– Hva er det med dere europeere som gjør at dere tror at dere skal klare å integrere islam? Vi har hatt islam i India i 1 300 år, og vi har fremdeles ikke klart det! Mannen som står foran meg på en indisk tilstelning i Norge er langt opp i 80-årene, velutdannet, og tross sin korte botid i Norge (under ti år), har han lært seg norsk og satt seg godt inn i politiske forhold på kontinentet vårt. Han har sågar lest boken min, Islam. Den 11. landeplage, forteller han, og varslet i boken om ideologiske mørketider som vil øke på i styrke, har han ingen problemer med å skrive under på. Han kjenner islam på gangen. Men han forstår ikke nordmenn og europeeres naive møte med islam.
Inderne bør man lytte til. Islam kom til kontinentet ikke lenge etter Muhammeds død. Den eldre herrens eventuelle religiøse identitet, spør jeg ikke om. Av visittkortet jeg får av den vel så velutdannede sønnen som har arbeidet i flere tiår i Norge, forstår jeg at de tilhører hinduene. Andre velutdannede indere på denne tilstelningen har også klare oppfatninger av europeisk innvandringspolitikk, ikke minst etter at folkevandringen virkelig nådde nye høyder i fjor, og der unge muslimske menn dominerer blant asylantene: – Hvorfor slipper dere dem inn? Hva er tanken bak? Hvorfor lager dere ris til egen bak? Hvis dere vil hjelpe nødstilte, så hjelp dem der de opprinnelig kommer fra, da, som en annen sa det.
Islams fremmarsj i India er en særdeles blodig historie, visket ut av lærebøkene i skolene våre, men ikke visket ut av indernes sinn. Vi snakker antakelig om den blodigste erobringen og besettelsen verden noensinne har opplevd. Den opprinnelige hindubefolkningen fra Afghanistan til India skal ha minket med 80 millioner mennesker under ulike muslimske herskere i perioden 1 000 – 1 500-tallet. Hinduene var altså utsatt for stadige massenedslaktinger på kommando av ulike islamske herskere i rundt et halvt årtusen.
Som den amerikanske historikeren, filosofen og forfatteren Will Durant (1885-1981) formulerte det i bokserien Story of Civilization:
«Den islamske erobringen av India er trolig den blodigste fortellingen i historien. Det er en nedslående fortelling, for dens åpenbare moral er at sivilisasjonen er et dyrebart gode, og at dens komplekse orden og frihet, kultur og fred, når som helst kan bli omstyrtet av invaderende barbarere fra utsiden eller som multipliserer seg fra innsiden».
Nå er det vel ingen som tror på en ny erobring som dette, like lite som at noen tror på nye korstog. Men hva vi i dag muligens kan parallellføre med denne blodige historien, er den kontinuerlige terrortrusselen fra islams rekker i Vest-Europa. Som det nylig ble varslet om fra Sverige: bydeler i eksempelvis Göteborg «utgjør en akutt terrortrussel». Det er altså verken hinduer, buddhister eller andre religiøse minoriteter som det varsles om som en fare for vår sikkerhet.
Inderen på vei mot 90 år eksemplifiserte muslimers manglende interaksjon med andre grupper i det indiske samfunnet med ekteskapsinngåelser. Ikke-muslimer må konvertere for å kunne gifte seg med en muslim, eller det blir ikke noe av giftermålet. Islam er «herrereligion», som det het. Islam vil «dominere omgivelsene», ble det sagt videre.
Dette har vel mange av oss for lengst forstått. Andre nærmer seg så smått noen erkjennelser. Som Frank Rossavik i Aftenposten, en glødende ung SV-er i sin tid som mente innvandring fra ikke-vestlige land ville gjøre susen. Vi skulle lage «penere» barn ved «raseblanding» og slik knekke rasismen. Dessuten var denne innvandringen også et antireligiøst prosjekt for Rossavik-segmentet:
Tanken var at etter hvert som muslimer (og buddhister, hinduer m.v.) kom sigende inn i landet, ville neste generasjon gifte seg med mer eller mindre kristne nordmenn. Deretter måtte det helt logisk oppstå mange familier med et fornuftig og avslappet forhold til religion, helst som agnostikere eller ateister.
Målet var altså raseblanding og religionsblanding. Den gangen trodde jeg at begge deler var nødt til å bli realitet, bare det fikk gå noen tiår.
Ja, tiårene har gått og Rossavik har (motvillig?) måttet justere ned sin optimisme. Resultatet er som i India:
Andelen ekteskapsinngåelser med etniske nordmenn øker noe straks man kommer til dem med bakgrunn fra ikke-muslimske land: India, Vietnam og Chile. Danskene er helt på topp. SSB-tabellen jeg refererer fra gjelder, for ordens skyld, kun et utvalg land.
(…)
En bokstavelig tolkning av islam, ansporet av konservative imamer, hindrer det. Den islamske tradisjonens krav om konvertering til islam for ektefeller er vanskelig å trosse.
Jeg har ikke gitt opp, men foreløpig ser det ikke så bra ut.
Kanskje ikke Rossavik forstår problemets karakter fullt ut? Den 1 400 år gamle islamsuppa putrer videre med de samme sure ingrediensene – og noen tror at putrer det lenge nok, blir ingrediensene «med ett» søte? Reformasjon og opplysningstid har altså uteblitt, men vi tror vi klarer det, vi nordmenn, «Rossavikene», og europeere, å få til en humanisert og integrert islam i våre verdslige demokrati?
Slik skal samhold styrkes – blant tyrkiske muslimer i USA, vil jeg anta.
Og vi er ikke alene om det. Amerikanerne tror det også. Tyrkias president Edrogan var nylig i USA og åpnet en tyrkiskfinansiert gigamoské til 100 millioner dollar – som skal bedre samhold, bygge broer og styrke USA. Ja, vi tror på det? Hovedsponsoren er det tyrkiske statlige Direktoratet for Religiøse Anliggender, som senest i fjor utstedte en fatwa for å modernisere regelverk for toalettbesøk (sic!). I det gamle regelverket, sharia, het det at muslimer skal bruke venstre hånd og vann, eventuelt tre steiner, i tråd med profetens vaner. I 2015 ble det i tillegg tillatt å bruke toalettpapir.
I fatwaen heter det: «Hvis det ikke finnes vann til å gjøre seg ren, kan andre materialer brukes. Selv om noen kilder anser papir for å være upassende fordi det brukes til å skrive på, er det ingen problem med å bruke toalettpapir». Den nye fatwaen til tyrkerne minnet videre om reglene som fortsatt må overholdes når de besøker toalettet: de skal ikke snakke eller lese på toalettet. De skal gå inn på avtredet med den venstre foten først, og ut av toalettet med den høyre foten først. Både ved inngang og utgang av toalettet skal det fremsettes en bønn.
Både direktoratet og Rossavik ser ut til å ha samme prosjekt: Å forme mennesker etter sine egne politiske visjoner og mål. Vi andre får prøve å forholde oss til tilstanden på bakkenivå – akkurat som den eldre inderen jeg traff.