Vi må orke å tro det verste
Vi hører at omsorgssvikt ofte blir avdekket altfor sent. De som burde ha forstått, har ikke orket å tro det verste.
Fenomenet er så vanlig at da tidligere barneminister Inga Marte Thorkildsen skrev en bok om omsorgssvikt, ga hun den tittelen «Du ser det ikke før du tror det». 
Som hun sier til Dagbladet: «Mangelen på handlekraft henger nært sammen med at fagfolk aldri har lært noe særlig om vold og seksuelle overgrep.»
Vi er oppflasket med fraser som at «alle foreldre vil det beste for sine barn», «alle foreldre elsker sine barn høyere enn seg selv». Derfor klarer vi ikke helt å forstå at noen foreldre kan være egoistiske og/eller regelrett onde. Derfor «ser» vi det ikke heller. Vi velger å tolke hendelser slik at de passer inn i vår forståelsesramme, og vi søker sjelden kunnskap som kan rokke ved det vi holder for sant og rett.
Nå får vi høre at vi må både våge og orke å tenke det verste. Men kan vi mistenkeliggjøre foreldre? Vil ikke dette virke stigmatiserende på foreldre som gruppe? Hvis de blir mistrodd, vil nok mange føle seg marginaliserte og få en uønsket atferd? Eller gjelder dette bare innvandrere? J
Vi har for lite kunnskap om andre kulturer
Dette fenomenet – det at vi ikke ser det vi ikke kan tro – gjør seg også gjeldende når det gjelder innvandring og islam. Mange har så lite kjennskap til andre kulturer at de ikke klarer å se de uheldige konsekvensene innvandringen har fått for flere land i Europa.
En del holdninger og verdier står også så fjernt fra våre egne, at det er vanskelig å avdekke disse. Da Aftenposten kåret Årets Osloborger, sa Aftenpostens sjefredaktør Espen Egil Hansen under utdelingen av prisen til Mohsan Raja: «Du representerer noen av de beste verdiene.» HRS påpeker at Raja følger bokstavtro islam med alt det dette medfører, hvis vi skal tro ham på hans egne uttalelser på sosiale medier.
Hvorfor klarte ikke journalisten å avdekke dette? Trodde han at en så selvoppofrende mann umulig kunne ha holdninger som går på tvers av det vi anser som norske, grunnleggende verdier? Var det derfor han overså signalene?
Dersom man for eksempel ikke tror at Mohsan Raja kan ha et grunnleggende negativt syn på kvinner, kan hans væremåte overfor de kvinnelige hjelperne tolkes som et uttrykk for stress. For en norsk journalist med liten kunnskap om patriarkalske kulturer, kan det være lett å slå seg til ro med en slik forklaring.
Vi ser her et tydelig eksempel på at selv journalister ikke klarer å se det de ikke kan tro. Men burde ikke journalister – de som skal være samfunnets kritiske røster – hatt såpass gode kunnskaper at de klarte å stille de rette spørsmålene? Skal man være samfunnets vaktbikkje, må man både orke og våge å tro det verste om alle mennesker. Da først kan man utføre sitt journalistiske samfunnsoppdrag.
Elin Ørjasæter beskriver sin egen uvitenhet i artikkelen Hege Storhaug under lupen. «Hvordan kunne jeg tro at religion var uviktig? Antagelig fordi jeg ønsket at det skulle være uviktig.» Siden hun altså trodde at religion var uviktig, hadde hun oversett alle signaler som tydet på det motsatte.
Statsministeren ønsker at vi skal tro det beste om andre
Erna Solberg sa i sin nyttårstale at vi alle – uansett hvor vi kommer fra – har de samme ønskene for det nye året. I den sammenheng nevnte hun ønsket om å forsørge seg og sine og at familien skal leve i sikkerhet og være ved god helse.
Solberg ville selvsagt ikke fokusere på at innvandrere bringer med seg verdier som går på tvers av mange av norske sentrale verdier, slik som likeverd, likestilling, ytringsfrihet, og religiøs frihet.
Hun unnlot også å fortelle oss det forskningssjef i Fafo, Anne Britt Djuve sa til Aftenposten: «Men noen, spesielt kvinner, er ikke orientert mot lønnet arbeid. De har aldri vært i lønnet arbeid, de har ingen ønsker om å jobbe, og familien deres ønsker heller ikke at de skal jobbe.»
Ved alt det som Solberg sa og unnlot å si, forsterket hun den forståelsen mange fremdeles har av innvandringens innvirkning på det norske samfunnet. Bare vi nå gjør alt riktig, vil det gå bra.
Budbringere av dårlige nyheter få ofte svi
Det er tungt ta innover seg at det ligger store verdimessige utfordringer i innvandring fra muslimske land. Det enkleste er å tenke at alt går bra. Når noen, som eksempelvis Hege Storhaug, forteller noe annet, kan vi bli rasende på henne.
Denne mekanismen trer også i kraft på andre områder i livet. Noe av det største sinnet mobiliserer vi mot dem som forteller oss noe ubehagelig, noe vi egentlig ikke ønsker å se, noe vi har klart å lukke øynene for.
Mange av Hege Storhaugs uttalelser rokker nemlig ved våre gamle forestillinger. Vi er mange som er blitt oppdratt til å tro på innholdet sangen «Mye er forskjellig, men det er utenpå». På skolen har vi lært å være tolerante og tro det beste om alle mennesker. Problemet er at når vi tror det beste om alle, klarer vi ikke å avdekke det som truer oss.
En balansegang
Som vi forstår går det et hårfint skille mellom å våge å tro det verste og å mistenkeliggjøre hele grupper. Av redsel for å støte noen, er det nok mange som velger å lukke øynene og tenke at det går seg nok til. Andre igjen tør ikke å fortelle om det de ser. Mange tier nok også av frykt for den kritikken som kan ramme budbringere.
Men vi må ikke glemme at samfunnet trenger flere som tør å kalle en spade for en spade. Får vi ikke belyst problemene, kan vi heller ikke gjøre noe med dem.
Vi må våge å innhente ny kunnskap
Vi må våge å tenke og handle nytt, innta nye holdninger til det vi tidligere ikke har orket å gå inn i, stille spørsmålstegn til politikeres utsagn og egne verdier. Vi må våge å tro det verste, undersøke saken og ikke bortforklare det vi synes er ubehagelig.
Hege Storhaugs uttalelser har lenge stått i kontrast til mye av det «eliten» velger å legge til grunn for sin forståelse av innvandring og integrering. Heldigvis er det stadig flere mennesker som tør og vil se både det verste og det beste. Først når vi også åpner øynene for det ubehagelige, kan vi se klart!