Rita Karlsen, HRS
Det er gjennomført et pilotprosjekt med fokus på kvinnehelse og helsefremmende tiltak blant unge muslimske jenter og kvinner i Norge, begrenset til jenter/kvinner med somalisk bakgrunn, mellom 16 og 50 år og bosatt i en kommune i Telemark. Gjennom et ti ukers program har det vært prøvd ut et opplegg for en ”ungdomsgruppe” (under 25 år) og en ”voksengruppe” (over 25 år). Opplegget har vært en kombinasjon av svømmeopplæring og dialogundervisning med fokus på kropp, seksualitet og reproduktiv helse.
Ifølge rapporten har prosjektet vært vellykket. Det har blant annet har gitt deltakerne økte svømmeferdigheter, økt kunnskap og bevissthet om seksuell- og reproduktiv helse med fokus på ivaretakelse av egen og sine døtres helse, økt kunnskap og bevissthet om unges rett til beskyttelse mot kjønnslemlestelse og annen vold og skade samt økt kontakt med mennesker som har en norsk kulturbakgrunn, bedre forståelse for den norsketniske kulturen, mindre barrierer og dermed bedre muligheter for integrering.
Nettopp sistnevnte, integreringsdelen, fanget min interesse i dette prosjektet, noe som reiste spørsmålet om hvordan de aktuelle deltakerne var valgt ut. Jeg må vel bare medgi at jeg, noe nedslående, må konstatere at det fortsett synes å være en betydelig vei å gå når vi snakker integrering.
Samme klan
Det heter i rapporten at prosjektgruppen først bestemte at utvelgelsen av deltakerne skulle gjøres via loddtrekning blant de som var interessert i å være med. Men denne utvelgelsesmetoden ble forlatt etter råd fra representanten for de somaliske kvinnene i prosjektgruppen. Hun var redd for mangel på tillit og private konflikter, hvis kvinner fra ulike klaner og kvinnegrupper kom sammen i en setting som denne.
Med andre ord ville ikke kvinnene være på et slikt kurs sammen med kvinner fra en annen klan. Men skulle det velges innenfor en og samme klan måtte jo prosjektgruppen kjenne de ulike kvinnene sin klantilhørighet, hvilket de antakelig ikke gjorde. Det gjorde derimot den somaliske kvinnen i prosjektgruppen og dermed overlot de hele utvelgelsen til henne. Det rapporteres følgende:
Det ble derfor gjort et selektivt utvalg, der kriteriene gikk på alder, motivasjon og relasjoner som i størst mulig grad sikret trygghet, åpenhet og ro i gruppen. Utvalget ble overlatt til henne og foreningen som hun representerte.
Dette ”selektive utvalget” og hvordan det ble gjennomført vil etter all sannsynlighet ha som resultat at deltakerne kjenner hverandre fra før – hvilket det også rapporteres om (mine uthevinger):
Vi tok først imot ”ungdomsgruppa”. 6 jenter var møtt opp kl. 18.00. Etter en halv time var det blitt 8, og vi fikk beskjed om at en hadde trukket seg. Gruppen besto hovedsakelig av skoleelever under 21 år, mens to var delvis hjemmeværende alenemødre mellom 23 og 25 år. Alle kjente hverandre godt, flere var i familie, og ellers tilhørte alle samme klan. Cirka halvparten var født i Norge, og en fjerdedel hadde kommet til Norge da de var relativt små. Disse snakket flytende norsk. De to eldste var nå hjemmeværende med barn, hadde bodd kortere tid i Norge. Deres norskkunnskaper var begrenset til norskkurset noen år tidligere, og noe øvelse etterpå.
”Voksengruppa” møtte fulltallig (dvs 10 kvinner). De var i alderen 25-50 år. Også her kjente de hverandre godt. To var søstre og flere i nær familie. Alle var født i Somalia eller Kenya, men hadde bodd flere år i Norge. Noen hadde bodd her i mer enn tjue år. De forsto norsk relativt bra, men strevde mer med å uttrykke seg.
Iman rådføres
Ut fra et slikt utvalg begynner dette å ligne på et slags ”familieprosjekt”, men det viser seg at det dukker opp flere hindringer.
En av deltakerne i ”voksengruppen” hadde fått betenkeligheter etter det innledende møtet. Dette kom frem i fokusgruppeintervjuet. Hun kunne ikke dusje naken med andre tilstede. Dette gjaldt særlig sammen med ”ikke-muslimer”. Hun var redd dette stred mot Islam og dermed hennes samvittighet. Hun diskuterte saken med flere andre i gruppen, som også ble usikre. De ville ta dette opp med Imamen. Vi drøftet dette med kulturforeningen, og ble enige om at de skulle organisere et møte med en IMAM for å få hans mening.
Eventuelle ”ikke-muslimer” i dette prosjektet, fortsatt gitt utvelgelsen av deltakerne, regner jeg med henviser seg til deltakerne i prosjektgruppen, som etter hva jeg forstår også alle er kvinner. Men imamens råd synes jeg ikke var særlig oppløftende (mine uthevinger):
Seks fra voksengruppen og prosjektleder møtte. Imamens klare holdning var at ingen kunne vise seg nakne for hverandre, men at en hver måtte velge selv. Vi drøftet hvordan saken kunne løses. Hans forslag til slutt var at de somaliske kvinnene kunne dusje sammen, uten at de ”ikke-muslimske” var til stede. Men at de da hadde på seg et klede fra livet og ned, med strikk rundt midjen, slik at fikk vasket seg (jfr. retningslinjene for bassenget). Når det gjaldt svømmedrakt, var det verre, da ingen i følge han kunne vise naken hud utenom ansikt, hender og føtter. Men igjen var det opp til hver enkelt. En av deltakerne visste om hvor det var mulig å kjøpe ”burkini”, og ville kjøpe den på tross av at den var dyr. De andre ville tenke over saken.
Integrering?
Hvordan dette praktisk ble løst av den enkelte ser jeg ikke at rapporten sier noe om, men hva gjelder prosjektgruppens erfaring fra kurset fremkommer det at nettopp hygiene og renhold ble en stor utfordring:
En stor utfordring har imidlertid vært hygiene og renhold. Det at mange av kvinnene dusjet delvis tildekket, gjorde at det ble mye såperester i bassenget. Det er uheldig, og det er slik sett vanskelig å tenke seg at <man> kan gjennomføre et lignende kurs senere uten at det problemet er løst. En ide som kvinnene selv lanserte, var å ha et felleskurs for muslimske kvinner. Da kunne man blande de ulike nasjonaliteter, og håpe at bluferdigheten er ulik. Alternativet kan også være å lage kurs for yngre kvinner, de har mindre problemer med å dusje nakne.
Jeg må vel bare innrømme at jeg ikke opplever denne tankegangen som særlig integreringsfremmende, det lyder heller som et tilnærmet segregeringskrav (felleskurs for muslimske kvinner). Samtidig korresponderer det ikke med hva deltakerne tidligere blir sitert på som en av sine erfaringer fra kurset, der det heter (min utheving):
Flere sier at de savner både det sosiale og faglige ved kurset, og at de ønsker at det må bli muligheter til å fortsette både svømming og dialog. Alle gir uttrykk for enighet i at målgruppen med fordel kan utvides til jenter og kvinner generelt, uten hensyn til kulturell eller religiøs bakgrunn. Dette vil gi økt kunnskap og et større nettverk. Man må imidlertid sørge for å stenge innsyn til bassenget utenfra, og at kun kvinner har tilgang. Dette er en betydelig holdningsendring siden oppstarten av kurset, som gir flere muligheter for videre svømmetilbud og integrering i det norske samfunn.
Her kan du lese prosjektrapporten: Det er MIN kropp det gjelder!