Av Hege Storhaug, Aftenposten 26. januar 2012
Knut Olav Åmås fremstår som en hedersmann, som jeg har stor sans for. Men er han den fremste i klassens toleransefag, mon tro? For: da statsminister Jens Stoltenberg manet til ”mer demokrati, mer åpenhet”, ble Åmås åpenbart så rørt, ja, så beruset sjelelig, at han slukte oppfordringen ukritisk? Og dermed glemte de klokeste ordene Stoltenberg avrundet med: ”men aldri naivitet”?
”Prinsipper, ikke følelser”, er tittelen på Åmås sin kommentar 25.januar. Her kan vi nesten lese følgende: ”Skal en nazikledd norsk ungdom fra Bærum hindres i å reise på skoleturné fordi nesten alle hater det han står for? Nei.” Hvis vi bytter ut nazikledd med ”niqakledd”, er sitatet helt korrekt. Men det handler om det samme: totalitarisme. Umenneskelighet. Barbari.
Vi lever i en tid med en ny totalitarisme under sterk oppseiling. Islamisme. Av internasjonale eksperter definert som enda farligere enn kommunisme, fascisme og nazisme. Hvorfor? Fordi islamismen ikke behøver å resonnere, den bygger på en religiøs plikt. Lojaliteten gjelder ikke en stat eller en fører, men Allah.
Nettopp. Den unge kvinnen fra Bærum som sponses med offentlige kroner for å ”frelse” elever til å tro at hennes ”frihets”-niqab sender henne til himmels en dag, uttrykker kun én lojalitet: Allah. Derfor beundrer hun også ”Allahs løver”, Taliban. Det ene henger sammen med det andre. Det handler om prinsipper. Ikke følelser. Ikke om overtro, men om fast tro. For Aisha Shezadi Kausar – når hun turnerer maskert i klasserommene med sitt budskap om frelse ved total underkastelse.
Åmås bør svare på følgende: vil han åpne lommeboken sin for å sende ut en ung herremann i naziuniform, i en av Breiviks uniformer, uniformert som Stalin eller Mussolini, for å predikere sitt budskap om frelse og frihet til skoleungdom?
Hvis det er Åmås som er tolerant og snill, og jeg som er intolerant og slem, så lever jeg såre vel med det. Jeg er nemlig ”hellig” overbevist om at hvis ikke Norge og Europa setter den ideologiske foten kraftig ned for de mest intolerante kvinneplaggene verden noensinne har sett (niqab og burka), vil vi i årene som kommer møte de ansiktsløse i alle våre byer. Derfra vil det bare gå én vei. Og da er det slutt på den toleransen Åmås og hans like skatter så høyt. Ikke minst handler min overbevisning om konkrete erfaringer fra et land som Pakistan, der ufrihet og intoleranse har vokst i takt med antall tildekte kvinner. Men jeg trenger ikke reise så langt, det holder å bevege seg i indre Oslo øst eller Oslo Nord.
Likevel: Hvis Åmås ønsker å kjenne intoleransen og ufriheten tett på kropp og sjel burde han ta seg en tur til ”De renes land”. Jeg ordner med både losji og guider, guider som elsker den friheten de har opplevd på besøk her, og som de så intenst frykter vi kan miste. Som en av dem tørt konstaterte på vei hjem etter besøk her nylig, da ni wahabbister med norske pass åpenbarte seg på Gardermoen: ”You obviously don’t love your country.”
For den unge pakistanske kvinnen handlet det om? Prinsipper, ikke følelser. Nettopp.