Den historiske utgivelsen med Muhammed i redaktørstolen: «100 piskeslag hvis dere ikke ler dere ihjel.»
En skjebnens ironi ville det slik at suksessboken Islam. Den 11. landeplage , nå 27 000 i opplag på to måneder, ble påbegynt 7. januar i fjor. Jeg hadde installert meg i en leilighet med utsikt til Gibraltar og Nord-Afrika og var endelig klar til å ta fatt på en bok jeg hadde båret i mitt indre siste fire årene. Fornøyd ringte jeg HRS-kontoret for å gi beskjed om at alt var i skjønneste orden: Jeg er klar for å åpne manuset! Svaret var nær sagt et vræl. Massakren i Paris var gjennomført. To dager senere var det jødenes tur på koshermarkedet i samme by.
Det var lammende timer og dager, blandet med skrekk, en så dyp fortvilelse iblandet sinne. Sinne over at «eliten» har sviktet kontinentets idégrunnlag. For vi husker alle hva som skjedde i 2006 under karikaturstriden. Vi ble minnet på dette i fjor da Jonas Gahr Støre igjen på sjokkerende vis sviktet den «hellige» ytringsfriheten. Dette kan han gjøre fordi medier flest gjør det samme. De står ikke opp. De har bøyd unna i frykten for «skrekkens menn»: Allah og Muhammeds våpenbærende fotsoldater. Kanskje med en misforstått «godhet» for dem som lar seg frivillig krenke av Europas ånd, kontinentet der de har valgt å leve sine liv.
En selvransakende offentlig samtale er hva Norge og Europa hadde fortjent for lengst. Enhver ærlig sjel vil være enig i at Europa har kræsjet. Det ble aldri så tydelig som merkedagen 7. januar 2015 etter blodbadet i lokalene til ærverdige Charlie Hebdo. Jeg tror de fleste var i samme tilstand som meg selv den gangen: mentalt på tå hev. Når kommer neste angrep, hvor og mot hvem?
Og de kom. København. Så Paris igjen. Men det er mer enn terror som suger ut livskraft av Europa. Vi så det på grufullt vis fra Köln, Hamburg og Stuttgart nyttårsaften. Men fra islams jordsmonn som uten hemninger gikk løs på tilfeldige kvinner i det offentlige rom. Politikerne ber kvinnene ta ansvar. Dette er det nye Europa.
Friheten i det offentlige rommet svinner. Også i Norge. Vi ser statens maktmonopol svikte i storbyer. Vi har sett de siste årene hvordan «tapte territorier» brer om seg, som i Sverige. 55 områder er utenfor politiets kontroll. Vold virker, enten det er terror eller vilje til å «ta seg til rette» og tilsidesette nasjonalt lovverk og nasjonale normer og koder for samspill og anstendighet.
Terroren i Paris for ett år siden resulterte i tapt uskyld. Ingenting blir som før. Dette er ikke overilte ord. Det er tvert om en realitetsorientering om den tilstanden vårt lederskap har satt befolkningen i. Vi har mistet tryggheten vår, og uansett hvor milde briller jeg setter på nesen, ser jeg ingen lysning. Ufrie og voldelige grunnelement i islam har inntatt Europa.
Jeg tror nyheten i kjølvannet av likvideringene som gjorde dypest inntrykk på meg, var at små barn i franske gettoskoler ikke ville delta i minnestund for de massakrerte satirikerne og jødene. Barn som sa at de støttet massakren. Barn som sa de ikke ville «assosieres» med de drepte ved å minne dem.
Det var så ekstremt at jeg mistet ord den gang. Vi må heller ikke glemme akkurat den hendelsen. Den peker mot fremtiden.
Rundt 30 prosent av Frankrikes unge har røtter i islam, et islam i voldskrise verden over. Hva sier dette om republikkens mulige fremtid? I boken min spår jeg at Frankrike har nådd point of no return. Det har gått for langt. «De» er blitt for mange. De som har vendt republikken ryggen. En dramatisk spådom, og bunn ærlig. Jeg kan ikke spille med i politikernes søte musikk under krisen Frankrike og Vest-Europa opplever. Ingen land i Europa har lyktes med god integrering av muslimer generelt. Uansett resept som har vært brukt. Ingen. Men tas det lærdom av dette faktum? Nei, våre politikere ignorerer totalt at bilen er kollisjonskadet. De kjører vraket videre. Vi skal fortsette dagens politikk: åpne våre armer for strømmen ut av mislykkede stater i særlig Midtøsten, av folk som, pent sagt, sjeldent har frihetsverdiene våre under huden. Mange vet knapt hva disse verdiene handler om. Og langt de fleste som kom av de over en million asylsøkerne i fjor er menn fra islamske land. Vi så en uhyrlig konsekvens i særlig Köln for en uke siden.
Når den amerikanske generalen John Kelly, med erfaring fra krigen i Irak, varsler at voldskaoset i Midtøsten, særlig i Den islamske staten, vil vedvare i «flere tiår», burde ikke de politiske alarmklokkene brøle?
Men nei, våre politikere velger overmotet: det går bra til slutt! Som Dagbladets Sissel Benneche Osvold famøst formulerte seg i sin tid om den pågående innvandringen. Vi må bare bli enda flinkere på integrering, ikke sant Knut Arild Hareide, Dagrun Eriksen, Trine Skei Grande med flere?
Ayaan Hirsi Ali formante oss i fjor om å fortsette å publisere islamkritikk. Ja, selvsagt skal vi det, endog en hel bok har vi publisert nå. Mitt håp 7. januar i fjor da massakren skjedde i satirens høyborg, var at mediene hadde lært av 2006-krisen. At mediene samlet ville snu fryktens skute og publisere Charlie Hebdos karikaturer. Hvem skal uhyrene da gå løs på?
Men nei, det er taust.
Men ville det hjelpe oss i den nye kampen for åndsfrihet?
Jeg er jammen ikke sikker lenger. Demografien og islams grunnatur taler mot en ny vekkelse av åndsfrihet på kontinentet vårt. Muslimer er den desidert raskest voksende befolkningsgruppen i Norge og Europa, samtidig som islam aldri har gått gjennom en humaniserende opplysningstid. Som den sveitsiske psykiateren og grunnleggeren av analytisk psykologi, Carl Jung (1875 – 1961) sa det med et friskt fraspark på 30-tallet:
«Vi vet ikke om Hitler kommer til å grunnlegge en ny islam. Han er allerede godt i gang; han er som Muhammed. Stemningen i Tyskland er islamsk; de er alle fulle med en vill gud.»
Selvsagt er ikke alle muslimer det, langt derifra. Men poenget er legitimt. Terroristene drepte i islams navn, og de som benekter dette er ikke annet enn nyttige idioter, som Richard Dawkins formulerer seg.
Eller som Elin Ørjasæter sa det i en modig artikkel i Aftenposten i går:
Hege Storhaugs bok, og ikke minst hennes kritikeres faktasjekk, har endret mitt syn på islam. Og dermed også på norsk politikk.
Skillet går nå mellom de politikere som forstår utfordringen, og de som laller videre om en religion som ikke har noe gjøre med terror.
Vi vet dessuten godt hvilket formidabelt konformitetspress det er på de vanlige muslimene om å stå opp for islams dogmatikk. Frykten for utstøtelse, endog vold, lammer den frie tanken. Selv dette åpenbare poenget ser ikke ut til å skape realpolitisk handling. Europa har like åpne asylarmer overfor strømmen ut av Midtøsten i dag som i går. Alt annet ville være inhumant?
Denne skjebnetiden krever noe av oss alle, hvis humanisme, frihet og vitenskap skal seire. Vi har alle et ansvar i våre daglige liv nå. Vi må stå opp for det vakreste skapt på jord: frihetsverdiene i våre fremdeles ganske åpne demokratier. Vi må overdøve orkesteret i media og politikken som fortsetter å spille. Viker vi, da har vi tapt.