Journalist og prisbelønt forfatter, Ole Asbjørn Ness i Finansavisen, må ha skrevet årets morsomste anmeldelse av det han selv mener må være «årets morsomste bok». Da handler det om Mohammad Usman Ranas bok «Norsk islam: Hvordan elske Norge og Koranen samtidig». Boka er «en gave til enhver standup-komiker som ønsker å oppildne til ny karikaturstrid», skriver Ness, og føyer til at Ranas «liksom-kritiske tone er intellektuell selvskading».
Intet mindre. Og herlig, herlig befriende.
Faksimile fra Finansavisen
Vi må bruke satire mot islam. Satire var et av våre fremste våpen for å frariste mørkemennene i kirken makt. De nye mørkemennene må møtes med samme satire, slik Ole Asbjørn Ness’ mesterlig penn farer frem i dagens Finansavisen (ikke på nettet, så løp og kjøp!). Jeg kan ikke huske at jeg har ledd mer hjertelig mens jeg leste en bokanmeldelse noensinne.
Det spørs om de ler like hjertelig på innsiden av Aftenposten-huset i dag. Rana tituleres som «Aftenpostens gravalvorlige husislamist», som kjent løftet inn i lokalene av tidligere kulturredaktør Knut Olav Åmås, som er åpen homofil og nå leder av Fritt Ord (som kanskje ikke er så fritt lenger, jamfør at prisvinnerne blir stadig mer politisk korrekte).
Åmås og hans like får det ikke like morsomt dersom Ranas Norges-visjon blir en realitet, der menn med «velpleide skjegg» og kvinner, først og fremst i hijab, kan sitte sammen i «Rokokkosalen på Grand» og dele et måltid «fantastisk!» – så lenge de ikke berører hverandre – «dobbeltfantastisk!». «Homofili er fortsatt en vederstyggelighet, men de homofile skal ikke straffes eller fordømmes, men kunne finne sin plass i moskeen så lenge fantasiene deres ikke praktiseres».
Kvinner skal heller ikke kunne lede bønn hvis menn er tilstede. Niqab skal selvsagt aksepteres. Og så fremmer Rana de hysterisk morsomme frasene vi fra tid til annen hører fra disse holdene: Norge og USA er mer islamske enn islamske land.
«I Norge hersker det nemlig ‘sosial rettferdighet’, angivelig en islamsk verdi, mens det i USA hersker ‘religionsfrihet’, angivelig også en islamsk verdi.»
Jeg har ikke lest Ranas bok på små 228 sider. Jeg trodde jeg skulle lese den, men er blitt betraktelig mer i tvil når Ness blant annet forteller at «Profetens ufeilbarlighet» ikke er til diskusjon. Nettopp derfor kan Rana komme med USA-påstanden. Ureflektert. Dhimmistatusen for ikke-muslimer, og derav betydelig færre rettigheter, som står sentralt i Muhammeds liv og islams tekster, overser altså Rana totalt. Den «sosiale rettferdigheten» ved slavemarkeder og sexslaveri av jenter og kvinner, med Profeten som eksempel, er selvsagt heller ikke et tema. Å tie ihjel får forsterket fokus.
Rana skiller mellom to typer muslimer: Muslimer og ekstremister som er voldelige. Han hopper altså over Medina-muslimer som ideologisk vil mørklegge Vesten. Ikke underlig. Han er jo en av dem: «Dermed viser han hvordan ekstremister gjør livet lettere for muslimer som Rana: Takket være at det finnes noen som vil bruke vold, skal fredsommelige mørkemenn mottas med takk.» Sistnevnte er jo et hovedvarsel i Hege Storhaugs bok, Islam. Den 11. landeplage: At redselen for flere terrorister gjør at politikerne løper som skremte kyllinger til det ideologiske ikke-voldelige omlandet (salafister som i Islam Net, Brorskapet) for å få hjelp til å avradikalisere unge. Dermed vokser disse kreftenes innflytelse. Et slikt resultat er det altså Rana ønsker seg, leser man ut av Ness sin tekst.
At Rana ikke problematisere koranens «hellighet og Profetens (fred være med ham) ufeilbarlighet», fører til «intellektuell selvskading», mener Ness. «Rana er blind for den fremmedgjøringen og avstanden som islam skaper i det norske samfunnet. Selvfølgelig er det slitsomt å være tradisjonell muslim i Norge.»
Da er vi kommet til Obama og grisen. Det handler om å forskjønne Ranas såkalte «kontekstualisering». Obama sa i sin tid at uansett om du sminker en gris med leppestift, vil grisen fortsatt være en gris. For Rana er nemlig lei av all dårlig presse som islam får. Rana
«ønsker at nordmenn skal få øynene opp for åndeligheten og dybden i islamsk kultur, og ved å slipe av noen skarpe kanter, vil det hele bli mye bedre.
Vellykket kan man ikke kalle Ranas forsøk. Hans komiske lange utlegninger om hvor sentral hijab er for at kvinner skal kunne vise at de elsker Allah, blir ikke forsøkt satt i en sammenheng med hvor overtydelig det er at klesplagget skal kontrollere kvinners seksualitet.
Som Obama en gang sa: Du kan smøre leppestift på en gris, men det vil fortsatt være en gris.
Og å lese 200 sider hvor Rana går berserk med leppestiften, mens han ikke våger å utfordre Profetens ufeilbarlighet, er komisk. Mørkemenn som sminker grisen sin er alltid det.
For en gans skyld er det dermed grunn til å adlyde et av islams mange forbud, denne grisen er definitivt ikke halal».
Av plusspoeng gir Ness dette til Rana: «En mørkemann som sminker grisen sin gir bøttevis med humoristiske poeng.»
Den historiske utgivelsen med Muhammed i redaktørstolen: 100 piskeslag hvis du ikke dør av latter.
Ness anmeldte også Storhaugs islambok. Jeg omtalte anmeldelsen som kanskje er den beste boken har fått:
Finansavisens journalist Ole Asbjørn Ness, selv forfatter og islamkyndig, anmelder Hege Storhaugs islambok. Det er ikke småtteri Ness slår fast: «Hege Storhaug skriver seg med denne boken inn i norsk litteraturhistorie.»
Ness mener at kulturradikale Arnulf Øverland, forfatter av foredraget «Kristendommen – den tiende landeplage», som han ble blasfemitiltalt for (frikjent i 1933) «ville vært stolt av henne». Han skriver videre at «Anmeldere flest og prateklassen vil lyse henne i bann slik de alltid gjør når en klassiker melder sin ankomst».
Anmeldelsen i Finansavisen er en hyllest av Storhaugs bok, Islam. Den 11. landeplage, der Ness samtidig tar et oppgjør med de «pene salongene». Under tittelen «Hege Storhaug hater imamer og elsker muslimer» åpner Ness med et bilde. Forestill deg at en afroamerikaner reiste til Sør-Afrika under apartheidregimet, og ved tilbakekomst til USA rapporterte om et konsekvent undertrykkende system basert på rase. Beskjeden fra kritikerne var at han burde være mer nyansert. Ville han blitt opprørt? Ville han også blitt opprørt over at stadig flere apartheidtilhengere innvandret til USA og forfektet at apartheidideologien var til det beste for et samfunn?
Ness mener Storhaug er det nærmeste Norge kommer en slik afro-amerikaner. For Storhaug handler det dog om opprørthet over et kjønnsapartheid som er importert til Norge og Europa. For sin frihetskamp mot vår tids nye mørkekrefter, må Storhaug i Norge «bare leve på hemmelig adresse, med politibeskyttelse på alle offentlige opptredener, og med jevnlig brunbeising og latterliggjøring i norske medier», skriver Ness, som understreker at han har lest «titalls bøker om islam».
Nettopp Ness’ innsikt i islam, får han til å fortsette slik:
«Det nye i Storhaugs bok ligger i helheten. Hun våger å sette puslebitene sammen: Islam er årsak til problemene, ikke en del av løsningen. Alle har hatt det på tungen, endelig er det en som er modig nok til å si det, uten at det egentlig er fremmedfrykt som taler.»
Ranas bok, som har fått bred omtale fra første dag, blant annet ble han invitert tvert inn i Dagsrevyen som gjest av en (sedvanlig) ukritisk redaksjon, er ikke å finne på bokhandlernes bestselgerliste. Der har Storhaugs islambok befunnet seg i hele år (og også i flere uker i fjor etter lansering 5. november). Vi får ta dette som et signal om at folket ikke er så lettlurte lenger og at svært mange tørster etter fakta og ærlighet. Men la oss gjøre som Ness: Bring humor inn når Profeten og hans islam sitter til bords i en apartheidrestaurant i Medina.