Så trodde vi at Regjeringen og Stortinget var i konsentrert arbeidsmodus med å finne løsninger på det som selv politikerne ikke lenger legitimt kan kalle en «ekstraordinær situasjon», men det som er en krise. Noe av det påtakelige med en krise er at den krever raske løsninger. Dér er tydeligvis ikke vårt politiske lederskap enda.
Jo da, vi har i løpet av den siste uken sett en statsminister i et nytt gir. Solberg kom tilbake forrige helg fra sin «erfaringsreise» i flyktningeleire i Jordan og Libanon som høy og mørk. Nå skulle det tydeligvis handles. Tilleggsnummeret var presentert (30.10) og alle med litt forståelse for tall skjønte at regningen for asylkrisa var alvorlig underkommunisert. Det overrasker ingen som jobber i dette feltet, her er normen at kostnader med innvandring skal forties og fordreies til det integreringsmessig spiselige.
Både Høyre og Fremskrittspartiet på Stortinget inviterte så de øvrige partiene til møte. Nå skulle samtlige partier samles for å vise sin handlekraft. Eller noe sånt. Møtet ble avholdt påfølgende mandag (2.11) uten at noe visste hvilket møte det var. Det skjedde da heller ingenting. Bortsett fra at FrP på inn- og utpust fortalte at de ikke var interessert i noe «bredt forlik», her gjaldt kun innstramninger for å få ned antallet asylankomster, mens de øvrige partiene, kanskje unntatt Høyre, like ivrig etterlyste et slikt forlik. Selvsagt. For her vil alle partier ha sin signatur på tiltakene.
Påfølgende onsdag (4.11) behandlet FrPs stortingsgruppe innstramningsforslagene, og igjen ble det kommunisert at bredt forlik ikke er viktig. Siv Jensen konkluderte med at «det er helt underordnet hvor mange som er med. Det vi ønsker er en tilslutning til en innstramming i asyl- og innvandringspolitikken, og det haster,» sa hun.
Så ble det dørgende stille. Arbeiderpartiet og flere klagde på at viktig tid gikk til spille, og minnet oss alle om hvor viktig det er å få innstramninger på plass. Selv fra KrF og Venstre ble det etterlyst innstramninger. Først påfølgende mandag (9.11) presenterte Høyre og FrP sine innstramningsforslag, under det som nok mange oppfattet som «take it or leave it».
Flere av forslagene krevde lovendringer og statsministeren lovet en rask utarbeidet proposisjon og en like rask (ekstraordinær) saksbehandling, noe de øvrige partiene godkjente. Prop 16 L ble lagt på bordet sist fredag (13.11) og behandlet i Stortinget i går (16.11).
Som kjent rammet terroren igjen i Paris i helga. Det påvirket også rammene rundt Stortingets behandling av innstramningsforslagene i utlendingsloven. Stortingspresidenten åpnet med:
Helgens terrorhandlinger i Frankrike er et angrep på oss alle. Uskyldige og forsvarsløse mennesker ble drept mens de utfoldet livsglede midt i det vi kjenner som gledens og kjærlighetens by, Paris.
Det demokratiske Europa sprang ut av den franske revolusjonen. Terrorhandlingene i Paris rammer vår felles demokratiske arv og grunnleggende verdier i vårt samfunn.
Så skulle en tro at nettopp de tragiske terrorangrepene kunne bli nok en vekker slik at tiltak raskt ble iverksatt. Men igjen tyder mye på at vi er for optimistiske på vegne av vårt politiske lederskap.
Fra innstramning til integrering via forlik og kompromisser
Det som mange har oppfattet som et kompromissløst FrP og kanskje et handlingsorientert Høyre, der innstramninger var det eneste viktige, er tonen nå langt mer dempet. Ap, som også har hevdet at innstramninger er det viktigste nå, har tydeligvis ført en dobbeltkommunikasjon. «Noen har snakket sammen» og dermed ble innstramningsforslagene utvannet i går. Den foreslåtte lovendringen blir midlertidig (til 1.1.2018) med Aps velsignelse, og det skal foretas en evaluering etter to år. Nettopp denne midlertidigheten kan få en avgjørende signaleffekt. Hvis vi ikke selv tror på innstramningene, gjør nok ikke potensielle asylsøkere det heller.
Men kanskje enda viktigere: Ifølge Vårt Land krever sentrumspartiene at en ny avtale om asylpolitikken «også må handle om hva slags hverdagsliv asylsøkere skal ha: Penger til kommunene som bosetter dem, rammer for norskundervisning og mulige aktiviteter som kan integrere dem.»
– Vi skal klare å finne frem til noe. Nå har vi fått «hjemmelekse» og så møtes vi igjen i morgen, sa Trine Skei Grande etter møtet som ble avviklet mandag ettermiddag.
Talsmann for Miljøpartiet De Grønne, Rasmus Hansson, bekreftet overfor pressen at det jobbet med et felles dokument for alle partier. Også det mest regjeringskritiske partiet – SV – er med på kompromissforsøket.
Innstramningsforslagene, som dertil bare hadde rom for ytterligere innstramninger, handler altså nå også om integrering – og det jobbes med et felles dokument for alle partier. Er det noe en vet om kompromisser, fra SV til FrP, så er det at det betyr en ytterligere utvanning. Og at tiden går. Til dette vil jeg minne om at det allerede er bebudet en integreringsmelding til våren. Regjeringen burde avvise alle slike diskusjoner nå, og de øvrige partiene burde innse at det ikke er riktig tid å blande disse prosessene.
Fortsetter denne prosessen slik som den stevner nå, kan vi se frem til en kanossagang i forhandlingsrunder, debatter og vedtak på enkeltforslag, økt frustrasjon og mer politisk spill – der ikke minst småpartiene skal markere seg.
Er det virkelig dette Regjeringen tilbyr oss midt i en krise? Det kan ikke kalles handlekraft.
Skal statsminister Erna Solberg (H) la KrF, Venstre og opposisjonen styre?