UDI-direktør Frode Forfang
Bilde: forfang
På sin egen blogg tok UDI-direktør Frode Forfang 4. januar til ordet for et bedre internasjonalt flyktningsystem. At øverste leder i utlendingsforvaltningen kommer med et slikt utspill vekket offentlighetens interesse og saken er omtalt i en rekke medier, blant annet Aftenposten, Aftenbladet og fanget opp av NTB.
Å foreslå en endring av dette systemet er imidlertid ikke et nytt revolusjonerende forslag. Det har vært fremmet en rekke ganger, ikke minst av Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg (som undertegnede var med å utarbeide), men da til en ensidig og forutsigbar reaksjon: Å røre ved asyl- og flyktninginstituttet – med tilhørende internasjonale avtaler og konvensjoner – var i seg selv å anse som brudd på menneskerettighetene. «Fridtjof Nansen ville snudd seg i graven,» tordnet Flyktninghjelpens Pål Nesse. Ikke minst vekket det harme at utvalget foreslo å endre hele asylinstituttet, si opp dagens Flyktningkonvensjon og utfordre EØS og Schengen-samarbeidet for å sikre at Norge får mer kontroll med hvem og hvor mange som kommer til landet.
Les rapporten fra Bærekraftutvalget her
Men det var i 2013. Da levde det politiske Norge, mediene og hjelpeorganisasjoner av ymse slag rimelig «godt med» daværende innvandringstakt. Ingen, utenom deler av FrP, hadde kunnskaper og fantasi nok til å skjønne at det i fremtiden kunne endre seg drastisk. Det politiske spillet dreide seg tvert om å fortelle offentligheten hvor inhumane vi som kritiserte daværende ordning var.
Når så folkevandringen virkelig begynte i løpet av fjoråret, som for Norges vedkommende slo ut for fullt på høsten, kavet politikerne rundt uten noe solid verktøy. Internasjonale avtaler og konvensjoner viste i sin bredde og lengde at de ikke holdt mål og systemet brøt sammen da EU ikke klarte å ha kontroll med yttergrensene. Forbundskansler Angela Merkel åpnet opp Tyskland og ble av noen, ikke minst våre egne Knut Aril Hareide (KrF) og Trine Skei Grande (V), sett på som en helt. En ledestjerne på den europeiske himmel – men det var bare til konsekvensene av tilnærmet fri innvandring åpenbarte seg. Merkel måtte foreta en rekke tilbaketog og står i dag igjen som en rimelig ribbet leder som kanskje må ty til mindre åpenhet og mindre demokrati for å dekke over hva hun selv har stelt i stand. Det kan det som skjedde nyttårsaften flere steder i Tyskland være et bevis på. Da ble en rekke kvinner utsatt for massive seksuelle overgrep av grupper av innvandrermenn, men om det vil få noen følger for overgriperne er heller tvilsomt. I alle fall hvis vi skal tro tysk politi, som sier at de mangler ressurser til en effektiv rettforfølgelse. Nei, da er det «enklere» å plassere ansvaret hos noen andre – i dette tilfellet kvinnene, da ved at tyske myndigheter utarbeider forholdsregler og retningslinjer for atferd som kvinner bør følge. Det lyder mistenkelig kjent, men da fra land vi ikke liker å bli sammelignet med. Betryggende er det heller ikke at hendelsene i Tyskland på nyttårsaften ble forsøkt holdt skjult for offentligheten. Politiet rapporterte først om en «stort sett fredelig» nyttårsaften i blant annet Köln, men sannheten kom likevel frem på grunn av sosiale medier.
Så tilbake til UDI-direktør Forfang som ikke begynner sin vurdering i Tyskland, men i Sverige:
Sveriges kraftige snuoperasjon i asylpolitikken kan for mange fremstå som idealismen som møtte virkeligheten. Men det er også en illustrasjon på noe mer. Det viser frem et internasjonalt flyktningregime som ikke makter å håndtere dagens migrasjonskrise. Retten til å søke asyl har vært en bærebjelke i dette regimet. I prinsippet er det ikke noen øvre grense for hvor mange som kan benytte denne retten i et gitt land. I praksis ser vi at det går en grense et sted.
Nå har vi som har fulgt Sverige tett over flere år advart mot at landet én dag ville måtte innse at idealisme har en grense. Vi har således også advart mot Sverige som et land til etterfølgelse, selv om en rekke organisasjoner og politikere nettopp har brukt Sverige i et forsøk på å liberalisere norsk innvandringspolitikk. Selv på senhøsten da folkevandringskrisen var et faktum argumenterte, ikke minst Flyktninghjelpen, ivret for at Norge skulle ta imot flere med henvisning til Sverige. Men etterpåklokskap er som kjent en vanlig øvelse:
Etter å ha jobbet flere år på dette feltet, har jeg gjort meg noen tanker om det internasjonale systemet for å håndtere flyktninger. Det er lett å se manglene, særlig nå. Men finnes det alternativer til dagens system som ville vært bedre?
Hvis det internasjonale samfunnet, basert på et europeisk verdigrunnlag, i dag skulle bygge et nytt asyl- og flyktningregime fra et nullpunkt, er det grunn til å tro at mye ville sett annerledes ut. Det gjelder også, eller kanskje ikke minst, dersom hensynet til verdens flyktninger sto sentralt i et slikt arbeid.
Ja, det er lett å se manglene – særlig nå. Men det er også lett å se at heller enn å kontant avvise eller fortie (hvor var UDI-direktøren i 2013?) nytenkende forslag, bør de tas opp til vurdering. Jeg vil påstå at ingen, selv ikke i utlendingsforvaltningen, har unngått å se problemene både med nasjonal lovgivning og internasjonale avtaler og konvensjoner. Når det gjelder sistnevnte tillater jeg meg også å betvile at noen – noen – har fullstendig oversikt.
Hovedproblemet er, slik som Forfang påpeker, retten til å søke asyl. Med andre ord er det ikke «flyktningsystemet» i seg selv som er utfordringen, men asylinstituttet. (Om noe er et problem her, er det at asylanter får status som flyktning hvis de får opphold).
HRS har over år påpekt at systemet er altfor rettighetsbasert. «Retten» til å søke asyl følges i liten grad av plikter. Jo da, man plikter for eksempel å oppgi sin identitet, eller bidra til å frembringe den, men en kan likevel fint få permanent opphold uten kjent identitet eller for den saks skyld: på falsk identitet. Vi kjenner for eksempel til at en gruppe asylsøkere trådte opp på en politistasjon i en by på Østlandet etter at Syriakrigen var et faktum og erkjente at de ikke var fra Irak, slik som det sto i asylsøknaden. Med krigen i Syria innså de at de lettere ville få opphold hvis de oppga sin riktige identitet: syrere. Fikk den opprinnelige løgnen noen betydning? Nei. Vi har bedt om en tilbakemelding fra det aktuelle politiet – uten resultat.
Så når Forfang sier at «dagens system bygger på et stort paradoks», kan vi bare legge til at paradoksene står i kø. Men det er riktig at ett av paradoksene er at «retten til å søke asyl» foreligger samtidig med at landene gjør mye, noen mer enn andre, for å forhindre at de samme kan gjøre bruk av denne retten. Klarer derimot de samme å ta seg til Europa, gjerne via menneskesmuglere, ja, da kan de også benytte seg av «asylretten».
Dette faktum ble belyst i ovennevnte Bærekraftutvalgsrapport. Vi pekte på at mye av problemet nettopp ligger i at konvensjoner, ikke minst Flyktningkonvensjonen, er utarbeidet i en annen tid og til et annet formål. Flyktningkonvensjonen i seg selv er nødvendigvis heller ikke problemet, i alle fall ikke når vi snakker overførings- eller kvoteflyktninger (som vi betegner som reelle flyktninger), men konvensjonens mange tillegg. Det var også derfor utvalget landet på en løsning der hele asylinstituttet skulle tas opp til vurdering, herunder at asylsøkere skulle følge samme spor som overføringsflyktninger. Det vil si at de kan benytte retten til å søke asyl, men at det måtte gjøres utenfor Europa for at søknaden i det hele tatt skulle bli behandlet. Vi påpekte videre at det kunne innebære at flere reelle flyktninger fikk nødvendig hjelp, da et slikt system gjør det lettere å sile ut økonomiske migranter og der sistnevnte ikke fortrenger plassen for de virkelig nødlidende. Akkurat samme forslag bringer nå Forfang til torgs (bortsett fra at han fortsetter å definere asylsøkere som flyktninger).
Et alternativ er at Europa etablerer bedre og mer omfattende systemer for å screene og vurdere flyktninger før de reiser inn. Da kan man velge ut de mest sårbare og de med størst og mest akutt beskyttelsesbehov, og så overføre disse til europeiske land. I kombinasjon med omfattende hjelp til de som blir igjen, ville et slikt system treffe bedre de reelle behovene og slik sett være mer rimelig og rettferdig.
Det er dette vi gjør når vi tar ut kvoteflyktninger. Samlet sett tar imidlertid Europa imot et svært lite antall flyktninger på denne måten, og bare en liten brøkdel i forhold til antallet som får opphold etter å ha kommet som asylsøkere. De fleste europeiske land tar ikke imot noen kvoteflyktninger overhodet, og de fleste som gjør det, nøyer seg med et antall som er å betrakte som symbolsk.
Ja, hvor er ropene om brudd på menneskerettighetene?
Så hevder Forfang at han fremmer forslag om et «helt annet system», nemlig ideen om kvoter:
La oss tenke oss et helt annet system. Et system der Europa hvert år tok imot opptil flere hundre tusen flyktninger på kvote og fordelte dem mellom landene. Antallet kunne variere fra år til år og tilpasses den aktuelle flyktningsituasjonen. I et Europa med rundt 500 millioner innbyggere, ville det vært en relativt overkommelig oppgave. En forutsetning for å skape folkelig og politisk vilje til noe slikt, er imidlertid at det eksisterende systemet der retten til å søke asyl er grunnlaget for det internasjonale flyktningregimet, opphører i sin nåværende form.
Hva ville i så fall konsekvensene være?
For flyktningene ville fordelene være mange. De med størst behov ville i større grad sikres beskyttelse fordi utvelgelsen skjer på forhånd. Og de som kommer, slipper å betale menneskesmuglere og risikere livet på en farlig reise. Familier kan i større grad komme samlet.
Antallet som ender opp med å bli anerkjent som flyktninger i Europa som helhet kan gjerne bli like høyt som i dag, eller høyere.
Men dette er ikke et «helt annet system». Tvert om følges det av ideen om at asylsøkere skal kunne søke asyl, men da utenfor Europa, og at de som får opphold (som begrunner seg i at de faktisk er flyktninger) fordeles utover Europa nettopp som overførings- eller kvoteflyktninger. Det er slik systemet er i dag og de fleste land har en bestemt kvote (Norges kvote har ligget på ca. 1.200 over flere år, bestemt av Stortinget). Denne kvoten foreslo Bærekraftutvalget økt.
Forfang har også tatt for seg identitets- og integreringsproblematikken – igjen på lik linje med Bærekraftutvalget.
Screening og godkjenning av flyktninger før innreise i Europa ville bety at vi kjente identiteten og beskyttelsesbehovet til alle før de kom. De som bør utelukkes av sikkerhetshensyn ville ikke slippe inn.
Når flyktningene kom til Europa kunne integreringsarbeidet startet med en gang. I dag hemmes integreringen av myndighetenes frykt for å bli mer attraktive som destinasjonsland. Det følger av den automatiske retten til å søke asyl. I stedet kunne landene konkurrere om å få til den beste integreringen, noe alle ville tjene på.
At integreringen hemmes av at landene frykter at flere skal komme, er en sannhet med modifikasjoner. Integreringen hemmes like mye av at mange av dem som kommer slett ikke skal være her. Hvorfor bruke mye ressurser, f.eks. til norskopplæring, på personer som likevel ikke vil få opphold? Her står mye av problematikken i dag, men som politikerne velger å underkommunisere (og som mediene ikke synes å ha fått med seg). For til tross for at Regjeringen har påpekt at alle som nå kommer er på midlertidig opphold, så løftes «integrering» frem. Sist av statsminister Erna Solberg (H) i nyttårstalen, ja, det het endog «hverdagsintegrering» (da vet du hvem som skal gjøre jobben). I tillegg er det satt ned et integreringsutvalg (Brochmann II) og det er meldt en integreringsmelding på vårparten. Så det er neppe det siste vi hører til «integrering» fremover. Spørsmålet er hvor realistisk integreringstiltakene eventuelt vil være. De bør nemlig også reguleres, slik som innvandringen.
Reguleringen kommer også Forfang inn på, men da med et noe annet utgangspunkt, nemlig i «fremmedfrykt».
Fremmedfrykten ville reduseres og tilliten til myndighetene i Europa ville øke fordi folk ville se at innvandringen skjedde i mer regulerte former. Ingenting er mer egnet til å skape frykt enn et inntrykk av en innvandring helt uten kontroll.
Dette er med respekt å melde det reneste tøv. «Fremmedfrykt» kan her med fordel byttes ut med politikerforakt. En regulert innvandring handler om å ivareta og videreutvikle en god nasjon som Norge – det vil si en økonomisk og kulturell bærekraftig innvandring. Ingen nærer noen «fremmedfrykt» verken til den britiske ingeniøren eller den trygdede somalieren, men vi skjønner at den ene er bidragsyter og den andre er forbruker. Men si det høyt? Nei, fri og bevare meg vel, da påpeker vi jo nettopp problemene. Og stigmatiserer. Da beskyldes en for å mangle et «humanitært grunnlag», eller som spesielt Arbeiderpartiet og SV bruker å si: på feile premisser.
Forfang avslutter med å si at en endring av systemet ikke er noen enkel sak (det samme påpekte Bærekraftutvalget, men det tilsier ikke at vi skal unnlate å gjøre noe). Jeg registrerer at Forfang sier at arbeidet må basere seg på et «humanitært grunnlag», hvilket gir en dårlig skjult indikasjon om at andre som har fremmet samme forslag som UDI-direktøren med (stor) sannsynlighet har gjort det på feil premisser? Det er i så fall en særdeles dårlig unnskyldning for egen etterpåklokskap.
Å endre det internasjonale flyktningregimet er selvsagt ingen enkel sak. Retten til å søke asyl er en del av folkeretten. Også EU-retten regulerer dette. En endring må ha et humanitært grunnlag, og må blant annet kunne sikre flyktninger en akutt nødhavn. Men en ny ordning må også ta utgangspunkt i en erkjennelse av at dagens system verken ivaretar grunnleggende humanitære prinsipper eller statenes rett til å styre innvandringen. I mellomtiden står asylretten sterkt som det eneste alternativet vi har.
Sistnevnte, at asylretten står sterkt som det eneste alternativet vi har, er etter min tolkning heller ikke riktig. Asylretten må strammes inn med påfølgende plikter. Følges ikke pliktene skal retten reduseres deretter.
Men så det mer prinsipielle med UDI-direktør Forfangs utspill. Nestleder i FrP og nyutnevnt statsråd Per Sandberg sier til Aftenbladet at han er fornøyd med Forfangs utspill. Det overrasker ikke, da Sandberg også var medlem av Bærekraftutvalget (som ble ledet av FrPs Per-Willy Amundsen) og siden Forfangs tanker langt på vei er en blåkopi av dette utvalgets forslag, men det overrasker mer at ikke Sandberg reagerer på et slikt politisk utspill fra forvaltningen. Det var straks mer misnøye i FrP da lederen av Stortingets kommunal- og forvaltningskomité Helge André Njåstad (FrP) ble kastet ut av UDIs pressekonferanse, da nettopp Forfang ikke var enig med Njåstad om hvorfor asylankomstene gikk ned mot slutte av året. Nå når et slikt utspill tjener FrP er man straks mer fornøyd. Ja, politikk er spill, men Forfang bør ha en flau smak i munnen – noen slutter ikke å være politiker uansett rolle.