At det går politikk i direktorater er en uheldig utvikling, men vi har sett det over flere år – ikke minst i Utlendingsdirektoratet (UDI).
Egenrådig ledelse?
UDI-direktør Frode Forfang
Bilde: forfang
Det har vært en nedgang i tallet på asylsøkere til Norge sist uke, men fortsatt er det behov for nye mottaksplasser, var hovedbeskjeden fra UDI-direktør Frode Forfang på gårsdagens pressekonferanse ifølge Aftenposten.
Det het at det kom i underkant av 1.000 asylsøkere forrige uke, som er en nedgang på over 50 prosent i forhold til uken før, men antallet asylsøkere er likevel svært høyt i forhold til tidligere.
Så til spørsmålet om hva som kan forklare nedgangen. Til NTB sa Helge André Njåstad (FrP) at dette beviste at innstrammingene i asylpolitikken har umiddelbar effekt. Men det var ikke UDI-direktør Forfang enig i. Han mener det er svenskenes grensekontroller som forklarer nedgangen.
Aftenposten skriver at Njåstad «var så fornøyd at han møtte opp i Utlendingsdirektoratets lokaler og tilbød kommentarer mens Forfang holdt pressekonferanse mandag, til stor irritasjon i UDIs pressestab. Assisterende kommunikasjonsdirektør Håkon Fenstad ga Njåstad og hans presserådgiver beskjed om at han synes de skulle gå.»
Det er kanskje på sin plass å minne om at Njåstad er leder av Stortingets Kommunal- og forvaltningskomité. Men det er jo ikke sikkert at det interesserer UDI så mye.
For åpenbart holder UDI-direktør sin egen forklaring høyest. Han fortsetter:
Hvorvidt Sverige vil videreføre disse grensekontrollene, vil påvirke de norske asyltallene, sa Forfang.
Forfang har sikkert rett i at hvordan våre naboland og Europa for øvrig opptrer under denne folkevandringen har betydning, men det har også politikken på området. Når Forfang i en og samme vending forteller om nedgang i asylankomster og behovet for flere mottaksplasser, undergraver han Regjeringens politikk om å sende signaler som gjør det mindre attraktivt å komme til Norge.
Det fremkommer videre at også Høyres Trond Helleland var fornøyd med tallene, eller som Aftenposten skriver (han) «sendte de ferske asyltallene til pressen før de ble presentert av UDI selv.»
– Nyheten om at Norge nylig har strammet kraftig inn i innvandringspolitikken, er noe som sprer seg raskt i migrasjonsstrømmene og blant menneskesmuglere. Vår beskjed til dem som ikke har noe her å gjøre, er kort og godt: Ikke kom hit, skrev han i en epost som ble sendt til NTB.
UDI-direktøren har et annet budskap:
– Det er ingen ting i de tallene vi nå har som tilsier at vi kan slappe av på dette området. Den nedgangen vi så i forrige uke gir oss et pusterom. Men det er ikke noe mer enn det, fordi vi fortsatt trenger å bygge opp mottakskapasitet. Fortsetter tallene på dette nivået, så vil kapasitetsbehovet være betydelig.
( … )
– Vi må være forberedt på at det i løpet av sommermånedene neste år kan komme et betydelig antall asylsøkere, på et mye høyere nivå enn vi så forrige uke.
Det kan ikke være lett å drive politikk for regjering og Storting med en så egenrådig ledelse i UDI. Samtidig er det justisminister Anders Anundsen (FrP) sitt ansvar å korrigere UDIs ledelse. I denne sammenheng kan det kanskje være på tide å minne både Regjeringen, statsministeren, justisministeren og UDI-direktøren om UDI-skandalen som rullet opp i 2006.
UDI-skandalen
I 2006 avdekket VG (24.mars) at UDI opptrådte som en selvstendig politisk aktør i innvandringspolitikken. Dette ved at UDI ikke tok hensyn til de politiske føringer som ble besluttet.
Saken det handlet om var de såkalte MUF-erne: På slutten av 1990-tallet, særlig i 1999, kom det et betydelig antall kurdere fra Nord-Irak som søkte asyl i Norge. Asylsøknadene ble avslått, men frem til februar 2000 ble det gitt opphold på humanitært grunnlag. Etter dette ble praksisen strammet inn, og denne gruppen fikk da midlertidig arbeids- og oppholdstillatelse uten rett til familiegjenforening eller bosettingstillatelse (derav navnet MUF-er). I juni 2001 ble det vedtatt at ordningen med slike midlertidige og begrensede tillatelser skulle avvikles. Regjeringen mente at å gi midlertidige tillatelser til personer som ikke har et beskyttelsesbehov ville undergrave asylinstituttet. I tillegg forelå det håndfast informasjon om at mange irakere med norske reisedokumenter reiste hjem til Irak på ferie. Da de midlertidige tillatelsene begynte å utløpe i 2001, fremmet de fleste i denne gruppen ny søknad om arbeids- og oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. Noen av disse søknadene ble innvilget, særlig gjaldt dette søknader fra barnefamilier.
Da HRS arbeidet med ekteskapsstatistikken for 2003, reagerte vi på irakernes voldsomme økning i antall ekteskap med norsk kvinne året 2001. Vi fikk da også bekreftet i UDI at samtlige av disse ekteskapene ble inngått etter at regjeringen besluttet at ordningen med midlertidige og begrensede tillatelser skulle avvikles. Vår hypotese var at mange av disse ekteskapene, også for 2002 og 2003, var proformaekteskap. Vi regnet det derfor som sannsynlig at mange av disse ekteskapene ville ende i skilsmisse når «ektemannen» hadde vært lenge nok i Norge til å få opphold på selvstendig grunnlag (som var 3 år) eller muligheter for statsborgerskap (som var 4 år). På tross av denne informasjonen foretok ikke daværende Bondevik-regjering (eller UDI) noen nærmere undersøkelser av saken på dette tidspunktet. Regjeringen fremmet heller et forslag som åpnet for at MUF-erne kunne få ordinær arbeidstillatelse i Norge, knyttet til at de oppfylte visse kriterier: hadde fast arbeid, ikke var kriminelle, hadde kjent identitet og kunne forsørge familien. Det var disse kriteriene som VG avdekket at UDI overså. Én av dem som fikk opphold av UDI var for øvrig Mulla Krekars svigermor. Senere kom det frem at mange av dem som fikk urettmessig opphold (totalt 182) også fikk familiegjenforening, samt at Utlendingsnemnda (UNE) hadde alarmert UDI om det de anså som brudd på retningslinjer. Bedre ble det ikke av at en stort flertall av dem som fikk opphold viste seg å ha usikker ID (120), mange hadde falske arbeidskontrakter og at mange av dem som påberopte seg å være homofile (totalt 50) hadde kone og barn i Irak. Dokumentforfalskning ble også avdekket for å utløse bostøtte, ja også dødsattest for å kunne inngå nytt ekteskap.
Saken satte tidligere UDI-direktør Trygve Nordby (SV-er som gikk til Ap, om jeg husker riktig) i et dårlig lys, det samme gjorde det med daværende UDI-direktør Manuela Ramin-Osmundsen (Ap). Ramin-Osmundsen var for øvrig tidligere Nordbys assisterende direktør. I april 2006 ble det bestemt at UDIs forvaltning av MUF-saken skulle granskes av en ekstern kommisjon (det som ble Graver-utvalget), herunder også HRS’ mistanke om proformaekteskap. Det endte med at Ramin-Osmundsen måtte gå av som direktør, men ble plassert i en prosjektlederstilling i UDI med samme lønn.
Saken avdekket også et samrøre mellom stortingsrepresentanter og underliggende etater. Det ble kjent at SVs stortingsrepresentant Heikki Holmås og UDI-direktøren Nordby hadde hatt en rekke «uformelle møter». Erna Solberg (H) kalte denne praksisen «veldig uproft» (Aftenposten 30.mai 2006).
Så overtok Ida Børresen (som i dag er direktør i Stortingets administrasjon), men heller ikke hun kunne klarte å holde fingrene unna politikken. I 2009 tok hun for eksempel til orde for åpnere grenser for innvandring til Norge, da som et svar til daværende regjering som fremmet forslag om innstramning. I 2012 ville hun ha oppmykningsvedtak for å sikre at flere barn fikk oppholdstillatelse i Norge.
Dagens UDI-direktør Forfang har kanskje ikke så mye å frykte om han skulle få en smekk på fingrene for å blande seg inn i politikken. Han kan sikkert bare gå til en vel så god, om ikke bedre, stilling.
Samtidig regner jeg med at dagens statsminister vil påse at UDI opptrer så proft som mulig.