Hege Storhaug, HRS
Inger Anne Olsen skapte seg et forklaringsproblem på mandag i sin kommentarartikkel, som jeg kommenterte samme dag på rights.no Vi sendte også tilsvar til Aftenposten samme dag, som er på trykk i dagens avis. Det er mulig at tilsvaret vårt hadde vært tjent med harde fakta i forhold til Olsens hovedankepunkt: HRS er ikke ”etniske nok” (mine ord), altså hun mener vi ikke har medarbeidere som ”speiler det etniske mangfoldet” (igjen mine ord). Hun ønsker seg statlig støtte til organisasjoner og integreringsarbeid der somaliere integrerer somaliere osv. At integrering handler om arbeid på svært mange nivå, får ligge for denne gang. Det mest interessante er kanskje at samme Olsen henvendte seg på mail til oss tirsdag i forrige uke, med spørsmål om HRS sin etniske sammensetning gjennom årene. Henvendelsen er formulert på en måte som kan tyde på at mailen er gått til andre organisasjoner innen feltet vårt, noe jeg likevel betviler. Det var nok HRS-motstand som var Olsens utgangspunkt. Her er korrespondansen.
Hei,
Jeg planlegger å skrive en kommentar om profilen på statsstøtten til en del frivillige organisasjoner, og håper dere har tid til å svare på to enkle spørsmål:
1: Hvor mange fast ansatte medarbeidere i hel stilling har HRS hatt, fra starten og til dags dato?
2: Hvor mange av disse har hatt norsk etnisk bakgrunn og hvor mange har hatt annen etnisk bakgrunn?
På forhånd takk!
Vennlig hilsen
Inger Anne Olsen
Her er daglig leder, Rita Karlsen, sitt svar samme dag:
Hei,
Vedrørende 1) Det har variert i hele perioden. Vi har på det meste vært fire fast heltidsansatte. Per dd drifter vi på to faste heltidsstillinger, med tillegg av en rekke engasjementer (hovedsakelig knyttet til research og artikler til rights.no).
Vedrørende 2) For fast ansatte har tre hatt annen etnisk bakgrunn, mens fem har hatt etnisk norsk bakgrunn. For engasjementene er det kun en med norsk etnisk bakgrunn og samtlige andre (rundt regnet 15 personer, varierer det litt også) har annen etnisk bakgrunn.
Her er hva Olsen fikk ut av denne korespondansen, og hva hun fikk ut av å sjekke opplysninger og henvisninger i våre mange rapporter (gjorde hun det, mon tro?), der det kommer frem ikke-vestliges bidrag på engasjement hos HRS:
HRS synes lite opptatt av å skaffe seg forbundsfeller innen miljøene der tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse kan skje.
Ikke minst derfor er en reduksjon i statsstøtte på sin plass. Det er nemlig på høy tid at flerkulturelle organisasjoner og enkeltpersoner igjen brukes som de ressurser de er.
Man kan gni seg i øynene av mindre. Og man kan riste på hodet over uredelighet – også av mindre. HRS har hatt pakistanere, somaliere, gambiere, persere, og kurdere på engasjement, nettopp som ressurspersoner. Hvordan kunne vi ellers jobbe frem problematikken med skilsmisse for muslimske kvinner? Hvordan kunne vi ellers utarbeidet rapport fra innsiden av pakistanske moskeer? Hvordan kunne vi ellers satt et så konkret søkelys på de ulike formene for tvangsekteskap fra dag én? Hvordan kunne vi ellers avdekket av norskfødte jenter kjønnslemlestes? Med mer.
Kanskje Olsen ikke forstår bedre. Likevel: korrespondansen over vitner om at hun vet langt bedre, men underkjenner sannheten. Det er alvorlig. Og det var kanskje denne korrespondansen jeg skulle vinklet tilsvaret på.
Et annet apropos: Hvorfor gikk ikke Olsen for eksempel i strupen på Minotenk? Én ansatt – som er helnorske Linda. Men vent litt, Linda har jo et fremmedklingende etternavn: Alzaghari. Hun er konvertitt til islam, og i Olsens univers er kanskje muslimer en egen rase og dermed representant for etnisk mangfold og det flerkulturelle, hva vet jeg…
Her er dog tilsvaret trykket i Aftenposten i dag (ikke vårt valg av tittel, vår tittel var ”Uoverkommelig forklaringsproblem”).
Aftenpostens Inger Anne Olsen har laget seg uoverkommelige forklaringsproblem (24.oktober). Summert opp mener hun innvandrere skal drive integreringsarbeidet. Altså skal etnisk bakgrunn være utgangspunktet. Human Rights Service (HRS) er ikke enig. Vi er fargeblinde. Etnisitet er derimot en sentral faktor for å få kunnskap om en overgrepspraksis som kjønnslemlestelse praktiseres i Norge. Nettopp derfor har HRS klart å avdekke utført kjønnslemlestelse av norskfødte barn (samarbeid med blant annet gambiere og somaliere), og fått gjennom flertallsvedtak på Stortinget om temaet (2005). Dette i stortingsmannen Johan Castbergsk ånd: det er gjennom lovverk at de sårbare i norsk historie er løftet inn i verdighet, som barn født utenfor ekteskap og deres mødre (”de Castbergske barnelover”, 1915).
Olsen kobler ”hatefull retorikk” til HRS. Harde ord som hun selv må stå inne for. At vi gjennom ti års virke fremdeles bryr oss inderlig om kvinner og barn som frarøves grunnleggende menneskerettigheter, skal derimot vi stå inne for. At vi, i motsetning til Olsen, har lite til overs for den formørkende ideologien islamisme, står vi også inne for. Det er dog feil at HRS ”fnyser” av dialog. Vi mener politikere ikke skal gå i dialog med islamister og slik gi dem makt. Men jeg er invitert av islamister i Tromsø og Oslo til debatt i november – og møter selvsagt.
Olsen sier HRS ”er lite opptatt av å skaffe seg forbundsfeller innen miljøene der tvangsekteskap eller kjønnslemlestelse kan skje”. Dette kan dokumenteres som riv ruskende galt, gjennom bl.a stortingsvedtak og rapporter. Styrken til HRS i motsetning til organisasjoner basert på etnisk opphav, er at vi har medarbeidere og kontakter i mange ulike miljø. Det er dette som har vært det geniale med HRS og som er en av grunnene til at arbeidet vårt raskt fikk politisk innflytelse raskt.
HRS ble opprettet i 2001. I 2000 avdekket TV2 kjønnslemlestelse og ”doble imamtunger”. Dette kobler Olsen til at Audun Lysbakken foreslår å halvere støtten til HRS! Dertil tillegger Olsen meg å ha ”håndplukket ” Kadra Yusuf til programmene den gang. Nei, det var det Gerd Fleischer i SEIF som gjorde. Og nei, jeg hadde ikke redaktøransvar, jeg var frilansjournalist og var heller ikke i klipperommet eller bak mikrofonen. Uansett: hva har dette med HRS å gjøre?
Hva gjelder ”omstridte arbeidsmetoder”, ligger de tilgjengelig i alt arbeidet vårt, metoder som er de samme Aftenposten benytter. Å prøve å befeste myter og løgner burde Olsen se seg for god til?
Olsen bærer preg av å tilhøre den fastlåste venstresiden, ikke den venstresiden der kulturrelativisme har magre kår. Hun om det. HRS tilhører ingen blokkpolitisk side. Det er det vanskelig for enkelte å ta innover seg i det politiske spillet om ”innvandringsgullkalven”. Olsen har derimot rett i at HRS er ”høyt profilert”. Vis oss én organisasjon som kan vise til flere konkrete politisk resultater enn oss. Mon tro om svaret på hvorfor noen politikere og politiserte journalister dømmer oss nord og ned ligger her?