Lily Bandehy
Dette skrev Usman Rana i sin «glimrende» kronikk i Aftenposten.
«For det første er Paris-terroren ikke et uttrykk for en sivilisasjonskamp mellom islam og Vesten, for det andre pågår det en blodig indre-muslimsk kamp om muslimers hjerte og sinn».
Men i dag – etter det omfattende terrorangrepet i Paris, med mange titalls drepte og skadde mennesker, små og store, som befant seg på restaurant, fotballstadium og konsertsaler – vet vi sannheten. Usman Rana og andre islamister bortforklarer de barbariske terrorhandlingene.
Terroren i Paris viser at islam ikke klarer å tilpasse seg demokratiet. De fleste muslimer leser ikke koranen eller haditene, de lever i den tro at islam er fredens religion. Vi vokser opp med løgner fra våre foreldre og lærde. Vi som lever i vesten får riktig informasjon. Når angsten for straff er mindre, da våkner mange av oss. Vi forstår at islamsk teologi er basert på vold og hierarkier. Ikke det minste avvik aksepteres. Ingen spørsmål eller tvil.
Vi muslimer vokser opp med og læres opp i en ukultur som er basert på diskriminering og hat mot alle som ikke er muslimer. Vi lærer at kvinner er annenrangs og må adlyde mannen – eller dø. Vi lærer å hate jøder, sunnier, shiaer og homofile, vantro og mye annet.
Da jeg som barn og ungdom vokste opp i min landsby, var det hvert år markering av Ashora (som er sørgedag for profetens barnebarn som ble drept i krig mot de vantro). Det ble laget dukker av Omar og disse ble brent på taket av huset for å vise shiahat mot sunni.
Sunnier hadde fått beskjed om å drepe hver shia, noe som ville åpne døren til paradiset. Vi lærte også at vi ikke skulle kjøpe noe fra jødene, fordi de var skitne og haram. Vi hadde ikke ord for homoseksuelle. Komisk – de fantes ikke.
De lærte oss om Mohammeds liv til han ble 56 år, men de sa ikke noe om hans kriger og hans seksuelle lyster etter at hans første kone døde. De sa til oss at de som har bøker dvs. kristne og jøder kan få leve, men de må betale skatt (jazieh) til muslimer. De lærte oss å sette brann i vårt eget hus, i det muslimske hus.
Vi lærer at hvis noen våger å stille spørsmål skal de drepes med de verste metoder fordi han er kufar. Muslimer hater muslimer også. Dette hatet er ikke nytt, det begynte allerede i Muhammeds tid da en gruppe muslimer protesterte mot ham. Han kalte dem «khavarej» dvs. utenfor, og gikk i krig for å utrydde dem.
Islams hus har brent fra år 600. Dette er vanlig. Det er ikke noe nytt. Vi muslimer er vant til det. Vi er vant til å drepe hverandre, og den som dreper mest er den som kommer til paradiset og blir gift med 70 jomfruer.
Nå brenner Europa. Nå er det demokratiets hus som brenner. Det er en krig mellom sivilisasjonen og islam. En krig mellom de demokratiske verdier og islams ukultur.
Fordi Europa lever i 2015, islam lever i år 600.
Vi eksmuslimer som bor i Europa, vi som har fått nok av vår ukultur, vi som blir tvunget på flukt pga religion, har en plikt mot Europa, mot ytringsfriheten som gav oss ly og mulighet til å forstå sannheten.
Vi må stå frem og informere og kjempe imot for å få det fredelige Europa tilbake.
Vi har en plikt til å informere, til å si sannheten, til å avsløre de som bortforklarer volden i religionens navn. Demokratiet er vår lengsel, det er som ren luft for oss. Vi må vekke de godtroende europeerne, vi må fortelle dem at de må sette pris på den kulturen de har, og beskytte den mot ukulturen.