Redaktøren for magasinet Spiked! Brendan O’Neill følger nøye med på utbredelsen og utvidelsen av studentpolitikken «No platform» på vestlige universiteter. No platform-politikken var opprinnelig et regelverk for å hindre høyreekstremister og andre på samfunnets ytterfløyer å få en talerstol på universitetene, men er nå blitt utvidet til å omfatte nær sagt alle hvis synspunkter ikke passer inn i en til enhver tid fremherskende gruppetenking.
Studentforeningene søker stadig å skape universitetsområder om til såkalt «sikre soner», angivelig for at ingen skal måtte høre på eller se noe som utfordrer dem eller får dem til å føle seg «ukomfortable». De insisterer derfor blant annet på at nettartikler bør utstyres med popup-advarsler, i tilfelle noen kan krenkes av artikkelens innhold. Andre eksempler er at over 30 universiteter har forbudt Robin Thicke’s utskjelte, men populære låt «Blurred Lines». Ved Balliol College i Oxford rettferdiggjorde studentrepresentanter forbudet som en måte å «prioriterte våre studenters velbefinnende».
– Studenters helse kan tydeligvis ta skade av en tre minutter lang popsang, kommenterte O’Neill tørt.
I tillegg har over 30 studentforeninger forbudt avisen the Sun – på bakgrunn av at Side tre-piken kan gjøre alle pre-voldtektsforbryterne til virkelige voldtektsforbrytere. Studentforeningen ved University College London har forbudt Nietzsche Society, en studentklubb som fremmer studier av livet, innflytelsen og arbeidet til den tyske filosofen Friedrich Nietzsche, på bakgrunn av at klubbens eksistens var en trussel mot UCLs studenters sikkerhet.
Brendan O’Neill
O’Neill har tatt for seg det ene graverende eksempelet fra det som i utgangspunktet skal være frie institusjoner for kritisk tenking etter det andre. Et av dem er den avlyste universitetsdebatten om abort på Christ Church i Oxford mellom The Telegraph-kommentator Tim Stanley og ham selv. – Dagens studenter kjemper ikke for ytringsfrihet, men for retten til å føle seg komfortable, kommenterte O’Neill kort etter avlysningen og påpekte den fremherskende konformismen og gruppetenkingen i studentbevegelsen.
Men er ikke dette bare et problem for studentene ved universitetet? Nei, mener O`Neill, som advarer om konsekvensene for resten av samfunnet:
– En dag vil disse Stepford-studentene, med deres lyst til å forby, deres krig mot fornærmende sjargong og skremmende snakk om pre-kriminalitet, styre landet. Og da vil det ikke bare bli de av oss som fra tid til annen har grunn til å oppsøke et universitet som får lide for deres døde dogmer.
Tidligere denne måneden deltok han i en debatt på Trinity College i Dublin om retten til å krenke og gjorde nok en foruroligende observasjon: Der de trendy, liberale studentene fra middelklassen buet på O’Neill fordi han argumenterte for at det er feil å forby popsanger på et universitet, ble motdebattanten Asghar Bukhari applaudert da han utla redaksjonen i Charlie Hebdo som den skyldige part og gjerningsmennene som ofre.
– Mannen avleverte det nærmeste en rettferdiggjøring av massakren på Charlie Hebdo jeg har hørt hittil, konstaterer O’Neill.
Og da O’Neill protesterte, avfeide den muslimske motdebattanten ham som rasist – og høstet applaus fra det samme publikummet.
Trinity College Dublin.
– De som forsvarer politisk korrekthet hevder at de bare er vennlige; at det bare dreier seg om institusjonalisert høflighet. Men på Trinity så jeg hvor dagens intoleranse mot fornærmelser og besettelse av å beskytte minoriteter fra vanskelige temaer kan lede: til et anerkjennende nikk når noen antyder at det er forståelig når stakkars, offergjorte muslimer myrder de som har fornærmet dem, skriver han.
It was as part of a debate on the right to offend. I was on the side of people having the right to say whatever the hell they want, no matter whose panties it bunches. The man on the other side who implied that Charlie Hebdo got what it deserved, and that the right to offend is a poisonous, dangerous notion, was one Asghar Bukhari of the Muslim Public Affairs Committee.
Bukhari defamed Charlie Hebdo as racist, the same dim-witted claim made by every Charliephobe who has clearly never seen an issue of this magazine that rails against the far right and prejudiced politicians.
He then offered us a potted history of French imperialism and brutality in Algeria. Why? As an explanation for why the murderers of Charlie Hebdo’s staff — who were of Algerian descent — did what they did.
There was a political context to their actions, he suggested, but the media ignored it in favour of depicting the killers as ‘brown savages’. Every time Bukhari mentioned Charlie Hebdo, he did so through gritted teeth, with a palpable sense of contempt; he spoke of Charlie Hebdo in the same breath as ‘white supremacism’. In contrast, he talked about the killers with what sounded a lot like sympathy, presenting them as the aggrieved products of French militarism in Algeria.
In his warped worldview, it’s almost as if Charlie Hebdo were the guilty party, a foul committer of Islamophobic speech crimes, and the killers were the victims — victims of history, victims of France, victims of prejudice, driven by political anger. The murdered are the oppressors; the murderers the victims. Real through-the-looking-glass stuff.
O’Neill ble sint, reiste seg og spurte om Bukhari virkelig mente å unnskylde eller til og med rettferdiggjøre massemord. Da Bukhari ikke tok poenget, sa O’Neill rett ut at det han hadde gjort var å unnskylde mord. Bukhari svarte med å anklage O’Neill for rasisme og antydet at han – som resten av media – behandler muslimer som «brune villmenn».
Because of course, if you ask a difficult question of a Muslim in the public eye who is talking a colossal amount of rubbish then you must secretly hate all Muslims. What a cheap, reactionary shot: shut down criticism by playing the racism card.
Also, can we ponder the eye-swivelling irony of my being accused of racism by a man who once sent money to Holocaust denier and anti-Semite David Irving? In 2006, Bukhari sent £60 to Irving as part of his ‘fight for the Truth’. He encouraged Irving to continue to ‘expose certain falsehoods perpetrated by the Jews’. Yeah, sorry, I’m not taking lectures about racism from a man who funded Jew-hatred.
Men det mest bekymringsfulle med Bukharis kommentarer til Charlie Hebdo-massakren var publikums respons, fortsetter O’Neill. En ting er at Bukhari er fra organisasjonen Muslim Public Affairs Committee (MPACUK), som som så mange «muslimske organisasjoner» ubedt har utnevnt seg selv til talspersoner for hele det muslimske miljøet og skaffer seg moralsk autoritet ved å hevde at de snakker på vegne av en beleiret minoritet.
So they’re inexorably drawn towards ratcheting up the victim narrative, to trawling for more and more examples of slights against Muslims, to treating as ‘Islamophobia’ everything from a scurrilous cartoon that mocks Muhammad (not ordinary Muslims) to a newspaper article that describes Osama bin Laden as an ‘Islamic terrorist’ (seriously). Because victimology is their fuel; it sustains their outfits and boosts their standing in public life. There’s a logic — a perverse logic — to their hysterical claims about widespread Muslim-hate.
Publikum var imidlertid ikke del av dette. De var unge, hovedsakelig venstreorienterte, kule og smertefullt politisk korrekte. Og likevel jublet en betydelig del av dem for Bukharis forklaring på Charlie Hebdos morderes handlinger og applauderte antydningene om at O’Neills spørsmål måtte være motivert av rasisme.
Det samme publikummet hadde ropt «skam deg, skam deg» da O’Neill argumenterte for at Robin Thicke’s opolåt ‘Blurred Lines’ ikke bør forbys på universitetsområder. – Samtidig lyttet de intenst med milde, forstående og patroniserende liberale smil om munnen mens Bukhari antydet at Charlie Hebdo brakte massakren over seg selv.
– Så skrudd har kulturen på vestlige universiteter blitt: Jeg ble buet ut for antyde at vi ikke bør forby popsanger; Bukhari ble bejublet for antyde at journalister som håner Muhammed ikke må bli overrasket hvis noen skyter hodet av dem, fortsetter O’Neill.
Han mener tildragelsen ga et glimt inn i den politiske korrekthetens umenneskelighet:
It provided a glimpse into the inhumanity of political correctness. The PC gang always claim they’re just being nice; it’s just ‘institutionalised politeness’, they say. Yet at Trinity last night I saw where today’s intolerance of offence and obsession with Safe Spacing minorities from difficult ideas can lead: to an agreeable nod of the head when it is suggested that it’s understandable when poor, victimised Muslims murder those who offended them.
– Nei, det er svært lite sannsynlig at en politisk korrekt student ved et prestisjefylt universitet som Trinity vil drepe deg for å ha fornærmet noen, mener O’Neill og avslutter:
– Men hvis noen andre gjør det, vil de ikke bli rasende eller opprørt. De vil mene at du ba om det. Vennlig? Høflig? Please. Politisk korrekthet er morderisk.
Spectator: Why are students now cheering about the massacre at Charlie Hebdo?
Brendan O’Neills debattinnlegg på Trinity kan leses her