Islam

Åpent brev til justisminister Anders Anundsen

Anita Farzanehs åpne brev til justisminister Amund Anundsen om hijab i offentlige institusjoner.

Åpent brev vedr. bruk av religiøse, islamske symboler i offentlige institusjoner.

Kjære justisminister,

For en tid tilbake kom jeg som privatperson i kontakt med en person fra «den islamske verden» som ikke selv står for de islamske verdier. Han blir oppfattet som en frafallen og blir derfor forfulgt og truet på livet i tråd med hva koranen pålegger islamister.

Denne personen var nylig på utenlandsreise, men opplevde også der at han ble forfulgt og truet. Han ringte meg da fra utlandet og ba meg ta kontakt med politiet som kjente hans sak.

Anita Farzaneh.

Anita Farzaneh.

Undertegnede er en privatperson som hele livet har kjempet for demokrati og kvinners rettigheter i land hvor likestilling er et fremmedord, og teokratiske maktprinsipper benyttes på det strengeste.

Da jeg så oppsøkte en politistasjon i Oslo for å anmelde trusler om vold fra islamister mot denne mannen, opplevde jeg et alvorlig dilemma. I skranken ble jeg møtt av en ung kvinnelig ansatt med hijab. Hennes oppgave er å ta imot borgere som har behov for politiets hjelp. Min umiddelbare reaksjon var at det fremsto som umulig for meg å fremlegge mannens sak overfor en person som sitter med et plagg som symboliserer «brorskap» med de som forfølger min venn, og som også symboliserer både terror og anti-demokratiske verdier. For meg ble det faktisk umulig å stole på denne kvinnen, da hun via sin religion, som hun ønsker å markere så sterkt, faktisk her står i et dilemma mellom å svikte sin religion eller svikte sine plikter i politiet. Jeg vet at religionen hos mange med hijab kommer foran yrke og egne meninger. Ved å anmelde en som hun representerer forfølgerne av, ble jeg redd for at jeg satte min venn i enda større fare. Det skulle da ikke mer til enn en uoffisiell telefon, og så kunne forfølgere lett finne min venn.

Da jeg ga uttrykk for min mistillit, reagerer hun med å si at Norge er et fritt land, og at jeg måtte ha respekt for andres meninger. Det var tydeligvis vanskelig for henne å forstå at det var hun som misbrukte sin posisjon som offentlig ansatt ved å flagge en ideologi som ikke har noen respekt for min eller andres demokratiske rettigheter. Jeg har mange venner som er torturert i islams navn. Jeg ser hvordan kvinner i koranen har bare halv verdi av mennene og at dette praktiseres i strengeste forstand i mange land. Jeg ser hvordan kvinner og homofile steines, hvordan unge menn og kvinner henges for ting de i vestlig verden ikke engang ville fått bot for. Den norske regjering aksepterer offisielt at deres tjenestemenn og -kvinner i demokratiets navn først og fremst skal få lov til å markere at de representere de verdier som undertrykker demokratiet. Disse gruppene sier ofte at de er fredelige, men de støtter eller tier stille når terrorisme skjer i islams navn.

Mange nordmenn forstår dessverre ikke at når vi ser stadig flere med hijab i offentlige stillinger, betyr det at vårt demokrati svekkes. For i et demokrati må religiøs og politisk tilhørighet være en privatsak, som man i hvert fall ikke må få lov til å «flagge» overfor publikum på en politistasjon. I dette tilfellet mistet jeg fullstendig tillit til denne politiavdelingen.

De som velger å annonsere sin religiøse ideologi ved å bære hijab, må derfor tåle kritikk, men mest alvorlig er det at det norske storting tillater dette.

Mange muslimske kvinner bruker ikke hijab, så det er åpenbart mulig å være muslim uten å bære denne synlige religiøse markøren. De som velger å bære hijab er derfor ikke bare vanlige muslimer, men bevisste målbærere av en politisk ideologi som forsvarer overgrep mot annerledes tenkende. Det blir derfor nokså absurd når disse kvinnene forventer at vi som kjemper for likestilling og frihet for alle, skal ha respekt for deres symboler!

Det er ikke lett for meg å forstå at disse kvinnene som skjuler seg under sin hijab her i Norge, mener å kjempe for sin ytringsfrihet, når andre med samme ideologi, for eksempel i Pakistan, ikke tolererer at jeg går i mine vestlige klær. Vi skal ikke gi respekt til det som ikke fortjener respekt, og vi skal ikke la oss lure av representanter for overgripere som påberoper seg sine demokratiske rettigheter, men som hvis de fikk mulighet til det, ville avskaffe de samme rettighetene for oss alle (sharia-lover).

Islamister med hijab er tydelige målbærere av at dette er et krav i Islam. Når man uniformerer seg, er hensikten nettopp å synliggjøre sin tilhørighet til en gruppe. Det å bære hijab er ikke det samme som å ta på seg en spesiell hatt eller farge håret i en uvanlig farge. Når man bærer hijab som politi, uttrykker man at man har underkastet seg islams krav til uniformering, og politirepresentasjonen kommer i annen rekke. (Det er ikke overbevisende at en ansettelsesavtale og norske lover forfekter noe annet.)

Da er islamske lover satt over norske lover, og en ansatt i politiet er da ikke nøytral, og vil ikke alltid bli sett på som en representant for fellesskapet. Det blir da umulig for mange å forstå hvordan disse uten indre konflikt kan håndheve Norges lover.

I Frankrike og Belgia har man i motsetning til Norge og mange andre land i Europa, innsett hijabens ideologiske budskap, hvilke udemokratiske verdier den representerer, og hvilke skadelige effekter denne uniformeringen har på tilliten i samfunnet. Det er på høy tid at vi gjør som Frankrike og forbyr bruk av hijab både på offentlige skoler og ansatte i øvrige offentlige institusjoner.

KONKLUSJON:

Med dette vil jeg protestere mot at Det norske Storting, regjeringen og justisdepartementet tillater bruk av hijab i norske skoler og på offentlig tjenestepersonell. Jeg viser til den ovennevnte situasjon som jeg fant svært vanskelig og provoserende og faktisk meget lite tillitsvekkende i forhold til den politiassistanse og tillit jeg hadde behov for.

Jeg anmoder justisministeren om å ta opp dette spørsmål påny i landets øverste fora med tanke på å innføre et forbud mot slik symbolbruk i offentlige sammenhenger.

Hvis ministeren finner det mulig, ville jeg satt stor pris på å få et møte for å overrekke dette brevet personlig og muligheten til å utdype min bekymring for problemstillinger jeg møter i grensesnittet mot den islamske kultur i Norge.