensel:
Individet skal der underordnes familien, storfamilien/klan, og barna bør ikke bli for selvstendige. De skal videreføre tradisjonen og ta vare på foreldrene når de blir gamle. Oppdragelsen er gjerne preget av represalier og vold. Målet er ikke at barna skal utvikle et moralsk kompass. De skal lære seg å adlyde den som har størst autoritet.
Selvstendig tenkning kan derfor bli slått hardt ned på. Barna skal respektere de eldre, mens barna selv ikke blir respektert. De er uferdige voksne som skal adlyde, ofte under trusler om straff.
Barna kan ikke opponere mot de voksne, og deres stemme blir sjelden hørt. Oppdragelsen sikter ikke på å forberede dem til å fungere i et demokrati, men i et samfunn der staten og politiet (i den grad dette finnes) sees på som en fiende.
Jenter skal opplæres til å adlyde mannen. For å videreføre det komplementære kjønnsrollemønsteret, må jenter og gutter få ulik oppdragelse. Gutter får mye frihet og lite grensesetting i tidlig barndom, mens jenter oppdras til å bli lydige og underdanige.
Aggresjon og mistro blir sett på som noe positivt, da det er viktig å kunne forsvare familiens ære. Uten en fungerende ordensmakt må mennene i familien ha evne og vilje til å forsvare familien.
Mellom voksne og barn er det en respektbarriere. Voksne leker ikke med barn, leser ikke for dem og snakker bare til dem, ikke med dem. Barna lærer språket ved å lytte til de voksnes samtale, og de har som regel mange barn de kan leke og prate med. Språkinnlæringen og annen opplæring skjer automatisk.
Som vi forstår er denne oppdragelsen funksjonell i kollektivistiske orienterte samfunn uten en godt fungerende stat. Oppdragelsen sikter mot å gjøre barna best mulig skikket til å gå inn i roller i det samfunnet der de bor.
Når de flytter til Norge, må barneoppdragelsen endres dramatisk. Nå må barna aktivt stimuleres, for her er det ingen storfamilie som gir de nødvendige impulser. I Norge er det viktig at foreldre og barn inngår i et godt samspill, noe som virker fremmed på mange. Vi har som mål at barna skal bli selvstendig tenkende individer som kan argumentere og debattere. Vi sikter mot at de skal være selvregulerende, og ikke være avhengig av ytre styring.
Den norske barneoppdragelsen kan være vesensforskjellig fra den oppdragelsen mange innvandrere praktiserer. Barnevernet vil i mange tilfeller bruke betegnelsen «omsorgssvikt». Dette gjelder spesielt når det er dårlig samspill mellom foreldre og barn og når det brukes vold i barneoppdragelsen.
Alle vi som er foreldre, vet hvor vanskelig barneoppdragelse kan være. Slik vi selv ble oppdratt, vil vi gjerne oppdra våre barn. Har vi selv møtt dårlig grensesetting som barn, har vi vanskelig for å sette grenser for våre egne barn selv om vi vet at det er nødvendig. Vi viderefører ofte det vi selv har erfart, både på godt og vondt.
Kan vi da forvente at innvandrerne til Norge skal klare å endre på sitt oppdragelsesmønster?
Til det vil mange svare nei. Vi kan iallfall ikke forvente at det skjer automatisk, og skal de klare det, må de få tett oppfølging. Vi kan ikke tillate at barna får en oppdragelse som forbereder dem på et helt annet samfunn enn det norske. Da får vi nye generasjoner som ikke klarer å tilpasse seg.
Innvandrere og flyktninger må ikke bare få kurs i norsk og samfunnsfag. Vel så viktig er det å gjøre dem kjent med norsk barneoppdragelse. De må tilbys kurs og tett oppfølging, men spørsmålet er om det vil være nok? Spørsmålet er også om de vil ønske dette.
Jo mer kunnskap jeg får og jo mer empati jeg utvikler, desto mer forstår jeg at «det flerkulturelle prosjektet» er enormt krevende. Jeg beundrer dem som har klart overgangen til et demokratisk, individualistisk orientert samfunn. De skal vi heller ikke glemme, og jeg håper virkelig at de kan bli gode rollemodeller for nykommerne.
For interesserte: Skjematisk oppstilling av kollektivistiske vs individualistiske kulturer.