Jens Tomas Anfindsen, HRS
Det ble bråk og kaos da Carl I. Hagen kom med
hentydninger om Muhammed da han besøkte Levende Ord i 2003.
– «La de små barn komme til meg,» sa Jesus. Jeg
kan ikke skjønne at Muhammed kan ha sagt det samme. Da må det være «la de små
barn komme til meg slik at jeg kan utnytte dem for å islamisere verden», sa
Hagen den gang.
Uttalelsene førte til protester fra en rekke
muslimske land fordi Hagen hadde fornærmet profeten Muhammed. Selv mente Hagen
at han henspeiler uttalelsene på barna som ble misbrukt som selvmordsbombere i
Midtøsten.
I den nye boka går Carl I. Hagen imidlertid mye
lenger enn i Levende Ord talen. Det er i kapittelet om karikaturstriden Hagen
langer ut mot profeten Muhammed.
«Ytringsfriheten var underordnet respekten for
krigsherren, voldtektsmannen og kvinnemishandleren Muhammed som myrdet og
aksepterte voldtekt som erobringsteknikk,» skriver Hagen.
Det er Magazinet som melder dette.
Det skal bli interessant å se hva reaksjonene på Hagens ytringer om Muhammed
vil bli. Det er umulig å forutsi om dette er noe som bare vil bli forbigått i
stillhet eller om det vil føre til debatt, kanskje til og med god debatt. Det
skal også bli spennende å se om Hagen med dette kan ha meldt seg inn i (den
etter hvert tallrike) klubben av meningsytrere som må leve på rømmen og i skjul
for islamske trusler.
HRS har ikke lest Hagens bok og kjenner derfor heller ikke den fulle konteksten
for hans uttalelser om Muhammed. Det som er sikkert, er at Hagen her skraper
borti noen av de aller mest problematiske sidene ved Muhammeds liv og eksempel.
Det kan nok ikke utelukkes at disse aspektene ved Muhammeds liv fremdeles
aksepteres som et eksempel til etterfølgelse av enkelte Muslimer, og i så fall
er dette noe som bør underlegges bred drøftning, særlig nå som islam spiller en
stadig viktigere rolle i den norske offentlighet
En debatt om Muhammeds liv og eksempel er både viktig og aktuelt, selv om den
nok på mange måter vil bli både vond og vanskelig. Forutsetningene for en god
debatt om dette, er imidlertid ikke bare fraværet av trusler og vold som
forgifter debattmiljøet, men også nærværet av sannhet. Det vi trenger, er en
saklig, respektfull og faktadreven debatt om religionsstifteren Muhammeds liv,
virke, eksempel og virkningshistorie. I den grad Hagens uttalelser inviterer
til en slik debatt, er dette noe vi alle bør hilse velkommen.