Politikk

Europarådets frykt

Det er ikke ekstremistene som er de farligste, men at politiske partier lar seg påvirke av den ekstreme fremmedfrykten, fastslår Thorbjørn Jagland – da ikke som medlem av Ap, tidligere statsminister eller leder av Nobelkomiteen, men som generalsekretær i Europarådet. Ifølge Jagland beviser 22/7 at vi har vært for naive i forhold til den fremvoksende fremmedfrykten.

Rita Karlsen, HRS

Det er på en konferanse i dag i hovedstaden at Europarådet, i samarbeid med Helsingforskomiteen, Amnesty og Noas, relanserer sin rapport fra i april i år. Da rapporten, «Living together – combining diversity and freedom in 21st century Europe», først ble publisert vakte den ingen interesse i Norge, og så vidt meg bekjent, beskjeden interesse i utlandet – til tross for at Jagland i juni i år hevdet det motsatte. Den manglende interessen mener Jagland er ”betegnende”. Etter 22/7 mener den samme Jagland at rapporten ”blitt mer aktuell enn det vi trodde”.

Nå benyttes 22/7 til å relansere rapportens budskap.

I Klassekampen omtales Europarådets rapport som følgende:

I rapporten, som er utarbeidet av blant andre den tidligere tyske utenriksministeren Joschka Fischer, EUs tidligere utenrikspolitiske representant Javier Solana og den britiske historikeren og forfatteren Timothy Garton Ash, uttrykkes det sterk bekymring for en «drastisk økning» av islamfiendtlige holdninger og bevegelser i Europa. «Til og med i mange av de mainstream politiske partiene, er negativ omtale av muslimer i ferd med å bli utbredt, for ikke å si standard», står det å lese.

( … )

I tillegg til utbredt fiendtlighet overfor muslimer, har rapportforfatterne blant annet følgende bekymringer:

· Romanifolket er Europas største minoritet, og ingen europeisk land kan være stolte av hvordan de behandler denne gruppen, hevder rapporten.

· Jødehat og fiendtlighet overfor innvandrere og asylsøkere er utbredt og økende i Europa.

· Voksende støtte til fremmedfiendtlige politiske partier

· Manglende vilje hos politiske ledere til å imøtegå fremmedfiendtlighet av frykt for å miste popularitet.

· Europeere gir opp stadig mer av sin frihet og demokratiske verdier i bytte blant annet mot tiltak som skal begrense innvandring og beskytte mot terror.

At Europarådet fastslår at det er ”drastisk økning” av islamfiendtlige holdninger og bevegelser i Europa, overrasker neppe mange. Den samme organisasjonen vedtok i fjor en resolusjon som forbyr kritikk av islam, og nettopp denne resolusjonen vakte flere reaksjoner enn overnevnte rapport.

Jeg tror det er flere som irriterer seg over Europarådets politiske overstyring (uttalt som ”anbefalinger”) og ditto manglende hensyn til nasjonale vedtak, men også over rådets manglende nyanser. Rådet har for eksempel ingen problemer med på den ene siden å vedta forbud mot kritikk av islam og påstå at ”jødehat og fiendtlighet overfor innvandrere og asylsøkere er utbredt og økende i Europa”, mens de på den andre siden unngår å nevne at oppblomstringen av ”jødehat” nettopp knyttes til islam.

Deretter vil jeg anta at det er flere partier og regjeringer i Europa som ikke akkurat er enig i Europarådets påstand om at (til og med) ”mainstream politiske partier” har gjort negativ omtale av muslimer til ”standard”. For om det ikke er konkret uttalt i dagens Klassekampen, så var Jagland straks klarere i juni, selv om han dyttet en av rapportskriverne foran seg: For det handler om ”skuffelsen over hvordan venstresiden og det politiske sentrum har latt seg drive over på defensiven. Det flerkulturelle samfunn er kommet for å bli.”

Og som det heter i Klassekampen:

I mellomtiden har Norge blitt angrepet av en ekstremt fremmedfiendtlig terrorist som fant sin politiske føde i internetts mørkeste avkroker. Jagland mener 22. juli har vist at vi har vært for naive med hensyn til fremmedfrykten som har vokst på kontinentet og her hjemme.

– Det ser ut som vi har vært for naive. Da vi etter 22. juli begynte å se på alt det som skrives på internett er det mye som tyder på at vi ikke visste hva som foregikk der ute, sier den tidligere statsministeren.

At terroristen ”fant sin politiske føde i internetts mørkeste avkroker” synes å være nok en av de myter som skal få befeste seg. I helgen ble vi fortalt at PST har avdekket at AB Breivik hadde etablert seg med over 30 kallenavn, og opererte på debattsider (i mørke avkroker?) som Aftenposten, VG, Nettforum og Document.no. Ifølge Jagland har 22/7 ført til at vi har fått øynene opp for at det grusomme som skjer på internett – dog nevnes ikke med et ord at politiet ikke finner noe ekstremt over hva AB Breivik har uttalt. Men selvsagt vet Jagland/Europarådet bedre?

Det er ikke ekstremismen som er farligst, påpeker Jagland.

– Problemet er ikke så mye de ekstreme oppfatningene. De har vi alltid hatt. Problemet kommer når det politiske mainstream lar seg påvirke av det, og legger seg flat for vinden i stedet for å imøtegå oppfatningene. Det er litt for lettvint å skylde på ekstremisten.

Innvandrere som problem

Jagland understreker at terrorsiktede Anders Behring Breivik «har egne moraloppfatninger og lever i sin egen verden», men han går langt i å forklare Breiviks handlinger ut fra en politisk kontekst.

– Det har ikke vært en valgkamp i Norge de siste 20 årene hvor innvandrere ikke har blitt framstilt som et problem. Når en gruppe år etter år blir sett på som et problem, vil mange føle at det skaper et rom for ytringer og aksjoner, sier den tidligere Ap-politikeren.

Det er ikke første gang Jagland løfter pekefingeren hva gjelder offentlig omtale av samfunns innvandringsproblemer, men han blir aldri utfordret på hva han egentlig mener. Mener han at innvandringen er helt uproblematisk, at problemfokuset er for stort eller at man ikke offentlig skal diskutere problemer fordi det kan avle nye problemer? Jeg merker meg også at Jagland omtaler ”innvandrere” som en gruppe, og det er gruppen som tilsynelatende skal være problemet. At det er uenighet om innvandrings- og integreringspolitikken synes å være en totalt fraværende problemstilling for Jagland.

Men om vi skal tie om utfordringer med innvandring, skal vi imøtegå ekstreme oppfatninger. Jeg har ingen problemer med at ekstreme oppfatninger skal imøtegås, men jeg er slett ikke sikker på at vi er er omforent enig om hva som er ekstreme oppfatninger. Er for eksempel en positiv holdning til forbud mot ansiktstildekking i det offentlige rom en ekstrem oppfatning? (Europarådet har ”anbefalt” medlemslandene om ikke å innføre et slikt forbud).

Jeg tror dessverre at Europarådet er så politisk topptung at det ikke klarer å holde seg til sitt mandat om å utvikle demokrati og menneskerettigheter, men går for langt i sine politiske interesser. Det bevitnes også av Jagland når han i Klassekampen regelrett hevder at PST har feil fokus:

En politisk kontekst preget av fremmedfrykt og redsel for radikale islamister har også gjort at sikkerhetspolitiet hadde blikket i feil retning i tida før 22. juli.

– Politiet i Norge har sett veldig mye i retning av radikale islamister. Men så er dette noe det har blitt snakket i det vide og breie om, så det er kanskje ikke så rart, sier Jagland.

Noen bør kanskje minne Jagland om at PST gang på gang etter 22/7 har fastslått at terrortrusselen mot norske interesser i dag i all hovedsak er knyttet til ekstrem islamisme. Men de vet vel ikke bedre?

Det vi alle vet er at AB Breiviks handlinger er avskyelige, og langt de fleste, både politiske partier, organisasjoner og det sivile samfunn, har da også kontant tatt avstand. Men er det gjeldende når moralens voktere har fått ny føde? Nei, dessverre. Noen vet best, må du vite.

Jeg oppfordrer Europarådet til å foreta en kartlegging av alle terroranslag, både utførte og avvergede, i Europa siste 10-20 år, som også innbefatter profil av gjerningsmennene. Men det anses kanskje som ”feil fokus”?