I april viste en undersøkelse om britiske muslimers holdninger et stort gap mellom den muslimske minoriteten og det omgivende samfunn. Tidligere leder for Likeverds- og menneskerettskommisjonen( Equalities and Human Rights Commission), Trevor Phillips, presenterte resultatene i programmet «Hva britiske muslimer virkelig mener» og uttrykte bekymring.
Trevor Phillips.
Han advarte om at noen britiske muslimer utgjør en nasjon i nasjonen, med sin egen geografi, sine egne verdier og egne separate fremtidsutsikter og påpekte at mange ikke-muslimer har vært bekymret for de økende forskjellene i lengre tid, men at de har vært for redde til å debattere problemstillingen av frykt for å bli stemplet som islamofober. Ifølge Phillips har det offisielle Storbritannia unnveket spørsmålene i altfor mange år. Han retter skarp kritikk mot politikere som har forsøkt å forsikre samfunnet om at «bare en liten minoritet» av muslimene har farlige synspunkter.
Phillips påpeker at muslimer som har et separatistisk syn på livet i Storbritannia har størst sannsynlighet for å støtte terrorisme, og at det hersker en dypt rotfestet sexisme i de muslimske miljøene, som manifesterer seg i «alarmerende» holdninger til kvinner.
«Forakten for hvite jenter» noen muslimske menn har, illustreres ifølge Phillips av hovedsakelig britisk-pakistanske menns systematiske og omfattende seksuelle misbruk av mindreårige i Rotherham, Oxford, Rochdale og andre byer.
Som flere andre understreker Phillips at det ikke er britiske muslimer som har forhindret en faktuell og ærlig debatt. Han peker på den britiske eliten, som hele tiden har nektet å erkjenne noen problemer med islam. Istedet blir all uønsket atferd forklart med fattigdom og fremmedgjøring. Det er britisk elite ikke alene om; generalsekretær i Europarådet, Thorbjørn Jagland, er et eklatant eksempel på denne tilnærmingen, som har en rekke åpenbare forklaringsproblemer.
Som leder for kommisjonen og tenketanken Runnymede Trust var den tidligere Labour-politikeren Phillips selv en av hovedkreftene bak blant annet utbredelsen av idéen om «islamofobi». Grunntanken var at innvandrere ble ekskludert fra et fellesskap de ønsket å bli en del av. Tenketanken utarbeidet en rapport, Islamophobia: A Challenge for Us All (1997), som langt på vei bidro til at «islamofobi» ble allemannseie. Den nye undersøkelsen viser imidlertid at en stor andel av britiske muslimer ikke ønsker å blande seg med ikke-muslimer.
– Vi trodde den virkelige fare ved innvandringen var diskriminering av muslimer. Våre undersøkelser viste at det fantes i stor omfang, men vi tok feil i nesten alt annet, skrev Phillips nylig i The Times.
Nå advarer han om at Storbritannia går mot en katastrofe med etniske og religiøse konflikter hvis ingenting blir gjort, skriver The Telegraph.
In a startling assault on decades of official multiculturalism and diversity policy, the founding chair of the Equality and Human Rights Commission argues the UK is being allowed to “sleepwalk to catastrophe” by leaders too “touchy”, “smug”, “complacent” and “squeamish” to talk about race.
Drawing a direct parallel with Enoch Powell’s notorious “rivers of blood” speech, he likens Britain’s politicians, media and educated elite in general to the Emperor Nero fiddling while Rome burned, unable even to recognise the “dark side of the diverse society”.
Ominous “muttering in the pub or grumbling at the school gate” about foreigners could, he insists, be the first signs of a backlash many thought could not happen in Britain because of a history of relative success in integrating new arrivals.
Significantly, he claims the arrival of some Muslim groups in particular who are actively “resistant to the traditional process of integration” threatens to shake the foundations of “liberal democracy” itself.
I en hundresiders rapport utarbeidet av tenketanken Civitas, argumenterer Phillips for at en ny type «supermangfold» fører til ufordringer for den vestlige livsstilen som er svært forskjellige fra fortidens innvandring. Og det viktigste er ikke lenger «rasekonflikter» mellom «svarte og hvite», men splittelsen mellom majoriteten og minoriteter med forskjellige «verdier og atferd».
Men som i andre europeiske land; det liberale etablissementet er ikke villige til å engang snakke om saken. Phillips tror at det kan ha sammenheng med forrige generasjons storm mot Enoch Powell og hans beryktete tale.
– Men ved å vike unna å snakke om mangfoldet og dets nedsides, risikerer vi at vårt land går i søvne mot en katastrofe som vil sette miljø opp mot miljø, generere sexisitsk aggresjon, undertrykke ytringsfriheten, reversere hardt tilkjempede sivile friheter og underminere det liberale demokratiet som har tjent dette landet så vel så lenge, insisterer Phillips.
Race does, he says, rear its head in rows about the use of supposedly racist language or concerns about practices such as female genital mutilation.
“But these are not the topics that generate public unease,” he says.
“Rather it is the appearance of non-English names above the shop-fronts in the high street; the odd decision to provide only halal meat in some schools; evidence of corruption in municipal politics dominated by one ethnic group or another.
“Such headlines, frequently misreported, but often grounded in some real change, provoke muttering in the pub, or grumbling at the school gate.
“They become gathering straws in a stiffening breeze of nativist, anti-immigrant sentiment.
Phillips mener at den politiske og mediale eliten likevel oppfører seg som om de overhodet ikke har fått med seg at vinden har snudd.
– Vi opprettholder en høflig taushet kamuflert bak en støyende debatt om det offentliges fiksjoner om «multikulturalisme» og «sammenhengskraft», fortsetter han, og legger til: – Roma står kanskje ikke i flammer enda, men jeg mener å kjenne lukten av ulmende bål mens vi nynner til musikken fra de liberales vrangforestillinger.
He pointedly draws comparisons between his remarks and those of Enoch Powell.
“He too summoned up echoes of Rome with his reference to Virgil’s dire premonition of the River Tiber ‘foaming with much blood’,” said Mr Phillips.
“This much-studied address is, simultaneously, lauded as an epic example of the use of political rhetoric – and also as a ghastly testament to the power of unbridled free speech. Either way, it effectively put an end to Powell’s career as an influential leader.
“Everyone in British public life learnt the lesson: adopt any strategy possible to avoid saying anything about race, ethnicity (and latterly religion and belief) that is not anodyne and platitudinous.”
Citing the examples of the Rotherham and Rochdale grooming scandals, the sexual assaults in Cologne at New Year and earlier findings from Sweden he calls for frank and open discussion of the possibility of a link between rape and the perpetrators’ “cultural background”.
“The typical response of Britain’s political and media elite confronted with awkward facts has been evasion, because – we say – talking about these issues won’t solve the problem; instead, it will stigmatise vulnerable minority groups,” he said.
“Any attempt to ask whether aspects of minority disadvantage may be self-inflicted is denounced as ‘blaming the victim’.
“Instead, we prefer to answer any difficult questions by focusing on the historic prejudices of the dominant majority.
“In short, it’s all about white racism.”