I fjor kunne HRS avsløre et smutthull for islamske bevegelser som vil reise moskeer ved hjelp av eksempelvis petrodollar fra despotene i Saudi-Arabia. Da stiftelsesloven ble laget tenkte man ikke på muligheten for at internasjonale despotiske aktører kan sponse en norsk stiftelse. Alle partier med unntak av SV legger 12. januar frem et forslag i Stortinget om å tette dette smutthullet. Bravo! Men hvorfor stemte Ap, eksempelvis, mot liknende forslag i 2011 under henvisning til religionsfrihet og diskrimineringsforbud? Riktig svar er partipolitisk spill.
Slik lød ingressen i april i fjor da vi kunne avsløre den da forholdsvis nye Amanastiftelsen som blant annet stod bak et svært tomtekjøp i Larvik med planer om å reise en gigantmoské i den lille Vestfoldbyen:
AVSLØRING: Enhver person, organisasjon og stat kan finansiere bygging av stormoskeer i Norge. Om det er despotiske regimer eller ideologiske ekstremister som står bak, spiller ingen rolle. Det islamske forbundet ved forstander Basim Ghozlan har funnet smutthullet: Man etablerer en privat stiftelse med formål om å støtte mosképrosjekt, og kan hente inn ubegrensede midler fra utlandet.
Bakgrunnen for avsløringen var at vi stusset da det ble klart at et lite trossamfunn på i overkant av 600 medlemmer, Islamsk kulturforening i Larvik, klarte å reise hele 17 millioner kroner på få måneder for å kjøpe en tomt i Larvik, der den videre planen var å reise en moské til en pris av 3 millioner euro. Samlet snakker vi altså om rundt 44 millioner kroner. Likeledes at det sent i 2014 ble klart at en 1200 kvm bygning i Alta var solgt for over fire millioner kroner, der igjen en islamsk forening, på godt under 100 medlemmer, var i sentrum, og det handlet om ny moské i byen.
En av plantegningene til ny gigantmoské i Larvik.
Så viste det seg etter litt gravearbeid at i oktober 2014 så Amanastiftelsen dagens lys, som ledelsen i Det islamske forbundet i Oslo står bak, og som nå eier både tomta i Larvik og bygningen i Alta. Vi tok en ringerunde til Økokrim, Norges bank, Toll- og avgiftsdirektoratet, Stiftelsestilsynet, Nærings- og fiskeridepartementet (NF) og et par sentralt plasserte politikere, og dermed var gåten løst: Det er ingen begrensninger på hvem som kan støtte en privat stiftelse i Norge med hvilke beløp man måtte ønske. Som det ble sagt hos Stiftelsestilsynet da vi la problemstillingen på bordet: – Det var nok ingen som tenkte at private stiftelser i Norge kunne motta økonomisk støtte fra andre regimer da loven ble utformet.
Det kanskje mest oppsiktsvekkende den gang, var at alle overnevnte instanser uttalte at dette var en helt ny problemstilling for dem – at hvem som helst fra utlandet kan sponse ekstrem ideologi i Norge gjennom en stiftelse. I tillegg var det overraskende å oppleve at nesten alle i statsforvaltningen pekte på andre instanser i samme statsforvaltning som de mente var ansvarlig kontrollør.
Amanastiftelsens formål er: «å støtte muslimske trossamfunn i Norge økonomisk», gjennom «å eie og forvalte eiendom egnet som bruk til moské og undervisning. Eiendommen/-e stilles til disposisjon for formålsaktiviteter, mot et rimelig vederlag». Det kan også gis økonomisk støtte til «imamer, studenter og prosjekt som fremmer stiftelsens formål», heter det. Dette formålet innfrir kravene i stiftelsesloven, og i styret til stiftelsen sitter ledelsen i Det islamske forbundet, Norges fremste Brorskapsgruppe.
Neste uke legges det frem et bredt forslag i Stortinget «om et felles løft for god integrering», signert Jonas Gahr Støre, Trond Helleland, Harald T. Nesvik, Knut Arild Hareide, Marit Arnstad og Trine Skei Grande. Altså mangler kun Audun Lysbakkens navnetrekk. Her kan vi lese følgende:
«Stortinget ber regjeringen utrede en ordning som gjør at kun stater som praktiserer religionsfrihet, tillates å bistå med finansiering av trossamfunn i Norge. Regjeringen anmodes videre om å arbeide for å tette alle smutthull i regelverket, herunder bruk av stiftelser.»
I 2011 la Frp frem et forslag i Stortinget, Dokument nr 8:23 S, om å forby «totalitære, islamistiske regimer» å finansiere «religiøs aktivitet» i Norge. Ap den gang avviste forslaget under henvisning til «religionsfrihet» og «diskrimineringsforbud». Kun hvis sponsingen kan relateres til terror kan den forbys, ifølge UDs skriftlige svar den gang.
Samtidig henviste UD til at inngrep i religionsfriheten bare kan foretas dersom dette «er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til den offentlige trygghet, for å beskytte den offentlige orden, helse eller moral, eller for å beskytte andres rettigheter og frihet», altså henvises det her til Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens artikkel 9, nummer 2.
Vi har hele tiden ment at artikkel 9 er høyst aktuell å lene seg på for å beskytte særlig oppvoksende generasjoner fra å falle i ekstremismens klør. Det er kanskje dette Stortinget nå gjør, og samtidig legges det partipolitiske spillet dødt?
Uansett: Dette er nok en seier i en lang rekke for HRS.
HRS beveger Norge i riktig retning, tør jeg påstå.