Det er i et brev datert 31.august i år at Lunner kommune henvender seg til BLD (Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet) med sine erfaringer om at flyktningkvinners bekledning er til hinder for å oppfylle intensjonen med introduksjonsprogrammet. (Se fakta om introduksjonsordningen under denne saken).
Med dette brevet har BLD fått en betent problemstilling på bordet.
I brevet heter det innledningsvis:
Kommunens flyktningtjeneste møter daglig ulike problemstillinger som den søker løst til det beste både for flyktningene og samfunnet for øvrig. Introduksjonsprogrammets intensjon er å gi deltakerne gode muligheter for å kunne ta del i det norske samfunnet, blant annet gjennom å skaffe seg en jobb. Vi finner det dermed svært vanskelig at enkeltes flyktningkvinners bekledning (jilbab, abaya, niqab) er til hinder for å oppfylle intensjonen.
Denne utfordringen kan sammenfattes slik:
Mange av flyktningkvinners bekledning er ikke sammenfallende med arbeidsgivers krav til hygiene og sikkerhet. Bekledningen begrenser dessuten deltakernes fysiske aktiviteter og mulighet til å utøve yrkene.
I brevet, som er signert rådmann Tore Molstad Andresen og fungerende tjenesteleder i Flyktningtjenesten Erica Sanger-Elnaes, minnes det om at kleskoden ikke er regulert i introduksjonsordningen og at kommunene dermed er overlatt til å håndtere dette på egenhånd – noe som kommunene gjør på vidt forskjellige måter.
Fra vestlig stil til religiøst press
Flyktningtjenesten i Lunner legger ikke skjul på at kvinnenes bekledning/symbolbruk har et religiøst element, men at de til tross for dette ikke kan overse problemene.
De viser til at kvinnene ofte benytter religiøse argumenter, som for eksempel henvisning til religionsfriheten, for å rettferdiggjøre bruk av aktuelle plagg/symboler.
Kommunen konstaterer også at noen av kvinnene som blir bosatt i kommunen har en vestlig klesstil når de kommer til kommunen fra mottak eller utlandet. Men etter ankomst endres klesstilen til eksempelvis jilbab eller abaya. De skriver at deres erfaring er at det i enkelte miljø kan være et stort konformitetspress som i noen tilfeller spiller en rolle i den enkeltes preferanser om bekledning.
Kvinnene faller fra
Flyktningtjenesten viser blant annet til NOU 2010:7 (et utvalg som foretok en gjennomgang av opplæringstilbudet til såkalte minoritetsspråklige barn, unge og voksne) der det ble uttrykt en viss uro for måloppnåelsen hos programmets kvinnelige deltakere.
Særlig ble det vist til at kvinnene avbryter programmet oftere enn menn, samt at kvinnene i mindre grad gikk ut i arbeid etter fullført program. I denne sammenheng bemerker kommunen følgende:
Utvalget har imidlertid ikke funnet grunn til å vurdere kulturelle og religiøse forhold, og tiltak for motvirke og håndtere slike begrensninger.
Flyktningtjenesten viser til at de bruker flere tiltak i introduksjonsprogrammet for å oppfylle målene i introduksjonsloven, som norskopplæring, samfunnskunnskap, grunnskoleutdanning, gymnastikk, svømming og andre fysiske aktiviteter, språk- og arbeidspraksis. En rekke av disse tiltakene lar seg altså ikke gjennomføre fordi kvinners bekledning hindrer dem.
Videre vises det til at mange av kvinnene har liten eller ingen tilknytning til arbeidslivet fra før, og liten formell kompetanse og utdanning. Kommunen skriver:
Dette setter klare begrensninger i hvilke typer arbeid de kan settes til eller kan kvalifiseres for. Typiske arbeidsoppgaver for denne gruppen er å finne på skole, barnehage, sykehjem, sykehus, skolefritidsordning, dagligvarebutikker, klesbutikker og i renholdsbransjen, o.l. Erfaringen fra Flyktningtjenesten er at mange av kvinnene som bruker jilbab, abaya, niqab o.l. ønsker seg jobber nevnt overfor.
En rekke yrker har kleskode
Flyktningtjenesten påpeker at i en rekke av yrkene som kvinnene faktisk kan kvalifiseres for eksisterer det spesielle kleskoder, om enn nødvendigvis ikke eksplisitt uttalt:
I renholdsbransjen er det krav til bestemt antrekk grunnet sikkerhet. Det benyttes bl.a. maskiner til boning og vasking av gulver der uegnet klesplagg kan utgjøre en sikkerhetsrisiko. Det er videre krav grunnet i hygiene. Sikkerhets- og hygienekrav på arbeidsplassene hører etter vår vurdering naturlig under slike nødvendige legitime formål som tilligger en arbeidsgiver.
Sykehjem og sykehus har også kleskode (uniformsreglement). Både sykepleiere og leger har yrkesetiske retningslinjer å forholde seg til. Det fremgår både av de yrkesetiske retningslinjene for sykepleiere §1 og etiske regler for leger §2 at disse skal ivareta pasientens interesser, verdighet og integritet. Det er grunnleggende for arbeidet i helsevesenet at pasienten kommer først.
I skoler, barnehager, læreryrker og SFO kan de aktuelle kvinnene kun delta i begrenset omfang. Dette gjelder både på elevsiden og lærersiden. De kan ikke delta på fysiske aktiviteter som ski, svømming, klatring dans, og sport som fotball og volleyball o.l. både fordi plaggene deres ikke er egnet for fysisk aktivitet, at fordi plaggene utgjør en sikkerhetsrisiko. Det er også hygienemessige problemer knyttet til at kvinnene ikke vil skifte til andre nye plagg.
Flyktningstjenestens erfaringer er at dette medfører at man ikke får utnyttet de ulike tiltak som skal fremme integrering og interaksjon med samfunnet. Flyktningkvinners bekledning gjør at de ”ikke kan ta del i vesentlige undervisningssituasjoner som fremmer interaksjon, sosiale relasjoner, samhandling og språk. Tilsvarende medfører det for yrkespraksis i slike arbeidsplasser at denne gruppen flyktninger ikke kan ta aktivt del i undervisningen og oppfølgningen av barna ved at vesentlige deler av undervisningen/oppfølgningen må overlates til andre,” står det i brevet.
Kvinners bekledning er ekskluderende
Dermed står disse kvinnene i en situasjon der de enten selv nekter å ta imot tilbud om praksisplass eller at de ikke får et tilbud fra en praksisplass fordi de ikke ønsker å tilpasse bekledningen til den kleskoden som er gjeldende på den aktuelle arbeidsplassen.
Flyktningtjenestens erfaring er at disse kvinnenes bekledning ekskluderer dem fra å dra nytte av introduksjonsprogrammet. Flyktningtjenesten benytter store ressurser, både økonomisk og fra arbeidsgivere og saksbehandlerne, uten at formålet til introduksjonsordningen blir realisert.
Skulle vekk fra passiv sosialhjelp
Lunner kommune viser til at det i St. meld. nr.17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge ble drøftet at økonomisk stønad etter sosialtjenesteloven i mange tilfeller var blitt en form for langvarig inntektssikring for nyankomne innvandrere. Arbeidsledigheten blant innvandrere, spesielt flyktninger, var høyere enn i resten av befolkningen og for mange tok det lang tid å komme i arbeid. Da lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven) ble vedtatt sommeren 2003 var hensikten å dreie støtten til nyankomne flyktninger bort fra passiv sosialhjelp til en form for «lønn» for egen innsats.
Ordningen skulle således styrke nyankomne innvandreres mulighet for deltakelse i yrkes- og samfunnslivet, og deres økonomiske selvstendighet. Samtidig påpeker kommunen at loven også skulle gi kommunene en bedre juridisk ramme i integreringsarbeidet.
Resultatene viser at en betydelig større andel flyktninger går over til jobb eller utdanning enn før introduksjonsordningen ble innført, men at dette først og fremst gjelder flyktningmenn.
Lunner kommune viser også til en undersøkelse utført Fafo og Institutt for Samfunnsforskning i 2007 som fastslo at kvinner ”ikke hadde noen målbar effekt av å ha deltatt i introduksjonsprogram”. Det heter at resultatene er desidert dårligst blant kvinner fra Afghanistan, Irak og Somalia.
Ingen ”naturlig” kjønnsforklaring
Det vises i brevet til at en rekke rapporter og undersøkelser har forklart forskjellen i resultatene med at kvinner som regel har mindre utdanning og arbeidserfaring enn menn, og at kvinnene ofte har store omsorgsoppgaver i tillegg. Men dette er ikke erfaringene til Flyktningtjenesten i Lunner kommune:
Forskjellen i måloppnåelse blant kvinner viser at det er andre forhold som spiller en rolle. Kvinner med den samme landbakgrunn som de angjeldende kvinner, og med sammenlignbar utdanning og erfaring, kommer i betydelige større grad over i jobb etter endt introduksjonsprogram dersom de har en klesstil tilpasset arbeidsgiverens krav, eller er villig til å benytte en endret klesstil/uniform på arbeidsplassen.
Problemstillingen må løses politisk
Lunner kommune mener imidlertid at det ikke er opp til dem eller til den enkelte kommune å håndtere denne problematikken. Med dette brevet, som for øvrig er gått i kopi til Justis- og politidepartementet, Likestillings- og diskrimineringsombud (LDO), Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon, har kommunens flyktningtjeneste tilkjennegitt sentrale utfordringer for å oppfylle intensjonene med introduksjonsordningen.
HRS mener at om BLD velger å overse disse erfaringene vil det ikke tjene regjeringens integreringsprosjekt. Tvert om vil det vise at «religionsfriheten» for mange, og spesielt kvinner, er blitt en tvangstrøye i Vesten – med myndighetenes velsignelse.
***
Fakta om introduksjonsprogrammet
Introduksjonslovens formål
Det fremgår videre av introduksjonsloven § 4 tredje ledd bokstav c at kommunene skal fatte de tiltak som er nødvendig for å forberede innvandreren for opplæring og tilknytning til arbeidslivet.
Introduksjonsloven § 4 tredje ledd c lyder:
Programmet skal minst inneholde (…)
c) tiltak som forbereder til videre opplæring eller tilknytning til yrkeslivet.
I dette følger at kommunene må kunne kreve at flyktningen rent faktisk stiller seg til rådighet for arbeidsmarkedet i sin alminnelighet. Her viser vi til problemstillingen nevnt ovenfor, at noen flyktningkvinner ikke får tilbud om arbeidsrettet tiltak eller takker nei til slike tiltak på grunn av bekledning.
Ordningen har også klare integreringsmål. BLD fremhever på sin informasjonsside om ordningen:
Introduksjonsordningen er det viktigste virkemiddelet for kvalifisering av nyankomne flyktninger og deres familie. Målet med deltakelse i introduksjonsprogrammet er å gi grunnleggende ferdigheter i norsk, grunnleggende innsikt i norsk samfunnsliv, samt å forberede for deltakelse i yrkeslivet og/eller utdanning.
Kunnskaper i norsk og innsikt i norske samfunnsforhold er en forutsetning for å kunne delta i arbeids- og samfunnsliv. Gjennom introduksjonsloven har innvandrere fått rett og/eller plikt til å gjennomføre slik opplæring.
Av rundskriv H20/05 til introduksjonsloven fremgår følgende:
Det er også et viktig mål at introduksjonsordningen dekker deltakernes behov for grunnleggende kvalifisering, herunder språkopplæring, innsikt i norske samfunnsforhold og forberedelse til yrkesliv og/eller utdanning. Ordningen skal i så henseende innebære en effektiv og hensiktsmessig overgang. Introduksjonsprogrammets omfang og innhold er viktige faktorer i denne sammenheng. Deltakelse i samfunnslivet i en bredere forstand enn arbeid og/eller utdanning er også et mål loven tilstreber.
Deltakelse i introduksjonsprogram gir rett til introduksjonsstønad tilsvarende 2G (kr 158 432 pr 1. mai 2011) på årsbasis (personer under 25 år mottar 2/3 stønad), jf. introduksjonsloven § 8.
Kilde: Brevet fra Lunner kommune til BLD