Det er 10 år siden danske Jyllands-Posten publiserte karikaturtegningene av profeten. Eller i alle fall det mange mente var profeten. Karikaturene representerer et vendepunkt for ytringsfriheten i Danmark og Norge.
Mahmoud Farahmand
Ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerett, og en forutsetning for et fungerende demokrati. Karikaturkrisen viste at ytringsfriheten er under et voldsomt angrep fra autoritære krefter, internasjonalt og i våre vestlige samfunn. Truslene om vold er i høyeste grad reelle. Det viser massakrene i Charlie Hebdos redaksjonslokaler, og det dødelige angrepet i København tidligere i år.
Effekten ser jeg rundt meg hver dag. Også jeg driver selvsensur for ikke å fornærme ytterliggående krefter i samfunnet. Pennen er (igjen) i ferd med å bli svakere enn sverdet.
Jeg tenker tilbake på situasjonen for 10 år siden da jeg bodde i Egypt, og husker godt at mine egyptiske venner nektet å handle på Danish Bakery (det danske bakeriet) i bydelen Mohandesin i Kairo. Det var opphetede diskusjoner på «baren» Hurriya (frihet) ikke så langt unna Tharir plassen. Det gikk hett for seg til tider, men alle var venner når ølene var konsumert og fuglefrøene spist. Kairo, som har en helt spesiell atmosfære, hadde om mulig litt mer spenning i luften i disse dagene, ukene og månedene.
Den egyptiske avisen Al-Ahram (Pyramidene), som har et regionalt nedslagsfelt, hadde publiserte en faksimile av tegningene, uten at det ble oppstyr. Det var ikke før en mullah tok dette opp i en av sine fredagsbønner at stemmingen «tok seg opp». Det var denne imamen som var «the fire starter», og ikke publiseringen av tegningene i Al-Ahram. Denne provokatøren skapte en kraftig skillelinje mellom kulturer og folk, kanskje uten å være helt klar over hva han gjorde.
Det som denne mullahen ikke tok innover seg i sin heller mangelfulle analyse, er at Allahs profet Muhammed var et menneske. Muhammed levde et liv på linje med alle andre mennesker inntil han fikk sin åpenbaring. Det er viktig å understreke at han fortsatt var et vanlig dødelig menneske etter åpenbaringen. Dette reflekteres i trosbekjennelsen, en av Islams fem søyler, som lyder slik:
Det finnes ingen annen Allah enn Allah, og Muhammed er hans budbringer (la illaha illa allah Muhammaf Rasul Allah)
Merk at Muhammed «kun» er en profet, altså en budbringer. Muhammed er ikke en del av det gudommelige, slik som Jesus er i Kristendommen. I Islam er det nemlig et klart skille mellom Allah og resten. Allah er enestående og ufeilbarlig. Men Muhammed var aldri ufeilbarlig, hverken før eller etter at han ble Allahs budbringer. I islam er det blasfemisk å gjøre de dødelige til guddommelige skikkelser. Blasfemi blir hardt straffet i islam, straffen utdeles gjerne med pisk, stein eller galgen.
Det faktum at Muhammed skal benevnes med respekt er et valg konservative muslimer selv har tatt, men det medfører ikke at alle andre skal gjøre det samme. Det at mediene velger å karikere historiske personer er godt innenfor ytringsfrihetens grenser. Hvordan ville det ha vært om man ikke kunne karikert Pol Pot, Mao, Hitler, Stalin, Khomeini, Putin eller Nord-Koreas Kim’er?
Det er jo nettopp denne type ledere som ønsker å kneble friheten. Skal vi ha blanke avissider fordi konservative og ytterliggående muslimer ikke tåler å se karikatur av et dødelig og feilbarlig menneske? Er vi muslimer en så sart gruppe at vi må kneble alle andre rundt oss for å kunne leve et godt liv selv? Eller fremstiller man budbringeren som en av de overnevnte despotene?
Da karikaturkrisen brøt ut for 10 år siden, noen måneder etter at Jyllands-Postens publisering, gjemte det norske statsapparatet og journalistene seg i en kjeller, låste døren og kastet en redaktør til ulvene.
Det er de samme lederne og journalistene som tar ordet «men» i munnen etter å ha forsvaret ytringsfriheten. De burde vite bedre, og helst fylle munnen med såpe.
Disse stabslederne som aldri har følt på kroppen hvordan det er å bli ordentlig kneblet ved trusler av vold burde støtte de som tar opp denne kampen.