Ytringsfrihet

Frihetens fremtid

I flere år nå har det vært forholdsvis rolig rundt Salman Rushdie. Man kunne nesten tro at dødsfatwaen utstedt i 1989 for blasfemi hadde gått ut på dato og at Rushdie kunne leve et liv i frihet igjen. En slik tanke er dog naiv. Islamistene står sterkere i dagens verden enn noensinne, også i Norge, og det finnes vel for dem knapt et større trofé enn å sende Rushdie i graven. Derfor trues Rushdie på nytt i full offentlighet, denne gangen av fundamentalister i India, hans hjemland. Bakgrunnen er at Rushdie skal delta på en litteraturfestival i nettopp India senere denne måneden. For meg fikk de nye truslene tankene mine til å fly til Gardermoen.

Hege Storhaug, HRS

Dødsfatwaen utstedt av Ayatollah Khomeini i Teheran i 1989, var et forvarsel om nye tider i Vesten: også land dominert av andre religioner enn islam skal underkastes islamsk lov sharia. Det var nok ikke mange i Vesten som forutså hvilke nye tider som stod på dørstokken til Europa den gang. Det til tross for at eksempelvis i Oslo marsjerte 3 000 menn, først og fremst pakistanere, opp Oslos hovedgate Karl Johan, med krav om at Rushdie skulle drepes. Mennene var typisk ikledd kleskodeks fra den arabiske ørkenen, og arrangøren av demonstrasjonen var Islamic Cultural Centre, den ytterliggående moskeen på Grønland, der ledelsen ganske nylig ikke kunne håndhilse på et kvinnelig besøk, selveste dronning Sonja. Demonstrasjonen den gang fikk ingen politiske konsekvenser, eksempelvis i form av noen krav til oppnåelse av norsk statsborgerskap.

Naiviteten i Europa etter islams inntog, må sies å ha vært påtakelig. For meg sist illustrert gjennom denne hendelsen på Gardermoen i går: jeg fulgte mitt besøk fra Pakistan til køen ved skranken til Turkish Airlines for innsjekking. Ved selve innsjekkingen styrte ni menn med pappkasser og bagger, matposer og mer til, slik man ser på flyplasser i den arabiske verden, i afrikanske land, og eksempelvis i Pakistan. Mitt besøk, en pakistansk kvinne i slutten av 20-årene, og jeg mente ved første øyekast at mennene måtte være på vei hjem til Somalia (de var utvilsomt etniske somaliere) etter besøk i eksempelvis moskeen Tawfiiq Islamsk Senter, den radikale moskeen i Trondheimsveien i Oslo som først og fremst huser norsksomaliere. Alle var nemlig (også) ikledd full wahabittisk mundur. Klærne, ”tredje verden-bagasjen”, og kaoset de skapte ved at alle skulle sjekke inn på samme tid, tilsa for oss begge at de tilhørte nettopp tredje verden. Den gang ei: alle hadde norske pass. Da min venn forstod at mennene var ”nordmenn”, ristet den jeanskledde eieren av et pakistansk pass på hodet, himlet med øynene, og sa: ”You obviously don’t love your country very much.” Med ”you” mente hun altså ”dere nordmenn”.

Tilbake til Rushdie: Han er langt fra fredet, viser den siste utviklingen rundt hans virke. Da det ble kjent at Rushdie skal delta på en litteraturkonferanse i India 20.januar, raslet fundamentalistene helt inn i den indiske parlamentet umiddelbart med sablene. Fatwaen fra 1989 er med andre ord like levende i dag som for 23 år siden.

Fatwaen er stadig gældende, og selvom der i de senere år, har været lidt mere stille omkring den, så betyder det langt fra, at han er fredet.

Og nu er den gal igen.

Hans planlagte deltagelse i em stor international litteraturfestival i Indien – Jaipur Literature Festival – har ført til voldsomme protester og har udløst nye trusler mod forfatteren.

Toneangivende muslimske ledere i Indien kræver, at han nægtes adgang til Indien, og kravet støttes af flere medlemmer af det indiske parlament.

Vil såre i titusindvis

Hans tilstedeværelse i Indien vil såre i titusindvis af muslimer, hedder det blandt andet.

Mange af dem, der er modstandere af hans besøg, har i de seneste dage opfordret myndighederne til ikke at udstede et visum til forfatteren.

Et sådant behøver forfatteren ikke. Han er født i Mumbai og har derfor permanent indrejsetilladelse i Indien.

Rushdie fastholder

Det understreger Salman Rushdie på twitter, og han fastholder at han – trods protesterne – vil deltage i litteraturfestivalen sammen med blandt andre Annie Proulx, Ben Okri, David Hare and Richard Dawkins.

I forbindelse med protesterne mod Rashdies deltagelse siger lederen af festivalen, William Dalrymple, i en udtalelse blandt andet:

«Han er en af de største kunstnere Indien har fostret. En af de største, der tilhører det muslimske samfund i Indien, hvor man burde være stolt over, hvad han har opnået.»

Jauipur Litterature Festival afvikles for 5. gang og er den største begivenhed af sin art i Asien. Festivalen åbnes den 20. januar.

Som jeg før har påstått, vil både Kurt Westergaard, Lars Vilks, Robert Redeker, Salam Rushdie, Ayyan Hirsi Ali med flere måtte leve med dødstrusler resten av livet – hvis vi ikke skulle få en gjennomgripende verdensomspennende revolusjon av islam. Også Per Edgar Kokkvold og Vebjørn Selbekk vil måtte ta forholdsregler resten av livet, som å avstå fra besøk i den muslimske verden (hvis ikke fullt sikkerhetsoppbud).

Mens disse realitetene som bakteppe, realiteter som langt på vei er blitt en normaltilstand i ikke-muslimske land, fortsetter Norge og europeiske søsterland å dele rundhåndet ut statsborgerskap til folk som de ni mennene på Gardermoen i går, mens våre politikere endeløst og i fargerike og inkluderende ordlag snakker om hvem som har den beste oppskriften på integrering.

”You obviously don’t love your country,” sa hun som virkelig har elsket landet vårt siden hun besøkte det første gang for 19 år siden, den gang hijaben var så godt som ikke-eksisterende i våre gater. Hun har dog med tungt hjerte begynt å tvile på om friheten hun lærte å kjenne som barn i Norge vil vedvare – grunnet mangel på kjærlighet for friheten.