I en ny bok, kalt «Mødom på mode» (Jomfruhinne på mote) tar Kristina Aamand (søsteren til den populære politikeren Naser Khader) og hennes ektemann, Asif Uddin, opp problematikken med at døtrenes jomfruhinne er beviset på familiens ære. På bryllupsnatten forventes beviset på jentas ærbødighet og renhet – når det nyinnvidde ekteparet har sitt første samleie er det et blodig laken som er bevisførselen. Eller som Dagbladet.no skriver det: ”Lakenet symboliserer foreldrenes triumf, familiens høye ære og gode karakter. De ga fra seg en jomfru.”
Ifølge forfatterne må kjønnsrollemønsteret i innvandrermiljøet ”gjennom et syrebad”. Samtidig hevder de at opprøret mot de gamle tradisjonene må komme fra innvandrermiljøet selv. Opprøret må føre til at kvinnene får kontroll over egen kropp, mens menn må slippe å gifte seg med en kvinne de aldri har møtt. ”Gjøre-selv” mentaliteten synes å være en merkesak for Kristina Aamand:
Vi må ha denne debatten nå. Tradisjonene er undertrykkende. Miljøet må selv være med på å endre tradisjon og kultur. Pia Kjærsgaard (dansk politiker på ytterste høyrefløy, vår merknad) har fått ta patent på innvandrerkvinners frigjøring, men det er ikke hennes sak, det er vår sak, sier Kristina Aamand til Dagbladet.no.
Boken presenterer seks muslimske innvandrerkvinner som bor i Danmark, med ulik problematikk, men som forfatterne mener presenterer problemstillingen godt:
Vi tar opp tradisjoner, det er lettere å diskutere hva folk faktisk gjør, enn hva de tror på, som er personlig og betent. Noen blir nok såret, men vi kan ikke la være å ta i dette av den grunn. Da svikter vi gruppen dobbelt, fortsetter Kristina Aamand.
Men, som også HRS har tatt opp ved flere anledninger (selv om kanskje ikke Kristina Aamand eller andre mener det er representativt, da det ikke bare er innvandrerkvinner i HRS), kan tradisjonen og praksisen oppfattes som absurd. Kvinner, både i Vesten og i de land der tradisjonen står høyt i hevd, opererer inn ny jomfruhinne (et meget enkelt inngrep, det sys noen sting i vagina som erstatter den naturlige jomfruhinne). Noen gjør det for å skjule at de har levd et liv som ikke aksepteres av familie og miljø. Andre gjør det fordi de er blitt voldtatt. Atter andre fordi de har fått bekreftet at de ikke har jomfruhinne, hvilket kan være fordi de ikke er født med det eller fordi den har åpnet seg ved ikke-seksuell aktivitet. Felles for disse kvinnene er derimot at de ikke oppfatter å ha noe valg – å ikke beviselig være jomfru på bryllupsnatta kan få katastrofale følger. Dette handler ikke om at de samme kvinnene er å betrakte som offer. Satt på spissen: det er ikke mye å hente fra en død feminist.
Da er det vel heller ikke så underlig at kvinner, både med ekte og uekte, og kanskje til og med uten, jomfruhinne har andre kreative løsninger på lur. Som for eksempel litt blod i en ampull, eller at de selv eller ektemannen stikker seg i fingeren for å kunne fremvise litt blod, mens de kanskje fullt påkledd prøver å finne ut hvordan de begge skal komme seg ut av uføre.
Men akkurat dette poenget, mangelen på valg og konsekvenser ved uakseptabelt valg, synes ikke forfatterne av ”Mødom på mode” å ha tatt opp, i alle fall ikke relatert til Dagbladet.no’s artikkel. Ikke er jeg helt fortrolig med tittelen heller – kvinners jomfruhinne kan vel neppe betegnes som å være spesielt moteavhengig.
Jeg er derimot desto mer enig med forfatterne om hva det handler om; sosial kontroll. Og man kunne med fordel tilføyd: seksuell kontroll. ”Familiens ære sitter mellom beina mine, sier en av jentene. Hun er familiens handelsvare, og jo mer utsvevende hun lever, desto mer faller familiens verdi,” skriver Dagbladet.no.
Det har også HRS hevdet, men da blir man raskt stemplet til å stigmatisere utsatte grupper. Forfatterne av ”Mødom på mode” hevder at de ikke stigmatiserer, og begrunner dette med:
Det er ingen vitenskapelig rapport, man kan ikke generalisere ut fra dette. Men vi har både profesjonelt, faglig og personlig en stor berøringsflate. Vi har valgt disse seks historiene fordi vi har hørt dem igjen og igjen og føler de representerer problemstillingene godt, sier Aamand.
Akkurat det samme argumentet har HRS benyttet, uten at det hjalp. Nei, det handler nok heller om at denne form for problematikk vanskelig blir tatt imot av offentligheten hvis du ikke har innvandrerbakgrunn selv. Derfor ville det vært mer redelig av Kristina Aamand og Asif Uddin å si det rett ut: det er fordi vi kan skilte med innvandrerstatus.
At det er slik opplever jeg også som absurd. I en rekke av de problemstillinger som HRS løfter frem i offentligheten, om det så er tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, jomfruhinnekrav, polygami eller annet, så er nettopp problematikken at de det gjelder ikke har friheten til å gjøre det selv. Konsekvensene av å fronte slik problematikk kan altså få katastrofale følger, noe som også Kristina Aamand og Asif Uddin er fullstendig klar over. For de har selv, men hensyn til personene som har fortalt sin historie, anonymisert navn og andre opplysninger. Og som Dagbladet.no skriver: ”Paradoksalt nok, kan man si, siden forfatternes fremste mål er å oppfordre flere innvandrere til å stå fram i debatten.”
Det er et paradoks, og min mening er at hvis vi ikke står sammen om å bekjempe denne problematikken, så blir veien enda lengre. Men jeg har ingen problemer med å etterlyse det samme som Kristina Amand, nemlig at ”majoriteten står fram og krever modernisering.” Jeg har mistet oversikten over hvor mange samtaler jeg har hatt med kvinner med innvandrerbakgrunn der jeg har hevdet at ”bare de er mange nok” så vil både kontroll- og maktelementene over dem svekkes. Men de tror meg ikke. De mener jeg ikke skjønner dette godt nok. Og de henviser til hva som skjedde med for eksempel Rahila Iqbal, søstrene på Kallbakken og Belur Sandar. Som ei av jentene sa: ”Nei, de skal faen ikke få gleden av å se meg død,” så tok hun hijaben på og ble kjørt hjem av sin bror.Og nettopp i hijaben ligger en del av problematikken, som Hege Storhaug har prøvd å si noe om i sin siste bok ”Tilslørt. Avslørt”. Men Storhaug er en ”kviting fra Arendal”, og må pent finne seg i å bli nærmest spist levende av de ”kvitingene” som mener de selv står på barrikadene for kvinners frigjøring og et velfungerende fleretnisk samfunn. Paradoksalt nok blir budbringeren beskyldt for å skape integreringsproblemer. Nei, vi må lytte til dem selv, sies det, uten at de samme evner å problematisere hvorfor så ufattelig få står frem med sine egne problemer. Det er ikke noe problem for innvandrerkvinner eller –menn å stå frem å si ”de rette tingene” overfor egen familie og miljø. Og det er da også de vi hører fra. Kanskje vi snart må lære oss til å også lytte til de tause stemmene?
En av kvinnene, kalt Zehamn, i boka ”Mødom på mode” forklarer at ”hun går med hijab for å få handlingsrom, for å få respekt blant arabere, frihet fra foreldrene, fred fra broren. Hun vil ikke være med på at hun er undertrykt. Sløret gir henne frihet i miljøet fordi hun sender signaler om lojalitet overfor kulturen.”
Lojalitet gir altså frihet. Og da er mitt spørsmål: Frihet til hva?
Også Zehman har begynt å stille spørsmål:
Er ikke en kultur der kvinner må forhandle seg til frihet ved å ta på sløret undertrykkende? Dessverre må jeg svare at det er den, men det er ikke sløret i seg selv som er undertrykkende, undertrykkelsen ligger i tradisjonene.