I vår tid er det en menneskelig høyrisikosport å kritisere islam, dertil ved kun å peke på åpenbare fakta. Når man blar tilbake i vår historie, kan man få hakeslepp og det som mer er over hva tidligere store tenkere mente og uttalte om islam, dens stifter Muhammed og koranen. Sistnevnte av opplysningstidens fremst, Voltaire, omtalt som en «grøsser».
Opplysningens far, Voltaire.
Vi lever i en tid der politisk lederskap kappes om å hylle islam som fredens religion, på alle måter også en religion som er et offer for kapring av sjeler som har misforstått ethvert budskap i Muhammed og Allahs lære. Jeg skal ikke nevne dem her og nå. De har fått sin plass i boken min som kommer neste uke, Islam. Den 11. landeplage. Jeg skal gi et par smakebiter på hva som er sagt fra godt hold om islam.
Vi kan begynne med filosofen og teologen med nærmest uovertruffen innflytelse på vår kulturs utvikling mot fornuftsbasert modernitet, Thomas Aquinas (1225 – 1274). Aquinas æreskjelte Muhammed som en person ”ingen vis mann” trodde på, og som ”perverterte nesten alle vitnesbyrdene i det gamle og nye testamentet ved å gjøre dem til sine egne verk, noe som kan bevitnes av enhver som studerer loven hans. Det var derfor en skarp avgjørelse fra Muhammeds side å forby tilhengerne sine å lese det gamle og nye testamentet, da disse bøkene avdekker falskneriet”.
I samme tidsperiode skrev den italienske dikteren Dante (1265 – 1321) et av verdenslitteraturens mest betydningsfulle verk, Den guddommelige komedien. Dante plasserer likegodt Muhammed i helvete med innvollene dinglende mellom benene.
Skottland huset i sin tid en av de viktigste stemmene i vestlig filosofi og landets opplysningstid. Da snakker vi om David Hume (1711 – 1776). Hume postulerte at ved å ta Muhammeds ”fortellerstemme” på alvor, vil vi finne ut at Muhammed ”gir ros” når det handler om ”tilfeller av svik, umenneskelighet, grusomhet, hevn og fordommer, noe som er helt uforenelig med et sivilisert samfunn. Ingen klar regel om rettferd synes å være ivaretatt, og hver eneste handling får skylden eller prises ut fra om den er gunstig eller sårende for de sanne troende”.
USAs sjette president, John Quincy Adams (1767 – 1848) noterte seg følgende: Muhammed ”erklærte” en ”utryddende krig mot resten av menneskeheten som en del av religionen sin. Koranens bud er evigvarende krig mot alle som fornekter at Muhammed er Guds profet”. Adams karakteriserte Muhammed som en ”fanatisk og uredelig ånd av en bedrager”, som spredde ”ødeleggelse og villfarelse over en omfattende del av jorden”. At Muhammed erklærte seg som profet, mente Adams var en ”dumdristig løgn”. Muhammed ”tilpasset” islam for å oppnå ”seksuell tilfredsstillelse”. Han ”forgiftet kildene til menneskelig lykke”, ved å innføre ”nedverdigende tilstander for det kvinnelige kjønnet og tillatelsen til polygami. … HOVEDBUDSKAPET I HANS DOKTRINE VAR VOLD OG LYST. Å OPPHØYE DET BRUTALE OVER DEN SPIRITUELLE DELEN AV MENNESKETS NATUR.” (Dette er Adams egne store bokstaver.) Så lenge ”de nådeløse og utsvevende dogmene” til ”den falske profeten” motiverer ”menneskelig handling”, ”kan det aldri bli fred på jord og velvilje mot menneskene”. Med henvisning til kriger mellom vestlige og arabiske styrker, sier Adams, at ”avtaler” (om fred og våpenhvile) ”ble brutt før de rakk å bli satt ut i live”.
Den innflytelsesrike tyske filosofen Arthur Schopenhauer (1788 – 1860), sier følgende om koranen: ”denne elendige boken var nok til å starte en verdensreligion for å tilfredsstille utallige millioner av menneskers metafysiske behov i tolv århundre, den ble grunnlaget for deres moral og en bemerkelsesverdig forakt for døden, og den inspirerte dem også til blodige kriger og de mest omfattende erobringene. I denne boken finner vi den tristeste og fattigste form for teisme (oppfatning om at det finnes én Gud som eksisterer uavhengig av verden, min anm.). Mye kan ha gått tapt i oversettelsen, men jeg har ikke vært i stand til å oppdage en eneste idé av verdi i den”.
Den franske politiske tenkeren og historikeren Alexis de Tocqueville (1805 – 1859), som selv har skrevet seg inn i historien grunnet sine fremragende analyser, forteller at han studerte Koranen grundig. Studiene ga han ”en overbevisning om at det i det store og hele har vært få religioner i verden så dødelige for mennesket som den til Muhammed. Så vidt jeg kan se, er dette den viktigste årsaken til den synlige dekadansen i den muslimske verden, og selv om den (islam) er mindre absurd enn gammel polyteisme (dyrkelse av flere guder, min anm.), er dens sosiale og politiske tendenser etter min mening mer å frykte, og derfor ser jeg den heller som en form for dekadanse enn en form for fremskritt i forhold til hedenskap i seg selv.
Muhammed hevdet å komme fra himmelen, og han har satt inn i Koranen ikke bare religiøse doktriner, men politiske leveregler, sivile og strafferettslige lover, og teorier om vitenskap. Evangeliet derimot, snakker bare om de generelle relasjonene mellom menneskene og Gud og seg imellom, utover dette innprentes eller pålegges man ingen tro”. Tocquville mente derfor at islam ”aldri vil dominere lenge i en kultivert og demokratisk tidsepoke”.
Muhammed-biografen, skotten Sir William Muir (1819 – 1905), var arabist og islamsk lærd. Muir konkluderte blant annet slik i boken Life of Mahomet: ”Polygami, skilsmisse og slaveri rammer røttene til den offentlige moralen, forgifter det hjemlige livet, og skaper uorden i samfunnet; mens sløret fjerner det kvinnelige kjønnet fra en rettferdig posisjon og innflytelse i verden. … Tankefrihet og personlig vurdering er knust og tilintetgjort. Toleranse er ukjent, og muligheten for frie og liberale institusjoner er utelukket.” Om Muhammed og Koranen konkluderte Muir slik i samme bok: ”Muhammeds sverd og Koranen er de mest halsstarrige fiender av sivilisasjonen, frihet og sannhet som verden til nå har sett.”
Den franske forfatteren, essayisten og historikeren Louis Bartrand (1866 – 1941), konkluderte på sin måte slik: ”Arabere har aldri funnet opp noe annet enn islam … de har overhodet ikke bidratt til den gamle arven til den gresklatinske sivilisasjonen”.
Den britiske filosofen, matematikeren, historikeren, sosialisten og pasifisten, Bertrand Russel (1872 – 1970), regnes som en av grunnleggerne av analytisk filosofi. Russel så betydelig likskap mellom bolsjevismen og islam: ”Bolsjevismen kombinerer trekkene til den franske revolusjonen med det som preget fremveksten av islam. … De som aksepterer bolsjevismen blir ugjennomtrengelige for vitenskapelig bevis og begår intellektuelt selvmord. Selv om alle læresetningene til bolsjevismen var sanne, ville dette fortsatt vært tilfelle, siden ingen objektiv undersøkelse av dem tolereres. … Blant religioner er muhammedanismen å regne som bolsjevismen, heller enn kristendommen og buddhismen. Kristendommen og buddhismen er primært personlige religioner, med mytiske doktriner og en forkjærlighet for ettertanke. Muhammedanismen og bolsjevismen er praktiske, sosiale, kjødelige, opptatt av å vinne verdensherredømmet. … Araberne, selv om de erobret en stor del av verden i navnet til en ny religion, var ikke en særlig religiøs rase; motivet for deres erobringer var plyndring og rikdom heller enn religion,” skrev Russel, som understreket at ”i moderne politikk” defineres dette som ”imperialisme”.
Flere sitater fra storheter følger i boken. Hvorfor kan vi ikke snakke fra levra og hjernen i dag? Fordi trusler og vold virker, tror jeg. Det er én årsak.