Ap-politikeren Anisa Ali Aden er en sjelden modig stemme. Nettopp derfor er den norsksomaliske kvinnen fra Sunndalsøra omtalt i boken min om islam. Hun tok seg nemlig den friheten å kritisere moskémiljøet for å snakke med dobbel tunge: Utad forfektes det integrering, mens innad saboteres det samme. Dette førte til at i løpet av et par måneder ble Adens bakrute på bilen knust tre ganger. Nå har det skjedd igjen. For fjerde gang er bakruten knust. Er det fremdeles noen som tror at muslimer i Norge kan nyte full ytringsfrihet i trygg forvissning om at kritikk av negative krefter innen religionens rekker ikke kan få alvorlige konsekvenser? Aden sier hun nå er redd. Det forstår jeg. At hun ikke får politisk støtte fra sine egne, det forstår jeg nesten ikke.
«Når bilruter plutselig knuses», er mellomtittelen i slutten av kapitlet «Et voksende stykke ekstrem-Norge» i boka landeplagen. Her viser jeg til et leserinnlegg i avisen Driva i 2012:
Anisa Ali Aden, født i Somalia, er kommunestyrerepresentant for Arbeiderpartiet. Den enslige moren forklarer hvorfor integreringen av muslimer, her eksemplifisert med somaliere, ikke går så bra. Ali Aden sier at 2006 var et veiskille. Årene før opplevde hun at somaliere var ganske flinke til å delta i «organiserte fritidsaktiviteter, slik som frivillighetssentralen, kulturfestivalen og id-fester for muslimske innvandrere. Kontakten mellom etniske nordmenn og somaliere var også bedre, i tillegg til at det var mer kontakt mellom somaliske kvinner og menn. Eksempelvis var det den gang helt vanlig å se kvinner og menn sitte sammen i grupper og snakke sammen ute».
I 2006 åpnet en moské dørene for befolkningen og endringene kom på løpende bånd: «Makten ble konsentrert rundt en liten gruppe menn hvor religion ble opphøyet til eneste rettesnor for hva som var rett og galt, og dermed også hvordan en skulle forholde seg til temaet integrering. Unge gutter ble rekruttert til den samme moskeen, og somaliere som viste tegn til å la seg integrere, ble oppsøkt av selvoppnevnte imam er hvor de ble anklaget for ikke å leve riktig i henhold til religiøse leveregler. Rettet en seg ikke etter disse påleggene, ble en enten utsatt for forfølgelse eller ekskludert fra innvandrermiljøet».
Anisa Ali Aden forteller videre at hun selv «har fått flere uanmeldte besøk av representanter for moskeen i Nordmørsveien. Årsaken er ganske enkelt at jeg har pleiet omgang med etniske nordmenn, og at jeg ikke har praktisert islam på den måten moskeen i Nordmørsveien ønsker at jeg skulle gjøre det», skriver kvinnen i leserinnlegget, avbildet i hijab. Hun føyer til dette: «De fleste av oss marsjerer i takt,
«Ironien», sier hun videre, «er at det er de samme religiøse dommerne som utad snakker varmt om integrering, som innad saboterer ethvert forsøk på integrering».
To år etter dette opplever Ali Aden at bakvinduet på bilen hennes knuses tre ganger i løpet av to måneder. Alle gangene var bilen parkert på utsiden av hjemmet hennes sammen med naboers uskadede biler. Ali Aden er ikke i tvil om at dette er en «advarsel», et «forsøk på å skremme henne» fra å kritisere krefter som jobber mot et flerreligiøst verdifellesskap». Advarselen» knyttes også direkte til en datter av Ali Aden, som det «lokale moralpolitiet til moskeen» vil ha inn i hijab og ut av vestlige klær. I tillegg har hun mottatt drapstrusler på telefon.
Sistnevnte informasjon har jeg fra omgivelsene til denne modige kvinnen. Jeg har bevisst ikke kontaktet Ali Aden, av den enkle årsak at (igjen) en åpen uttalelse fra hennes munn i en bok som dette kan sette henne i flere problemer.
Jeg vil tro følgende er åpenbart for enhver tenkende leser: Våre politikere, være seg nasjonalt eller lokalt, har minimal forståelse for hvilke verdier som forkynnes i de nye gudshusene som har vokst frem over det ganske land. Formulert noe skarpere: De har selv satt seg i en posisjon der de har abdisert opplysningstidens arv: Den sannhetssøkende fornuften.
Så skjedde det altså igjen. Bakruten på bilen ble knust forrige mandag. Det vel så oppsiktsvekkende er at Aden sier ingen politiker støtter henne. Da melder følgende spørsmål seg: Er det frykten som rår i lille Sunndalsøra? Hvis svaret er ja, kan man jo tenke seg hvilken frykt som kan råde blant politikere i større byer med høyere andel moskégjengere.