Jeg var ung, jeg var uvitende og jeg var forelska. Jeg satt på ei tue i skogen i 1988 og spiste et par håndfuller med blåbær. Setningen som falt var ordrett denne: ”Kan pakkiser også spise blåbær i de norske skogene?”
Med sorgtunge øyner så min persiske kjæreste på meg. Smerten jog gjennom kroppen min, ledsaget av en dyp fortvilelse over at vi nordmenn var så diskriminerende, ja, rent ut rasistiske, overfor våre nye borgere fra kulturer på andre kontinent. Den ”norske tilstanden” var så ille at den knapt var til å ta innover seg.
Noen år senere og med barske erfaringer i bagasjen forstod jeg at jeg hadde gått rett på limpinnen. Tross bolig, arbeid, utdannelse og svært god tilgang til ”jentemarkedet” i Arendal den gang, trakk han offerkortet den dagen i marka. Våpenet som knebler fornuften og den frie tanken.
La det være sagt med en gang: jeg utstår ikke diskriminering eller undertrykkelse uansett hvilket uttrykk. Det var også derfor jeg dro til Pakistan første gang i 1993. Som fersk journalist hadde jeg møtt en norskfødt jente som på gun point ble tvangsgiftet året før i samme land. Hun fortalte noe som i mine ører den gang knapt var til å tro: hun ble ansett som et godt gifte fordi hun var lys i huden og dermed vakker!
Den rasismen og undertrykkingen jeg møtte i løpet av mine to år i Pakistan på 90-tallet, var et veritabelt kultursjokk. Den norskfødte jentas uttalelse ble til de grader verifisert gjennom hverdagslige opplevelser og folks beretninger, som skilt på dørene til ”pene” restauranter der det står skrevet: ”svarte og tjenere ingen adgang”. Som vakre kvinner som forteller hvor vanskelig det var å bli gift, fordi de var mørkere enn gjennomsnittet i huden, og dermed ansett som stygge – per definisjon. Mødre som gråter fordi jentebarnet de har født er ”stygt” og dermed ”ugiftbart”. Afrikanere som verbalt og fysisk angripes i køer på offentlige kontor.
For de uinnvidde består Pakistan av et bredt etnisk mangfold, illustrert ved hudfargespekter fra lyse etterkommere av Alexander den store i vest mot Afghanistan, ikke sjeldent med rødt hår og blå øyne, til folk med negroide trekk på Makrankysten vest for Karachi, etterkommere av afrikanere fra den andre siden av havet. Det brede hudfargespekteret er én forklaringsvariabel. En annen er hersker-slave-mentaliteten. I Norge er vi strengt oppdratt i likeverd mellom alle uansett bakgrunn. Denne oppdragelsen glimrer dessverre med sitt fravær i store deler av Asia og Afrika.
Tross erfaringene mine fra Pakistan midt på 90-tallet, satt ”oppdragelsen” fra den venstreorienterte antirasistiske bevegelsen (”Ikke mobb kameraten min!”) dypt i meg. Da jeg intervjuet unge norske muslimer til et bokprosjekt i 1998, hadde jeg derfor alltid følgende spørsmål med meg: har du opplevd rasisme (implisitt: fra nordmenn)? Ingen kunne berette om noe slikt. Mest talende var svaret fra en ung kvinne, ”Hafsa”, som etter at hun hadde tenkt seg om sa dette:
”Det er ikke nordmenn som banker oss opp. Det er det våre egne som gjør.”
Jeg har ikke bladd i boken Hellig tvang. Unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap (1998), på minst et tiår, ikke før statsråd for barn, integrering og likestilling, Audun Lysbakken (SV), annonserte at integreringsarbeidet skal ta en ny retning: ”arbeidet mot diskriminering skal styrkes”, sa Lysbakken da statsbudsjettet ble lagt frem 6.oktober. Jeg kunne jo reagert med et smil, og utbasunert: ”så flott”! Endelig skal det tas solide grep for å løfte de mest marginaliserte borgerne i landet inn i frihetsverdiene og som fullverdige deltakere i det folkelige fellesskapet. Endelig skal det settes søkelys på de rundt 4 000 barna i grunnskolealder som er registrert bosatte i Norge – men som ikke er på skolebenken her. Den overveldende majoriteten er antakelig å finne i foreldrenes opprinnelsesland, som Pakistan, som Gambia, endog Somalia – av FN definert som verdens verste land for barn å vokse opp i, mens foreldrene bor her med flyktningstatus. Jeg kunne jublet over at det endelig skal tas solide grep i konkrete saker som de fire søstrene – født i Oslo – dumpet i Gambia i 2003 og kjønnslemlestet, jenter med norsk pass som frarøves kjærlig omsorg fra voksne (farens andrekone passer på dem). Som frarøves alle rettigheter opplæringsloven gir dem. Som frarøves å lære språket og kulturen i landet de er borgere av. Endelig skal det gripes fatt i at tusener på tusener av unge i Norge frarøves retten til å dele livet med den de elsker. Med mye mer.
Men jeg er ikke ung og uvitende lenger. Jeg forstod således umiddelbart hvilken retning Lysbakken har valgt: mer av det samme gamle. Hvit diskriminerer svart. Mer virkelighetsfornektende medisin skal altså nå sprøytes inn i en integreringspolitikk som gjennom tiår har ”ødelagt så mange menneskers liv”, som politiinspektør og forfatter Terje Bjøranger formulerte seg denne uken da det ble kjent at fire personer er tiltalt for å prøve å tvinge ei jente inn i ekteskap, også med hjelpende hånd fra en imam i Norge.
Eller som ”Hafsa” formulerte seg i Hellig tvang: ”Hadde noen kalt meg for pakkis, så hadde jeg ikke brydd meg noe særlig. Hadde bare overhørt det… Å bli kalt pakkis, ødelegger ikke livet mitt. Men den dagen jeg ble fortalt at jeg skulle giftes bort, da følte jeg at livet mitt ble ødelagt. Fremtiden ble virkelig tatt fra meg… Til slutt var jeg så utkjørt at jeg ga blaffen i om jeg ble drept hvis jeg nektet. Jeg tenkte: ’Hvis ikke jeg får livet mitt, så får ingen andre det heller.’”
Opp mot Lysbakkens ”nye” satsning, var det rett og slett rystende å lese i min bok Hellig tvang: unge personer som lever i en tilstand tidligere norsk historie knapt kan vitne om. Som frykter for sine liv fordi de er forelsket, som frykter for livet fordi de tar seg ”friheten” til å mene at de selv må få bestemme hvem de skal ekte. Unge som ikke bare frykter å bli drept av sine egne for å stå opp mot patriarkalske tradisjoner og presumptive ”hellige” tekster, men som faktisk blir drept – av sine egne.
I en blanding av fortvilelse og forbannelse over sviket mot de mest sårbare i dagens Norge, gikk jeg derfor systematisk til verks samme dag som det ble kjent at en statsråd vil prøve å føre folket tilbake til myter befestet på 80-tallet, og publiserte kapittel for kapittel på Human Rights Service sin nettside, rights.no, der nå hele boken kan leses.
For: man kan lure mange lenge, men man kan ikke lure alle hele tiden.
Agderposten 21.oktober 2011