Sarita Skagnes er antakelig en utålmodig dame. Jeg forstår henne godt. Hun har for noen uker siden kommet ut med boken ”Bare en datter”, der hun forteller om sin tragedie med å bli født som jente på indisk jord. Og hun forlanger at noe må skje – raskt. I kronikk i dagens Dagbladet skriver hun et åpent brev til barne- og likestillingsminister Manuela Ramin-Osmundsen, der hun blant annet sier:
Hvor lenge skal jenter som meg måtte tie, tåle og lide i taushet? Du er den som kan sette denne viktige debatten øverst på dagsordenen. Det er vi verdt!
Ja, det er dere verdt. Men et godt råd i denne sammenheng er: smør deg med tålmodighet. Din erfaring er det neppe noen som betviler. Problemet er at avstanden mellom å akseptere et problem og å finne en politisk løsning, er ufattelig lang.
For noen år siden frontet norskpakistanske ”Jeanette” tvangsekteskap. Da hun valgte å tre inn i offentligheten var hun sikker på at politikere og andre ville sette problematikken øverst på dagsorden og løse problemene. Hun fikk for så vidt rett i det første, men det andre visste seg langt vanskeligere. Jeanette var selv frihetsberøvet fra hun var 12 år, tvangsgiftet som 16-åring, som 17-åring var hun mor. Hun stakk av fra både ektemann og familie. Da Jeanette sto frem i offentligheten manglet det ikke på både tårevåte øyne og klapp på skuldrene, først og fremst fra etnisk norske. Innvandrermiljøene var stort sett tause, og de fleste som talte var opptatt av å påpeke at ”Jeanettes historie var særdeles trist, men ikke representativ”. Jeanette ville ikke bli syntes synd på, hun mente som deg, Sarita, at det ikke var henne det var synd på, hun hadde jo frigjort seg fra åket, derimot tenkte hun på sine medsøstere. Men det som virkelig såret Jeanette, var påstanden om at hun var syk. Men Jeanette, tøffere enn de fleste, svarte slik: ”Hadde jeg ikke blitt syk av det jeg har opplevd, så hadde jeg ikke vært frisk.”
Men Jeanette ble sliten. Selv om Jeanette fortsatt i dag er engasjert i HRS’ arbeid, har hun flyttet til en annen kant av landet. Hun har valgt familielivet – med en ”norsk viking til ektemann”, som hun sier det. Jeg forstår henne godt. Bagatellisering av en, for de fleste, uforståelig erfaring, og bagatellisering av det motet en utviser når en først forteller om det, kan ta energien fra de fleste.
Så når du Sarita nå etterlyser at problemstillingene må diskuteres i det offentlige Norge, og at vi sammen må finne ut hva som må gjøres, vil du nok få medfølende svar. Og du vil få politiske svar. Men du vil neppe få effektive tiltak lagt på bordet.
For selv om du påpeker at ukultur ikke forsvinner ved at man krysser landegrenser, som sikkert ikke så mange vil benekte, så vil mange hevde at ”det går seg til over tid”. Om en tid, Sarita, vil alle indere og andre innvandrergrupper med ukultur i bagasjen, ha klart å kvitte seg med ukulturen. Hvor lang tid det er snakk om, vet ingen. Men de som sier er nok sikker på én ting; innen den tid eksisterer de ikke selv.
Så Sarita, smør deg med tålmodighet, hovedtyngden av norske politikere og andre ansvarsmyndigheter har dessverre moralsk samvittighet til å se an om tiden hjelper – og da kan man visstnok ofre både to og tre generasjoner, og kanskje mer til.