Rita Karlsen, HRS
Det var i går at den ferske statsråden besøkte Vestfold Røde Kors for å snakke om vold mot kvinner med innvandrerbakgrunn og hva som kan gjøres for å bekjempe den.
Barne- og likestillingsminister Ramin-Osmundsen (Ap) mener at den høye andelen av innvandrerkvinner på krisesentrene også kan sees på som positivt:
Den positive siden av det er at kvinnene ikke lenger finner seg i volden. De sier at nok er nok, og søker til et krisesenter, sier Ramin-Osmundsen til Tønsbergs Blad.no
Kanskje Ramin-Osmundsen har et poeng, men vel så viktig kan det være at det blir stadig flere kvinner i Norge med innvandrerbakgrunn, og andelen i seg selv kan gjøre utslag. Mer urovekkende er det at Ramin-Osmundsen finner det ”minst like oppsiktsvekkende” at etniske norske menn utøver vold mot sin innvandrede ektefelle.
To tredjedeler av volden mot innvandrerkvinner blir begått av menn som selv er innvandrere. Men minst like oppsiktsvekkende er det at en tredjedel av voldsutøverne er etnisk norske menn, som har vokst opp i et demokratisk land hvor det ikke har vært krig på over 60 år, med høyt utdanningsnivå og høy økonomisk vekst, sier Ramin-Osmundsen.
Hvorfor noen utøver vold mot de som er mer sårbare enn en selv, er ikke et spørsmål av ny dato. Ei heller kan Ramin-Osmundsen ha vært så langt fra det politiske regelverket, jf. hennes tid i UDI, at hun ikke har fått med seg at Norge har en familiegjenforeningspolitikk som ikke taler de sårbares sak. Hva gjelder norske menns utnyttelse – og utbytting – av kvinner fra typisk fattige land, har dette vært en problematikk som har vært reist mange ganger, ikke minst fra HRS. Men det er liten politisk vilje til å gripe fatt i problemene ved å endre regelverket slik at det begrenser menns muligheter for slik utnytting og utbytting. En mann kan hente – og forkaste – så mange kvinner han måtte ønske eller klarer i løpet av et liv. HRS har blant annet foreslått at menn som straffes for ha utøvd vold mot kvinner (og barn) mister retten, eller gis en karantenetid, for å kunne hente ny ektefelle til landet. Men en slik begrensing i rettigheter tør ikke våre politikere å innføre. Da vil de heller informere kvinner som kommer til landet som brud om at hennes tilkomne mann har vært straffet for vold mot kvinner og/eller barn (inkludert incestdommer). Det samme har vært prøvd i Sverige, uten resultat. Kvinner som har reell mulighet til opphold i Vesten har neppe råd til annet enn å ta sjansen. Flere av disse kan også bære byrden med å skulle forsørge en rekke familiemedlemmer i opprinnelseslandet. En annen variant norske myndigheter forsøker er å gi kvinner rett til opphold på selvstendig grunnlag hvis de er utsatt for vold. Hvilken gulrot dette er for menneskehandel synes ikke norske politikere å ta inn over seg. Kvinner kan regelrett fristes til prostitusjon under dekke av at eventuell vold kan gi henne opphold i Norge. Og for en kvinne der opphold i Norge er den eneste motivasjonen til å ha innledet et forhold til norsk mann, vil neppe veien til et krisesenter være lang.
Så kan selvsagt Ramin-Osmundsen forsøke å sette fokus på mannen i likestillingsdebatten, det vil i så fall ikke være noe oppsiktsvekkende tiltak. Men det vil selvsagt bidra til å ta oppmerksomheten bort fra Norges familiegjenforeningspolitikk.
Da er det langt lettere å være enig med Ramin-Osmundsen i at innvandrerkvinners stilling må styrkes:
Mange innvandrerkvinner har et svakt nettverk i Norge, har ofte dårlige norskkunnskaper, svak jobbtilknytning, har ofte ansvar for små barn hjemme og har dårlig økonomi. Dermed blir det også vanskelig å vite hvor du skal henvende deg hvis du trenger hjelp, mener statsråden, som også innrømmet at kvinner uten oppholdstillatelse er sårbare fordi de mangler mange rettigheter til tilbud.
Ja, mange innvandrerkvinner har svakt nettverk. Spørsmålet er hvorfor. Ja, mange innvandrerkvinner har svak jobbtilknytning. Spørsmålet er hvorfor. Ja, mange innvandrerkvinner behersker ikke norsk. Spørsmålet er hvorfor. At mange innvandrerkvinner har ansvaret for små barn, og at de ikke har dem i barnehage, handler mye om kontantstøtteordningen. Hva mener Ramin-Osmundsen om den? Hvorvidt mange innvandrerkvinner har svak økonomi, er en påstand jeg ikke umiddelbart kjøper. All den tid vi er kjent med at store summer sendes ut av landet og at innvandrergrupper prioriterer å bygge seg opp formue i opprinnelseslandet, som ikke tas med i Norges levekårsundersøkelser, så er jeg slett ikke sikker på at vi har oversikt nok over dette til å kunne fastslå at mange har dårlig økonomi. Derimot kan en spørre om i hvilken grad en del kvinner med innvandrerbakgrunn faktisk har reell innflytelse over familiens økonomi.
Ramin-Osmundsen må gjerne ønske å styrke innvandrerkvinners stilling, men da må hun også gripe fatt i problemene. Og det vil hun neppe tørre å gjøre. – Et politisk minefelt, sier Ramin-Osmundsen. Og én ting er at Ramin-Osmundsen er fersk statsråd, men hun er også fersk politiker. Derfor gjør hun som mange politikere gjør – skyver jobben over til det frivillige organisasjons-Norge:
Regjeringen vil ha økt fokus på de frivillige organisasjonenes arbeid. Vi er også i ferd med å utrede botilbud for kvinner som er ofre for menneskehandel, og jobber med å lovfeste krisesentertilbudet.
Det ligner på å betale seg fri. Men når noen spør om hva som er resultatene av pengene en har brukt på integreringsarbeidet, så er gjerne standardsvaret noe slik som at ”Norge fungerer godt som et flerkulturelt samfunn”.
Imens fylles krisesentrene opp av stadig flere kvinner med innvandrerbakgrunn. Uten politisk grunn?