Unge Høyre ber moderpartiet legge om asylpolitikken og forhindre at asylinnvandrere kan komme til Norge for å søke om asyl slik dagens system fungerer. – Det tragiske med politikken i dag, er at vi indirekte oppfordrer ganske mange mennesker til å ta en farlig reise til Europa, sier Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise til NRK.
Unge Høyre baserer seg på en ny Civita-rapport og ønsker at hele Europa gjennomfører endringsforslagene.
Folk som flytter fra krig skal ikke ha rett på asyl i Europa, men først og fremst få hjelp i nærområdene.
Det vil som hovedregel kun komme flyktninger gjennom FN-kvoter.
Muligheten for å få humanitære visum for folk som er individuelt forfulgt, skal bli utvidet.
NRK-journalist Siv Sandvik legger til for egen regning at «ifølge Riise var ikke flyktningkonvensjonen ment for masseflukt av mennesker som rømmer fra krig og nød». Det er imidlertid ikke bare «ifølge Riise», men som vi skal se et påviselig faktum at konvensjonen ikke har tatt høyde for den nåværende situasjonen eller er ment slik den praktiseres i dag med asylinnvandring gjennom permanent gjenbosetting.
Riise konstaterer som mange før ham at det europeiske asylinstituttet har kollapset. Europa har ikke kontroll på yttergrensene, hvilket har ført til en enorm tilstrømming i 2015. Prognosene for 2016 ser ikke bedre ut.
På bakgrunn av FNs befolkningsprognoser for Midtøsten og Afrika er det mye som tyder på at Europa så langt bare har sett begynnelsen av en regelrett folkevandring.
I 2013 la FN frem en revidert befolkningsprognose som viser at (de daværende) 7,2 milliarder vil øke til 8,1 milliarder i 2025. I 2050 er tallet forventet økt til nærmere 10 milliarder, for å nå 11 milliarder i 2100. Den raskeste befolkningsveksten vil finne sted i verdens 49 minst utviklede land. Befolkningene i Mali, Niger, Somalia, Tanzania og Zambia forventes å femdoble seg innen 2100. Nigerias befolkning alene forventes å overstige USAs i løpet av de neste 35 årene. Afrikas befolkning vil fortsette å øke selv om det skulle bli et fall i det gjennomsnittlige antallet fødsler per kvinne, og FN forventer at folketallet på kontinentet kan øke til så mye som 4,2 milliarder – mer enn 35 prosent av jordens samlede befolkning – i 2100.
Mer enn halvparten av den samlede veksten vil altså skje på det afrikanske kontinentet, hvor befolkningen vil mer enn doble seg til 2,4 milliarder innen 2050 – innen de neste 35 år. Flere andre land, som India, Indonesia og Pakistan, vil også få en betydelig befolkningsøkning i samme periode.
I januar 2015 advarte tre ledende europeiske demografer og professorer – britiske David Coleman, danske Poul Christian Matthiessen og nederlandske Dick van de Kaa – om at den da historisk høye tilstrømningen til Europa bare ville være et skvulp i forhold til hva som kunne komme fremover. De påpekte at Europa ikke kan fortsette å ta i mot befolkningsoverskuddet fra mislykkede stater i Midtøsten og på det afrikanske kontinentet. Deres råd var at EU måtte gå foran for å få endret den foreldede Flyktningkonvensjonen fra 1951, for øvrig samme råd som Fremskrittspartiets eget Bærekraftutvalg fremmet i sin rapport høsten 2013.
Samme år ble FNs prognose attpåtil oppjustert. Utviklingen går faktisk raskere enn man trodde. Anslaget er nå at verdens befolkning vil øke til fra dagens 7,3 til 11.2 milliarder i 2100. Afrikas befolkning vil øke til 4,3 milliarder i samme periode. Og dette er FNs Population Division of the Department of Economic and Social Affairs` mellomalternativ – det som vanligvis selges inn som det mest sannsynlige. I Norge har innvandringen som kjent oversteget Statistisk sentralbyrås (SSB) høyalternativ hvert år siden 2005.
Folkevandringskrisen gjør oss enda mer sårbare for kontroll med egen befolkning
– Skal vi klare å hjelpe dem på en god måte, er vi nødt til å bygge opp systemer for å ta imot alle de millionene som er på flukt i trygge naboområder, sier Riise.
– Frp har lenge snakket om hjelp i nærområdene. Hermer Unge Høyre etter Frps politikk?
– Jeg synes det er litt dumt at dette med hjelp i nærområdene har fått en negativ klang, for det er egentlig veldig logisk at når millioner av mennesker flykter fra krig og nød, så kan vi ikke ta imot millioner av mennesker til Europa, sier Riise.
Innvandringspolitisk talsperson for Høyre, Ingjerd Schoum er imidlertid ikke imponert over Riises utspill og tviler på at partiet vil vedta noen større endringer i asylpolitikken. – Norge må holde fast ved våre internasjonale forpliktelser, og at det er beskyttelsesbehovet vi må stå oppreist for, sier Schou til NRK.
I likhet med en rekke andre politikere viser Schoum til internasjonale forpliktelser, uten å nevne at en av disse er FNs internasjonale flyktingkonvensjon fra 1951. Den er ikke beregnet på dagens situasjon med en tilstrømning som har antatt karakter av en folkevandring og heller ikke beregnet for en storstilt gjenbosetting av asylinnvandrere slik tilfellet er i dag.
Dr. juris Hanne Sophie Greve er ikke noen hvem som helst på innvandrings- og asylfeltet, og har i årevis har jobbet med menneskerettighetsspørsmål, også som dommer i EMD (Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg). Hun har i tillegg mottatt en rekke priser for sitt arbeid. I en kronikk i Aftenposten fastslår Greve at ikke alle flyktninger har rett til å bli værende.
En flyktning har krav på asyl. Dette er imidlertid pr. definisjon et temporært eller tidsavgrenset opphold utenfor egen stat. Asyl har man krav på så lenge man fortsatt har begrunnet frykt for urettvis forfølgelse, eller det kan være livsfarlig om man returneres til eget land. Man kan, ikke helt treffende, men allikevel med en grad av relevans, sammenligne asyl med sykehusopphold – nødhjelp etter behov.
De to hovedbegrepene i flyktningeretten er derfor asyl og repatriering – det siste betyr retur til eget land. Etter annen verdenskrig returnerte store folkemasser til land de hadde måtte forlate i diktaturenes tid. Norske flyktninger kom eksempelvis hjem fra Sverige, Storbritannia og andre land. Repatriering er hovedløsningen for verdens flyktninger.
Ikke bare er retur til eget land hovedløsningen, det fastslås også at ingen har krav på gjenbosetting. Gjenbosetting er et mindre brukt begrep om permanent opphold i et nytt land.
…
Ingen flyktning har krav på gjenbosetting, men en ordning med gjenbosetting har ikke desto mindre utviklet seg i henhold til gjenbosettingslandenes interne beslutninger. Gjenbosetting hviler på nasjonal lovgivning og er således for nasjonalstaten å definere.
Iht internasjonale konvensjoner kan heller ikke asylsøkere/flyktninger fritt velge en løsning med gjenbosetting i et tredjeland slik praksis fungerer i dag. Det er dokumentert at asylsøkere gjør grundig research om de forskjellige europeiske lands sosiale ytelser, saksbehandlingstid, muligheter for oppholdstilatelse og hvor raskt man kan oppnå familiegjenforening før de begir seg av sted og at såkalt asylshopping hos menneskesmuglere foregår helt åpenlyst i blant annet Tyrkia og Italia.
Under Dansk Røde Kors` internasjonale konferanse om flyktninger i København i mars 2015, opplyste Røde Kors` asylsjef i Bulgaria, Mariana Stoyanova, at hun hadde registrert at asylsøkere vet «forbløffende mye» om de forskjellige europeiske lands sosiale ytelser, saksbehandlingstid, muligheter for oppholdstilatelse og hvor raskt man kan oppnå familiegjenforening.
For asylsøkere og andre innvandrere fra Midtøsten og Afrika seg godt oppdatert om de enkelte europeiske lands regler for asyl, familiegjenforening og sosiale ytelser. Menneskesmuglerne bidrar aktivt til å spre denne kunnskapen, hvilket Jyllands-Posten gang på gang har dokumentert, senest i juli 2015. Det er tross alt en integrert del av «asylpakken» smuglerne selger.
Mønsteret bekreftes i en rapport fra Frontex, som viser at en stor andel asylsøkere og andre innvandrere til Europa fra Midtøsten og Afrika gjør grundig research før de begir seg avgårde og derfor bevisst søker seg til land som har høye velferdsytelser. Frontex opplyser i tillegg om at mange av asylsøkerne som søker mot Europa ikke kommer direkte fra Syria, men fra et av nabolandene.
I årsrapporten for 2015 heter det om tilstrømningen i 2014:
«Størstedelen av syrerne søkte ikke asyl i det medlemslandet de først ankom til, men søkte i stedet til andre medlemsland av mange forskjellige grunner, især fordi de forventer å motta mer attraktive velferdsytelser.» (side 18 i rapporten)
Presseoffiser og talsperson Eva Moncure for Frontex hovedkontor i Warszawa sier til Jyllands-Posten:
»I de europæiske lande har vi et asylsystem, som er ulige. Velfærdsydelserne varierer landene imellem, så asylansøgerne har en motivation til at søge asyl i et land, som tilbyder højere velfærdsydelser. Asylsøgerne er meget interesserede i at komme til de nordiske lande, fordi de kan få opholdstilladelse i længere tid, og man får mere støtte,« siger Eva Moncure.
Moncure forteller at asylsøkere har god kjennskap til de forskjellige lands offentlige ytelser:
»Ja, det gør de da. Der er jo befolkningsgrupper fra deres hjemland, som allerede har boet i de forskellige europæiske lande i mange år. De kender jo alt til ydelser og systemet.«
Andre EU-organer gir Frontex rett i at størrelsen på velferdsytelser har betydning for asylsøkeres valg av land, men mener det trenges mer forskning:
Hos et andet EU-agentur, European Asylum Support Office (EASO), giver man ifølge talsmand Jean-Pierre Schembri Frontex ret i, at ydelsernes størrelse – blandt andre faktorer – har betydning for valget af destination. Men der mangler viden om, hvor vigtige de enkelte såkaldte push– og pull-effekter er, og derfor har EASO nu sat en undersøgelse i gang, oplyser talsmanden.