Hva vi er lei av? Islam og integrering

Integrering handler om vilje. Verken mer eller mindre. Et samfunn kan ikke påtvinge noen en slik vilje, men vi kan påvirke uviljen.

Det vi som vestlige samfunn sliter mest med er å bli enige om hva som ligger i integrering. Vi forholder oss til integrering som om det er et forhandlingskort. Det er som om det er synd i folk fordi de må tilpasse seg det samfunnet de har valgt å bo i. Så kom vi opp med den «fantastiske» ideen om inkludering. Det var altså majoritetsbefolkningen som satt like mye med løsningen. Vi måtte skape en toveis prosess, slik at innvandrerne følte seg mer ivaretatt. Dermed var også den «forferdelige» ideen om assimilering lagt tilnærmet død.

Vi feilet. Det eneste vi har oppnådd med inkluderingsideen er å frata den enkelte enda mer ansvar.

Integrering handler om å ta fullverdig del i et samfunn. For å ta fullverdig del i et samfunn må du gjøre deg kjent med samfunnets grunnleggende verdier og koder – på samfunnets premisser, ikke dine egne. Internaliserer du disse verdiene og kodene blir du assimilert. Det innebærer ikke å fraskrive seg sine egne kulturelle særtrekk. Men hvis, eller når, disse særtrekkene er på kollisjonskurs med samfunnet, bør én tenke seg om. Er mine verdier bedre enn det som er rådende på området? Bør jeg jobbe for å endre samfunnets verdier på dette området eller skal jeg rett og slett tvinge gjennom min vilje? Se på det som min rett?

Eksemplene står i kø og, som vi bare må se i øynene, de handler stort sett om muslimer. Kjønnssegregert svømmeundervisning, egne innganger for kvinner og menn, religiøs bekledning i det offentlige rom, et ekteskapsmønster som ikke bygger på den frie vilje, bønn i det offentlige rom, barn som ikke får delta på sosiale arrangement som for eksempel leirskole. Slik kunne vi fortsatt, men det koker ned til én ting: kravet til religionsfrihet.

Religionsfrihet trumfer alt. Her ligger en av de største kardinalfeilene i vårt samfunn. Av hensyn til religion tilpasser vi oss. Vi tilpasser oss for å nå et høyere mål, for eksempel svømmeferdigheter eller yrkesdeltakelse. Her feiler vi igjen. Vi fratar den enkelte enda mer ansvar. Et samfunn som setter religion som premiss for deltakelse, er samfunn som vestlige demokratier ikke vil sammenligne seg med – langt mindre bli. Men i «langsomheten» og på veien til andre mål ser vi det ikke. Bit for bit lar vi (konservativ) religiøs identitet få makt over våre grunnleggende frihetsverdier.

Så handler det om mye annet også, for eksempel trygdesvindel, som like godt kan bli utført av nordmenn, men likevel er det en vesensforskjell: Nordmenn vet stort sett at det de driver med er kriminalitet. De kjenner og forstår hvordan et velferdssamfunn som Norge er organisert og forvaltet. Innvandrere med generasjoner av klanmentalitet har ikke denne forståelsen. Og har de samme uvilje mot å la seg integrere, vil denne klanmentaliteten kunne bestå i generasjoner også i våre samfunn.

Nei, dette handler ikke om alle. Det vet vi godt, men samtidig har samfunnet en uvilje mot å tilkjennegi hvem det faktisk handler om. Statistikk kan fortelle oss om innvandrergrupper som ikke skiller seg nevneverdig ut fra majoritetsbefolkningen – og den kan fortelle oss om de grupper som skiller seg svært ut på en rekke områder. Men sistnevnte skal vi ikke fokusere for mye på, de kan oppleve seg stigmatisert – og dermed fratar vi dem enda mer ansvar. Samtidig får vi ikke satt reell diskriminering på dagsorden. Jeg betviler ikke at det for eksempel eksisterer de arbeidsgivere som kvier seg for å ansette visse arbeidstakere. Men jeg tror ikke det handler om hudfarge eller kompliserte navn, det handler om erfaringer gjort i det offentlige rom. Et firma som vil fremstå som religionsfri sone ønsker ikke en dame med hijab. Så enkelt, så komplisert. Men hvor plassere ansvaret?

Så hva gjør vi?

For 13-14 år siden gjennomførte HRS et prosjekt. Det hadde sin bakgrunn i at vi (som organisasjon) utfordret oss selv på hvilke grunnleggende verdier Norge ikke burde gå på akkord med. Altså som ikke var til forhandling. Vi havnet på ytringsfrihet, likestilling, likeverd og religiøs frihet. Vi valgte altså ikke begrepet religionsfrihet, fordi det også handler om retten til å være fritatt for enhver religiøs påvirkning.

Med disse verdiene i bagasjen kontaktet vi samtlige politiske partier på Stortinget med spørsmål om hvilke verdier deres parti sto for som grunnleggende og ikke til forhandling i nasjonen Norge. Det mest overraskende var at ingen, absolutt ingen, kunne svare. Det forteller oss blant annet at i tilnærmet homogene samfunn tar vi frihetsverdiene for gitt. Her begår vi en ny feil. Vi fraskriver oss vårt ansvar for eget samfunn, samtidig som vi gjerne vil eksportere våre (flotte) verdier til dysfunksjonelle samfunn.

Som kjent har samtlige partier i dag et langt mer aktivt forhold til samfunnets verdier, men noe mangler likevel. Det som mangler er politisk mot.

Vi trenger ikke bruke milliarder på milliarder på integrering. Det blir bare flere og flere kokker og mer og mer søl. Det vi trenger er å stå opp for de verdiene vi mener tjener samfunnet best, formidle disse til samfunnets borgere og forlange at de følges. Avvik, og det uavhengig henvisning til en eller annen religion, skal kontant avvises. Med andre ord: ingen særrettigheter med slik forankring. Vi må ta et oppgjør med den såkalte «religionsfriheten». Det krever både vilje og mot – hos alle parter.

Samfunnet orker ikke mer ord, verken fra forulempede muslimer eller den politiske skravlekassen.