Rita Karlsen, HRS
Rapporten fra det nasjonale Forskningscenter for Velfærd (SFI) bør ikke overraske noen. Det bør være velkjent at den delen av sharia som regulerer familielivet, i særdeleshet ekteskap, skilsmisse, barnefordeling og arv, er uløselig knyttet til en ”vanlig muslimsk families hverdag”, jf. også shariarådenes og shariadomstolenes sterke fremvekst og befestning av sin posisjon i Storbritannia.
Det bør heller ikke overraske noen at den samme utviklingen skjer i andre europeiske land, om enn ikke ”sharia” benyttes direkte, jf. for eksempel fremveksten av såkalte muslimske familierådskontorer, meklingskontor eller lignende.
Nikah-kontrakten
Det vil heller ikke overraske meg om langt de fleste ekteskap mellom muslimer i Vesten, inkludert muslimske konvertitter, også er inngått ved såkalte nikah, altså en muslimsk ekteskapskontrakt, enten ”her” eller i opprinnelseslandet. Andelen av nikah-kontrakter kan selvsagt variere mellom ulike opprinnelsesland, men gitt den betydningen som nikah har for en rekke muslimer vil min kvalifiserte gjetning være at hovedandelen av muslimene har en slik kontrakt i tillegg til landets offisielle ekteskapskontrakt.
I noen tilfeller vet vi også at nikah er den ”eneste” ekteskapskontrakt, altså at ekteskapet ikke er registrert etter det aktuelle landets lover, noe som ikke minst er aktuelt når en mann ekter flere koner. ”Kun” nikah vil også være aktuelt i de tilfeller der jenta ikke er gammel nok til å inngå ekteskap, noe som vi har hatt flere saker på i Norge, jf. for eksempel dommen som nylig falt i forbindelse med et ekteskap for en 13-årig jente (opprinnelse Irak) og for tiltalen som nylig er tatt ut for å ha truet en 16-årig jente til ekteskap (også opprinnelse Irak).
Rapporten fra Danmark har tatt mål av seg å belyse hvordan ikke-vestlige etniske minoriteter i Danmark anvender religiøsrettslige prinsipper og instanser på det privatrettslige område. Slike prinsipper og instanser anvendes ikke bare av muslimer, men også andre religiøse grupperinger, slik som for eksempel jøder og katolikker. Undersøkelsen baserer seg på om lag 250 kvalitative intervju.
ISF har i sin rapport valgt å kalle ”muslimske ekteskap” for ”nikah-forhold”. De påpeker at nikah er den muslimske betegnelsen for ekteskap/vielse og inngås normalt foran en imam med to vitner tilstede. Nikah har ikke rettsvirkning i Danmark, slik som den heller ikke har i Norge.
Undersøkelsen viser at det kan være både sosiale, religiøse og kulturelle årsaker til å inngå et såkalt nikah-forhold. Men kanskje viktigere, idet det forteller noen om nikah-kontraktens status, at nikah-forhold ved reiser til opprinnelseslandet kan ha større rettsgyldighet enn vielser etter dansk rett.
Lettere å inngå enn å oppløse
Ifølge SFI tillegges nikah normalt stor betydning og kan ofte være problematisk å oppløse. Sistnevnte er vel et understatement (de kommer også nærmere inn på det), for problemer med å oppløse et nikah-forhold, eller nærmere bestemt å få en muslimsk skilsmisse, er det hovedsakelig muslimske kvinner som har problemer med. De som kjenner mennenes status i islam, vet også at menn ikke har særlig problemer med å bli skilt. Interessant er det derimot at SFI mener å ha funnet ut at kvinner med etnisk bakgrunn som har inngått et nikah-forhold, oppfatter det som et kjæresteforhold av mindre forpliktende karakter. (Det kan være at en del av disse kvinnene kan få seg en overraskelse ved en senere anledning).
Skilsmisse etter dansk rett versus nikah
Undersøkelsen viser også at menn har langt lettere for å tre ut av et nika-fohold enn kvinner, og at kvinnene kan komme opp i store vanskeligheter. For par som både har inngått nikah og vielse etter dansk rett, kan en skilsmisse etter dansk rett og oppløsning av nikah-forholdet opptre på ulike måter:
Noen anser en skilsmisse ved statsforvaltningen for automatisk å oppløse nikah-forholdet, andre mener at skilsmissen ved nikah kun gjelder hvis mannen har skrevet under på skilsmissepapirene (jeg er usikker på om det menes at mannen har fylt ut nikah-kontraktens eget punkt om skilsmisse, da ved å gi kvinnen rett til å ta ut skilsmisse, eller om det mener skilsmissen etter dansk rett), mens atter andre igjen mener at en skilsmisse etter dansk rett ikke påvirker nikah-kontrakten overhodet.
Nettopp kvinnene i sistnevnte kategori kan oppleve de største problemene, både fordi de kan få problemer med å inngå nye forhold (de anses fortsatt som gift) og ikke minst deres rettsstatus i opprinnelseslandet (der de kan bli tiltalt for bigami om de har inngått et nytt ekteskap).
Imam-shopping
Vel så interessant er det at muslimske par synes å bedrive imam-shopping. SFI mener at innenfor Danmarks grenser henger en sameksistens av forskjellige fortolkninger av prinsippene bak for eksempel muslimsk skilsmisse (oppløsning av nikah-forhold) sammen med at ingen overordnet muslimsk instans har etablert ensartede retningslinjer.
Derimot er forskjellige etniske minoritetsgrupper påvirket av blant annet ulik lovgivning og sedvaner i deres opprinnelsesland. Dette skaper ifølge SFI muligheter for at personer kan shoppe rundt mellom forskjellige imamer i søken etter en som gir støtte til et ønsket synspunkt. Mulighetene for dette mener de avhenger av de individuelle ressurser og av de normer som er gjeldende i forskjellige familier og nettverk.Imamers rolle
Det samme kan gjelde ved skilsmisser. For undersøkelsen avdekker at en del kvinner har opplevde behov for en særskilt oppløsning av nikah-forholdet hvor de, i motsetning til mennene, kan ha behov for en imams medvirkning. Her får noen kvinner, men ikke alle, oppbakning fra imamen. Om de får støtte fra imamen avhenger blant annet av om kvinnene anses for å ha ”gyldig grunn” til å oppløse ekteskapet. (Merk at det er imamen som avgjør hva som eventuelt er gyldig grunn). Slik sett står en del kvinner i en delt posisjon, de anses både som gift og skilt, der deres status er uklar og de utfordringer det bringer med seg.
Videre peker SFI på at det i mange miljøer finnes sterke normer mot skilsmisse, hvilket heller ikke bare gjelder for muslimer. For eksempel er det ”ikke lov” å skille seg for katolikker. I tillegg kan fraværet av en selvstendig oppholdstillatelse forhindre en del fra å ta ut skilsmisse.
Samtidig har SFI avdekket at imamenes autoritet varierer betydelig. Når en imam for eksempel oppløser et voldelig nikah-forhold mot ektemannens ønske, kan imamer selv oppleve trusler om vold.
En av årsakene til dette mener SFI, er at imamer ikke har noen formell autoritet å sette bak deres avgjørelser og at de dermed er avhengig av den autoritet de tillegges av enkeltpersoner og grupper. Til dette er det også viktig å ha minne at en imam ikke er en beskyttet tittel, hvilket tilser at en imam kan ha svært forskjellig bakgrunn og kompetanse, om noen i det hele tatt.
Økonomi
Det kan også oppstå økonomiske uenigheter ved oppløsning av et nikah-forhold. Det kan dreie seg om mahr-beløp, det beløpet som kvinner ofte ”har krav” på å få hvis mannen vil ut av nikha-forholdet. Ikke alle kvinner får dettebeløpet, og kan således oppfatte det som at ”deres rett” ikke respekteres. Men det kan også være andre økonomiske transaksjoner, for eksempel kan menn i noen tilfeller kreve større pengebeløp fra kvinnen for å akseptere en muslimsk skilsmisse. Da trer gjerne imamer inn som meklere. Det samme kan skje ved bodeling, der man tar i bruk både dansk lovgivning og religiøsrettslige prinsipper. Barnefordeling
SFI mener at i spørsmålet om barnefordeling benyttes de religiøsrettslige prinsipper, altså sharia, kun i begrenset omfang. De tilskriver dette til at det finnes så forskjellig fortolkning av temaet. En fortolkning de henviser til er at små barn skal bo hos sin mor, mens større barn (fra omkring 12 år) skal selv få bestemmelsesrett hvor dem skal bo. Denne fortolkningen viser SFI til er i stor overensstemmelse med dansk lovgivning.
Til dette må jeg påpeke at jeg ikke har hørt om en slik fortolkning. Det som er vanlig, er jeg blitt fortalt, er at småbarn, jf. barn som ammes, skal bo hos sin mor. Deretter skal guttebarna bo hos sin far, mens døtrene skal bo hos sin mor til de blir eldre (rett før tenårene, eller når de blir kjønnsmodne), deretter skal de bo hos sin far. Barnas ”medbestemmelsesrett” er ny for meg.
For øvrig viser SFI i denne sammenheng til at enkelte fedre hevder sin rett til barna ved barnebortføring, uansett hvilken juridisk avgjørelse som er truffet i Danmark.
Arv
Når det gjelder arv har SFI ikke funnet i sin undersøkelse at de religiøsrettslige prinsipper, sharia, i noe større omfang benyttes, i alle fall ikke på en måte som strider mot dansk lovgivning. Hvorpå det heter: ”Hvis personer fx måtte ønske at skævdele imellem arvinger, så sønner arver dobbelt så meget som døtre, kan det ske inden for dansk lovs rammer via et testamente.”
Med andre ord kan sharias arvelover benyttes ”lovlig”. Videre heter det at det kan forekomme problemer når arv fra opprinnelseslandet skal fordeles.
Et likegyldig problem?
Jeg er ikke imponert over SFIs rapport, men må ile til å innrømme at jeg ikke har lest hele rapporten, bare sammendraget. At religiøsrettslige prinsipper (sharia) og instanser (muslimske organiseringer) anvendes på det privatrettslige område vet vi i første omgang kan være skadelidende for kvinner og barn. Dessuten åpner vi for parallelle rettssystem, tydeligvis uten å ta innover oss at det også kan medføre forskjellsbehandling av borgerne, ut fra religionstilhørighet og kjønn.
Det nytter ikke å avfeie problemet med at nikah-forhold, eller muslimske ekteskap, ikke er gyldig etter landet lover. De er gyldig innenfor den gruppen det gjelder, og skal disse inkluderes i det representative demokrati og bli fullverdige borgere av rettsstaten, må staten ta ansvaret for at det blir mulig.
Noen hevder at sharia innenfor det familieretten kan være et gode for dem det gjelder, andre viser til at det nødvendigvis ikke er slik at landets lover er de som skal følges til tross for rettssaken foregår i et gitt land. Dette handler for eksempel om tilknytning til landet og eventuelt hva saken dreier seg om. Hvis ekteskapet til et familieinnvandret par fra land X ryker, tilsier (i alle fall slik jeg har forstått det gjelder for norsk rett) at landets rett der paret hadde sin første bopel skal benyttes.
De fleste av oss ville neppe hatt problemer med at det benyttes andre lands lover, gitt at vi opplevde at lovene ga det samme rettsvernet til begge parter og ikke avvek (betydelig) fra norsk rett. For eksempel har HRS tidligere vist til at hva gjelder katolikker forbud mot å skille seg, så gjelder det i det minste for begge parter i ekteskapet. Men hvis landets lover, i dette tilfelle lover som utgår fra sharia, er sterkt skjevfordelt, for eksempel ved skilsmisse, arv og barnefordeling, stiller saken seg annerledes. Vi ville forhåpentligvis også reagert hvis det utført steining ved utroskap.
Utfordringene er med andre ord mange, og problemstillingen burde gis betydelig mer oppmerksomhet. Det kan ikke være slik at det som ikke berører oss selv direkte, skal vi tåle så inderlig vel. Eller at vi bare stiller oss likegyldige.